Det store hykleri

Kronikk: Nok en gang selger homofili britiske førstesider og danner en skandale som kan få store menneskelige og politiske konsekvenser, skriver Jostein Pedersen. Denne gangen er det utenriksminister William Hague som beskyldes for å være homofil, samtidig som han har vært gift i tretten år. «Beskyldes» er det riktige ordet, for det er snakk om hykleri, bruk av offentlige midler og privatlivets fred. At dette rammer landets utenriksminister må sees i sammenheng med det siste års avsløringer av parlamentsmedlemmers misbruk av offentlige goder som også har hatt islett av hemmelige homofile elskere. Ryktene om Hagues legning har gått siden han ble det konservative partis leder i 1997. Hans barnløse ekteskap har blitt ansett som et offentlig arrangement for å tekkes den politiske makt og velgere. I et uvanlig åpent intervju har Hague snakket om ufrivillige aborter og bestemt avvist ryktene. At beskyldningene og avsløringene har kommet fra de konservative kvalitetsavisene The Daily Telegraph og The Times er også bemerkelsesverdig. Dermed kompliseres selve etikken i skandalen og gjør den til et etisk dilemma for alle parter. Storbritannia er tradisjonelt et konservativt og formelt land der man følger etikette i samsvar med posisjon og status i samfunnet. Det gjelder alt fra lovgivning til sosial adferd. Landets statskirke, Church of England, ris av sin største krise i moderne tid i spørsmålet om homofili. Myndighetenes takling av minoriteter – det være seg basert på etnisitet eller seksualitet – står i kontrast til politikernes festtaler om et moderne, europeisk land. Storbritannia er også landet som er velsignet med en forkjærlighet for det eksentriske og en heller avslappet holdning til det «uvanlige» – det være seg androgyne som programledere for familieprogrammer på fjernsyn eller en befriende sans for humor som leker med fordommer av alle slag – også seksuelle. Skandalen rundt Hague er bare trist. At han har begått lovbrudd når det gjelder bruk av offentlige midler må han svare for. At han er homofil og har valgt å leve livet sitt på en heller uortodoks måte bør han ikke svare for. Når selv politiske motstandere berømmer ham som en av nåtidens beste og mest kunnskapsrike politikere går det troll i ord om at «de beste må gå først». I denne saken er ikke Storbritannia det store Britannia, men det store hykleri. Jostein Pedersen (Jostein Pedersen er norsk journalist og har bodd i London i femten år)