Straff forebygger ikke hiv

– I dag synliggjøres verdens hiv- og aidsdag verden over. I Norge er våre største bekymringer den usynliggjøringen og skammen som vi påfører personer som allerede lever med hiv og den store økningen i antallet nysmittede, skriver Hans Heen Sikkeland og Åshild Marie Vige. Hiv-stigma er i aller høyeste grad levende i dag, og det smittes fler, ikke færre. Likevel, det finnes en vei til et bedre samfunn og en bedre hiv-politikk, men for å få til det trengs det politisk vilje til å prioritere hiv.Noen av grunnene til det vedvarende stigma og at smittetallene øker er blant annet straffelovgivningen og manglende kunnskap om hiv i Norge. Straffelovens nå utdaterte paragraf 155 er byttet ut med to nye, 237 og 238, men forskjellene er minimale og det de nye resulterer i er det samme som før: Hiv blir behandlet som det dødelige viruset det var på 1980-tallet, og alt ansvaret legges på de av oss som lever med hiv. I forbindelse med fjorårets markering av Verdens aidsdag gikk Folkehelseinstituttet ut i Aftenposten og anbefalte avkriminalisering på bakgrunn av dagens medisinering og den problematiske effekten av straffebudet, som mange mener forårsaker mindre åpenhet om hiv og at færre tør teste seg. Dessverre er det ingen ting som har skjedd siden landets fremste eksperter kom med denne anbefalingen. Med den medisineringen hivpositive blir tilbudt i Norge og andre vestlige land i dag, er man på vellykket behandling ikke smittsom, man kan føde barn uten å overføre viruset og har tilnærmet lik forventet levealder som folk som ikke lever med hiv. Grunnen til at smittetallene i Norge stadig øker er fordi mange ikke er klar over egen status – og det fordi man ikke har testet seg eller ikke har beskyttet seg (kondom). Får du smitten på en torsdag, og overfører uvitende viruset til en annen på en lørdag, kan du bli straffet, selv om begge var enige om å ikke bruke kondom. Slik skaper ny og gammel straffelov en falsk beskyttelse og et skjevt maktforhold mellom partene. Og man glemmer at alle har et ansvar for egen seksuelle helse. Kriminalisering av potensiell eksponering, ikke-intensjonell smitte og det å unnlate å fortelle om egen positiv hiv-status er ikke bare skadelig for det preventive arbeidet, men bryter også med menneskerettighetene. Et langt bedre alternativ er å jobbe for at vi alle skal ha kunnskap nok om hvordan vi best mulig tar vare på egen og partners seksuelle helse, uavhengig av smittsomme sykdommer og infeksjoner. Vi må oppmuntre og gjøre det enklere for folk å teste seg og å ha samtaler om sin seksualitet, og, ikke minst, gjøre det enklere for folk å søke hjelp og adekvat behandling. Dette er ikke mulig dersom det ikke føles trygt å være åpen om positiv hivstatus. Fremfor å fokusere på kriminalisering bør personer som lever med hiv få støtte fra myndighetene. Dette krever en ikke-straffende, ikke-kriminaliserende tilnærming, sentrert rundt miljøer der ekspertise på og forståelse for hiv til enhver tid er best. Åpenhet er, for mange, en viktig ingrediens for å leve et liv uten skam og selvforakt. Åpenhet er også viktig for at samfunnet skal berikes med erfaringer og et synlig mangfold. Straffeloven endrer ikke atferd som henger sammen med komplekse sosiale forhold, spesielt ikke atferd som er basert på lyst og påvirket av hivrelatert stigma. Slik atferd kan bare bli endret gjennom veiledning og støtte til personer som lever med hiv, der målene er å oppnå en god helse, verdighet og inkludering. Lovgivere, og ikke minst vår helseminister og justisminister, må nå ta fagfeltets kunnskap og enkeltpersoners historier på alvor, og ta opp igjen diskusjonen om kriminalisering av hiv. Vi kan ikke la hiv forbli et glemt tema. Derfor er #bryttausheten temaet for årets Verdens aidsdag. Hans Heen Sikkeland - leder i LLH Oslo og Akershus (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, lokallag Oslo og Akershus)Åshild Marie Vige - hivaktivist