– Stygge fortellinger

Arne Backer Grønningsæter har sammen med Hilde Haualand laget rapporten «Usynlig og selvlysende - LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne» etter initiativ fra Bufdir. Han er overrasket over hvor dårlig prykiatrien håndterer homofili.– Noen intervjuer er helt forferdelige, sier Arne Backer Grønningsæter. – Vi hadde et ønske om å ha en bred levekårstilnærming. Det har vært en del elendighetsfokus i den lille forskningen som har vært på feltet, og vi har prøvd å se på både utfordringer og muligheter som denne gruppa representerer, sier Arne Backer Grønningsæter. Å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson med nedsatt funksjonsevne betyr å tilhøre en gruppe som har vært nesten usynliggjort. Å ha nedsatt funksjonsevne og samtidig tilhøre lhbt-gruppa betyr å representere en minoritet i minoriteten, og mange møter utfordringer. – Mange har opplevd diskriminering i arbeidslivet. Diskrimineringen er primært mer knyttet til nedsatt funskjonsevne, mindre til å tilhøre lhbt-gruppa. Mange menn beskriver den homofile kulturens kroppsfokusering som utfordrende. Bifile og transpersoner møter større barrierer enn de som definerer seg som homofile, lesbiske eller skeive. Samtidig er det forskjell på de ulike funksjonshemminger. De synshemmede sier for eksempel at de føler seg aviste blant andre synshemmede. Forskningen viser at det er et nettverk blant lesbiske og homofile som sitter i rullestol. Døve ser på seg selv som en kulturell minoritet og har en annen tilnærming til hvordan de plasserer seg inn i sammenhengen. De har et miljø som er positivt. Både arbeidsplassen, kirke, hjelpeapparat, skole og utdanning er miljøarenaer. En kombinasjon av å være homofil eller lesbisk og ha nedsatt funksjonsevne er i en del tilfeller vanskelig for familien, Arne Backer Grønningsæter.

– Hva overrasket deg mest i arbeidet med rapporten?

– Organisasjonenes lave prioritering av temaet. Den var enda mindre blant funksjonshemmedes organisasjoner enn lhbt-organisasjonene. Universell tilgjengelig er et problem både på møtesteder og i organisasjonene. Dette må komme. Jeg ble overrasket over hvor dårlig psykiatrien håndterer homofili. Etter diskusjoner om diagnoser, tenkte jeg at den var over, men det er den ikke. I stedet for å bruke homofili som diagnose, blir den brukt som symptom på noe. Det er også sjelden at jeg har jobbet med et materiale med så sterke sitater. Noen fortellinger er veldig stygge. Arne Backer Grønningsæter og Hilde Haualand har sett spesielt på hjelpeapparatet. – Heteronormativiteten er slående sammen de manglende rutinene på å håndtere alternative kjønnsuttrykk.

Tre mønstre

Rapporten viser at tredelingen mellom positiv støtte, avvisning og usynliggjøring er gjennomgående i de fleste livssituasjoner. Noen opplever at deres doble minoritetsstatus ikke er noe problem, mens noen har store utfordringer i form av utstøting og hindre, for eksempel grov mobbing. Andre igjen lever med taushet og usynliggjøring. Mønstrene går igjen både på jobb familie og hjelpeapparat. Noen kjemper for å bli sett. Andre opplever at de blir sett for mye, eksempelvis de med alvorlige mobbeerfaringer. Dermed blir det mulig samtidig å være både selvlysende og usynlig. Rapporten er bygget på 19 intervjuer, fokusgrupper og litteratursøk. En transperson deltok, men ingen med minoritetsbakgrunn. De fleste informantene har høy utdanning. De er spredt geografisk i landet og er i forskjellige aldersgrupper.