Svett på nett: Halvard Haldorsen

I denne serien møter Blikk Nett sommervarme homokjendiser. Halvard har hatt nærkontakt med kommunistlesber i sommer. I tillegg har han lest mange bøker og graver frem gamle vinylplater fra skapet. Navn: Halvard Haldorsen Gjør: Tegning, form og farge. Akkurat nå er jeg: Bittelitt deppa fordi italiaferien min er over, samtidig er jeg glad for å begynne å jobbe med en ny skive med The Machines. – Hvor svett er du akkurat nå? – Tørr som en kjeks. Etter uker med 35 grader i Italia har jeg blitt aklimatisert. Det eneste som får meg til å svette er etterspillet av EuroPrides rævkjøring av oss idiotartister som ikke forlangte forskuddsbetaling for konsertene våre. Homofile er som kvinner – vi bør ha hjelp av trøtte heterotyper når vi skal stelle med penger, motorer og alt som krever mer enn en blomst og en klem i betaling. – Hvor homo er sommeren din? – Syv på richters skala. Oppdaget at Sicilia har tilbud på menn og at man i Napoli må innom en sauna før man får nøkkel til byen. Her i Oslo kan man se fram til enda noen uker til med lettkledde kjøttbiter som viser seg fram før de går i dvale i september. Ellers har sommeren vært preget av EuroPride som jeg tross alt syntes var helt fantastisk. En uforglemmelig opplevelse. Ditt homo-sommerparadis: – Det må bli Catania på Sicilia. Dette er en godt bevart hemmelighet som jeg oppdaget i sommer. Det ligger like under vulkanen Etna og preges av en svært likanes carpe diem holdning til livet. En ting man MÅ få med seg når man er der er kommunist/lesbe/øko baren Nievski. Trodde først at kommunismen der kun var kitchy plakater, men oppdaget fort at de litt alvorlige servitrisene mente alvor av at de heller ville drepe deg enn å servere deg et glass Cola. Men, så fort man venner seg til den litt PK tonen kan man slappe av med verdens beste mat og den antikke verdens sterkeste drinker. Nievski er for øvrig en lesbisk solstråle. Aldri har jeg sett så mange østrogenfylte, langlemmede skjønnheter som der. Det var lesber over alt. Lesbiske kamerat – Catania ønsker deg velkommen! Hit drar jeg aldri tilbake: – Vanskelig spørsmål. . . Er ikke så glad i London, men tror faktisk at jeg skal gi byen en ny sjanse. Får gå ned ti, tjue kilo først så jeg kommer igjennom første audition for å komme inn på homoklubbene i byen. Hadde det heller ikke noe bra i Paris. Selv om byen kalles Europas klitoris kan jeg ikke si at jeg falt for dens falske sjarm. Tror nok at den også skal få en ny sjanse. Jeg får voldgjeste min venn Per Barclay som bor der og få han til å introdusere meg for byens hemmeligheter. Beste sommerlåt: – Her er jeg som en jojo i en jukeboks. Hører masse på Klaus Nomi’s «Total Eclipse» og enkeltspor fra den nye Daft Punk skiva «Human After All». Det må være litt kuk og ballespreng i sommerlåter, har derfor dykket ned i vinylsamlinga mi og funnet fram New Orders «Blue Monday», Divines «Walk like a man» og selvfølgelig Dead Or Alives «Brand New Lover». Pluss masse Hi-NRG. Alle bør dessuten høre Flying Lizzards «Summertime Blue»s. Den gir ny mening til ordene summertime og blues. Sommerlitteratur: – Liker ikke å snakke varmt om bøker, men må medgi at jeg har hatt et par store leseøyeblikk med boka «DJ-Culture« av Ulf Poschart og selvbiografien til Hugh Cornwell fra The Stranglers, som kjæresten min var så utrolig snill å kjøpe til meg i bli-glad gave. Sommerdrikk: – Det går mye i Proseco – sprudlende italiensk hvitvin for tida. Holder også en knapp på Mojito og alt som ikke er søtt og klissete. Ok – er ikke finere på det enn at jeg også bøtter ned masse øl som den londongjengeren jeg er. Sommermat: – Nok et patetisk tilbakeblikk til Italia; caprese. Feite tomatskiver lagt lagvis med Mozarella, basilikum og masse god olje. Bedre blir det ikke! Din heteste sommerflørt: – Oi – er mer i slekt med løshunder enn datefolket. Husker derfor best de jeg ikke fikk. Her er en: Hadde en sommer med høyt blodtrykk sammen med en fyr nordfra. Vi møttes flere ganger på byen og han hadde desverre et opplegg som ikke var helt over. Dette kastet mørke, monogame skygger inn i vår mer enn lovende affære. Husker godt at vi satt på bakerste benk på Sentrum Scene og skulle se østeuropeisk animasjon (det er helt sant!), men brukte heller kinomørket til å kline til tungene ble såre. Før han flytta fra Oslo ga han meg et skjell som jeg oppbevarte i årevis. Et blåskjell, hva er nå det å gi bort? Trodde vel i min naivitet at det var en slags mental giftering. Hmm. Innser nå at jeg har en romantisk side hinsides all fornuft. – Var det ikke flere spørsmål? Får bare anbefale alle lesere til å kjøpe plata vår The Machines «I don’t want a normal life» på Platekompaniet. Masse sommerglede for en femti-lapp.