Mange grupper har nytt godt av divaharmen, også homoene.
Alskens massemedia slenger gavmildt rundt seg med ord som legende, myte, primadonna og diva. Men et av de mest typiske trekkene ved annerledeslandet Norge, er at vi ikke avler divaer. Bortsett fra Wenche Foss
Det er andre som har status og høvelig apparisjon. Les dames Brockstedt, Ullmann, Myhre, Bremnes og Kyrkjebø. Det er vel sånn omtrent alle. De har bare ikke tatt begrepet i bruk. Helt bevisst! De vil nok ikke. Det er pretensiøst, gammeldags, pinlig. Og, skrekk og gru: unorsk. Men de yngste av dem kan jo komme til å gjøre det. Med årene. Ordentlige divaer er sjelden helt unge. Ofte gamle. Det er en betegnelse man skal leve seg fortjent til. Det har Wenche Foss gjort. For mange år siden.
Homoer er programforpliktet til å elske divaer. I et land der tilværelsen er trang for denne spesielle typen individ, ville vi nok elsket Wenche Foss selv om hun aldri hadde ytret et ord om homoer. Men hun har ytret. Så til de grader.
Tidlig ute med homosak
Hun var tidlig ute. I homofrigjøringens barndom. Den gang homosak så langt i fra var Høyre-sak. Da var det virkelig modig. Likevel var det lett å oppfatte Wenche Foss som en veldedig høyredame. En type «tolerant» overklasseperson som ville hjelpe de som er «mindre heldig stillet». Men det klinger hult. Joda. Wenche Foss var nok høyredame. Sånn på papiret. Men dypest sett var hun vel anarkist. Med litt kardemommelov i tillegg. Hun var en underlig person i en moderne verden som styres av politikere, organisasjonsliv og økonomer. Hun var kunstneren som uttalte seg i affekt når hun følte at noe var urettferdig. Når hun holdt på å sprekke av indignasjon, raseri eller ganske enkelt begeistring. Ikke alltid like «saklig». En uorganisert etterkommer etter Bjørnson. Og en smule overvintret hippie som ikke hadde glemt idealene. Det har forekommet at hun er ble bedt om å holde seg på sin plass. Og spille roller. Men det hun gjorde var jo å ta den store rollen som kunstner på alvor. Den gamle klisjeen om at kunstneren skal holde opp et speil mot samfunnet. En sannhet, som så mange klisjeer. Dønn ærlig
Hun brukte ikke årets moderne tåketermer om agenda eller scenarier eller at vi skulle «gå for» noe. Hun gjorde noe så provoserende uvant i en kynisk tid som å argumentere med følelser. Hele registeret. Dønn ærlig og rett på sak. Det er selvfølgelig forvirrende og forstyrrende for de som kan «språket» og har sin posisjon. Det har hendt at noen forsøkte å gå ut mot henne. Dumt sjakktrekk. Privat har enkelte maktpersoner ytret med et sukk at saken ville være tapt hvis Wenche Foss gikk ut mot dem med alle divafjøra i full brusing. De var redd henne. Wenche Foss var en urolig og uberegnelig, men effektiv opinionsskaper. Hun ble hørt. Hun har ikke hatt liten betydning for folkeholdningen til homosaken. Kraftigst var hun da hun gikk ut mot biskop Kvarme da han rådet homoer til å gå til psykolog. Han stilte ikke i debatten mot henne på tv. Turte vel ikke. Noen hadde vel hvisket ham i øret at hun kom til å få ham til å se enda dummere (og slemmere) ut enn han allerede gjorde. «Da jeg leste om dette utspillet fikk jeg feber - høy feber. Det er synd du ikke er her i dag, Kvarme, så kunne vi ha snakket direkte til deg. Du som biskop, du bør stå frem. Du sa jo en gang at vi skal elske alle! Jeg kjenner 150-200 homofile, og ingen av dem ønsker behandling. De er født homofile, og lever deretter. Og jeg synes de skal respekteres! Slike utspill kan føre til flere selvmord!». Freste gjorde hun. Og siterte (selvsagt) Bjørnson mens hun stirret harmdirrende inn i alles stuer: «Elsk din neste, du kristensjel, tred ham ikke med jernskodd hæl, ligger han enn i støvet. Alt som lever, er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt, bliver den bare prøvet». Mange grupper har nytt godt av divaharmen. De andre kommer sikkert til å levere sin takk. Wenche Foss var vår diva.
