– Tale er sølv, taushet er gull?
– I løpet av ti år i Aftenposten har jeg sjelden sett maken til uredelighet, skriver Joacim Lund. Etter min mislykkede historie i Aftenposten om en venn og hans brutte forventninger i møte med en transperson, skrev nestleder i LLH, Veronica K. Berglyd Olsen, et debattinnlegg til avisen, der hun under overskriften «Joacim Lund er med på å underbygge homofobi og transfobi i samfunnet» skrev med stor patos om mitt problematiske kvinnesyn og hvordan jeg sparker nedover. Greit, som kommentator i en av Norges største aviser må jeg tåle kritikk for det jeg skriver, og spesielt når jeg tråkker i salaten, som jeg gjorde i dette tilfellet. Men jeg stusset over personfokuset hennes. At hun gikk etter mannen, ikke ballen. Det angret hun åpenbart på selv også, for samme kveld sendte hun meg en privat mail, der hun sier at hun ikke mener at jeg er hverken homofob eller transfob, at hun ikke har noen grunn til å tro det, at tittelen på saken ikke er skrevet av henne, og at hun ikke støtter hatet og hetsen jeg har fått på grunn av min tekst. Eller med andre ord: Noe helt annet enn det hun skrev i avisen. Jeg foreslo for Berglyd Olsen at hun skulle si det offentlig i stedet. Da ble det stille. Helt stille. Neste dag spurte jeg om hun hadde tenkt å gjøre noe med det. Da skyldte hun på at hun hadde hatt mye å gjøre, og lovte å ta det opp med LLH-leder Bård Nylund. Og så ble det helt stille igjen. På kvelden skrev jeg en melding til Nylund, som svarte at han var på fest, og skulle ta tak i det neste dag. Og så ble det stille igjen. Helt stille. Jeg hørte aldri noe mer fra noen av dem. I løpet av ti år i Aftenposten har jeg sjelden sett maken til uredelighet. Så hva er det som er problematisk med at LLH snakker med to tunger? For meg personlig er det selvfølgelig kjempeproblematisk. Det etterlatte inntrykket i offentligheten er at jeg er transfob, at hatet mot meg er berettiget, og at LLH støtter det synet, selv om de altså sier til meg privat, svart på hvitt, at de ikke gjør det. Men denne uredeligheten er også dypt problematisk for alle dere LLH representerer, enten dere er medlemmer eller ikke. Og da kan jeg tillate meg å snakke om et område jeg heldigvis vet mer om enn transproblematikk: Offentlig debatt. Når to parter står langt fra hverandre og slår hverandre i hodet med langkoster, kommer de sjeldent videre, uansett hva de er uenige om. Polariserte debatter er lite fruktbare. Interesseorganisasjoner som LLH har mulighet til å bruke mediesaker til å gå inn i rommet i midten, ta rollen som nyanserende diplomat og kunnskapsbank og fortelle de to partene – og alle andre som følger med i den offentlige debatten – at det er fullt mulig å forsones. Da blir debattene mer nyanserte og inkluderende, og enklere å delta i for både de som er eksperter og de som ikke er det. Men LLH har altså valgt den motsatte strategien. Utad, i alle fall. Som den amerikanske feministen Adrienne Rich sa det: Man kan lyve både med ord og med taushet. I et stadig mer transparent samfunn blir begge deler en dårlig strategi. Ved å polarisere i offentligheten og nyansere når ingen hører det, viser LLH-lederne at de ikke er til å stole på, og forvandler det som kunne blitt en viktig og god debatt, til et bidrag til ytterligere isolering og fremmedgjøring av transpersoner. Joacim Lund
