Strålende kritikker for Rossavik

Det har blitt sagt om Frank Rossaviks biografi om Einar Førde, at det er første gang utroskap på Stortinget har blitt omtalt i en politisk biografi. Rossavik har ikke reflektert over om det at han er homo har innvirket på at han velger å skrive om den «ulovlige» kjærligheten mellom Einar Førde og Gunn Vigdis Olsen-Hagen. – Men det er mulig at jeg som homo blir mindre forskrekket over at folk lever sine liv, sier han til Blikk Nett. Selv har den 41år gamle Bergens Tidende-journalisten vært åpen homo siden han var 16. – Så hvis man sammenlikner deres forhold med å måtte skjule sin kjærlighet fordi man er homo, er det for meg personlig, ukjent terreng. Jeg ville heller ikke skrevet om forholdet mellom Einar og Gunn Vigdis hvis det ikke var relevant. I boken er det flere eksempler på at forholdet hadde en viss betydning, også i politiske prosesser. Hun var et framstående medlem av Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og han var partiets parlamentariske leder. Når det er sagt så er det jo mulig, uten at jeg har tenkt på det før nå, at det at jeg er homo gjør at jeg synes deres normbrytende forhold er mindre dramatisk. Nyter kritikkene Rossavik har fått strålende kritikker for biografien «Stikk i strid» som kom ut denne uka. – Det er veldig hyggelig og overveldende. Hverdagen kommer fort nok, så jeg passer på å nyte kritikkene mens jeg kan. Det er kapittelet om Einar Førde og Gunn Vigdis Olsen-Hagen som har fått mest oppmerksomhet i mediene. At de en stund hadde et intenst kjærlighetsforhold og at Førde pleiet Olsen-Hagen da hun var døende av kreft i 1989. – Jeg møtte Einar da jeg satt som pressesekretær for SV fra 1988 til 1990. Umiddelbart ble jeg fascinert av Einar og hans direktehet, faenskap og viltre kast. Han var viktig i norsk politikk og kulturliv og jeg savner ham. Det var likevel Gunn Vigdis jeg kjente best. Vi ble kjent da vi satt i styret til Rogalands avis på 80-tallet, og vi holdt kontakten til hun døde. På slutten ble jeg litt mer kjent med Einar også, og jeg vet hva de to hadde sammen. Og det var tross alt en vakker kjærlighetshistorie. Det ville vært urimelig å unnlate å skrive om den, sier Frank Rossavik.