Teater om John Fredriksen
Poetisk, provoserende og bevegende er stikkord når Dansens Hus frister publikum med Alan Lucien Øyens nye stykke «Fugl i magisk regn med tårer». En av norsk scenekunsts mest bemerkelsesverdige talenter, Alan Lucien Øyen, fikk mye oppmerksomhet og omtale da pressen fikk snusen i prosjektbeskrivelsen av hans nye forestilling. At forestillingen skulle ta utgangspunkt i mytene rundt tankskipreder John Fredriksen var mat for Mons. «Nå skal Fredriksens liv danses», var en av overskiftene. Det ble ingen flying start ettersom kilder nær John Fredriksen uttalte at Øyen bare kunne glemme å få noe ut av prosjektet sitt. «Ikke får de penger, ikke får de snakke med ham, de får heller ingen respons eller tilgang til arbeidsplassene», var svaret fra personer i miljøet rundt Fredriksen. «Dette må bli kjedelig teater», ble det uttalt. Fredriksen selv var stum. Men det var i 2010. Nå er Øyen premiereklar og det er på sin plass å finne ut hva som har skjedd. Har Fredriksen en plass i stykket. Og ikke minst, blir det provoserende og kontroversielt?– Nei, sier Alen Lucien Øyen til Blikk Nett.– Eller jo. Litt kanskje. Blikk Nett er på Dansens Hus og møter Alan Lucien Øyen, en av Norges mest produktive og spennende koreografer. Han jobber på tvers av teater og dans og med sitt kompani Winter Guests vant han i 2010 Oktoberdansprisen for forestillingen «America – Visions of Love». «FLAWED» hadde urpremiere på Dansens Hus våren 2011 og høstet glimrende kritikker, og Aftenposten kalte Øyen «en stjerne på norsk scenekunsthimmel». «Fugl i magisk regn med tårer» har premiere 1. september og Blikk Nett er innom prøvene på Dansens Hus for å sjekke om det er hold i påstandene om at Øyen har laget kjedelig teater.– Jeg håper for guds skyld ikke det er kjedelig! Det å bli beskyldt for å lage kjedelig teater er den største fornærmelsen jeg noensinne har opplevd. Det svei faktisk, sier Øyen til Blikk Nett. Kjedelig kan det neppe bli når man ser på rollekarakterene i «Fugl i magisk regn med tårer»: Luca, adoptivbarn fra Filippinene, blogger og prostituert, finansmannen Patrik, som er homofil, gift og døende på grunn av en kreftsvulst, og til slutt Sofie, en konseptuel kunstner som nylig har mistet et barn. De har alle opplevd store tap, og lengter mot noe som har vært eller noe de gjerne skulle hatt og de forholder seg mer og mindre realistisk til de utfordringene de har fått i livet.
