Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Ja vi elsker Grand Prix.
Ja vi elsker Grand Prix
Er du klar for å komme ut av skapet og innrømme at de store, voldsomme og glamørøse Grand Prix-finalene er årets høydepunkt? I Grand Prix-klubben møtes Grand Prix-entusiaster og snakker om Grand Prix med strålende øyne.
Fra Blikk nr 5 1996Tekst: Kristine Sommersten Den norske Grand Prix-klubben, som har eksistert i ti år, er en underavdeling av den internasjonale Grand Prix-klubben OGAE. Den ble startet i Finland og spredte seg raskt over hele Europa. Medlemstallet i den norske klubben er idag opp imot 150 og stadig økende.– Og dette er folk som virkelig er interesserte i og opptatt av Grand Prix, forteller leder i klubben, Kato M. Hansen. Hansen kan fortelle at Grand Prix-klubben både driver med utadrettet virksomhet, i det å bidra med faktakunnskap om Grand Prix i forhold til media og publikum, og med interne aktiviteter for medlemmene.– Vi gir ut et medlemsblad og har som regel to møter i året. I tillegg til at vi da ser en gammel finale på video sammen og stemmer over sangene, diskuterer vi Grand Prix-artister og sanger. Før hver ny finale hører vi gjennom alle sangene sammen og gjør oss opp vår egen mening om dem. Det er sjelden dette stemmer med avgjørelsen i den europeiske finalen. Et par ganger i året arrangerer den internasjonale Grand Prix-klubben egne "mini-Grand Prix"-finaler. Da sender hvert land inn et bidrag som medlemmene i klubben har valgt ut i fellesskap, og så blir det stemt og en vinner blir kåret. Denne finalen har Norge vunnet kun én gang, ifølge Kato Hansen, med en sang av Anita Skorgan og Karoline Kruger. På Grand Prix-klubbens møte i fjor høst, kom en ny tradisjon i gang. På hvert møte vil det fra nå av være til stede en spesielt invitert gjest. Naturlig nok var gjesten i høst Nora Brockstedt, som sto for det første norske Grand Prix-bidraget, i 1960. Til Grand Prix-klubben kan man forøvrig henvende seg for å få svar på ethvert spørsmål man måtte ha om hvem som sang hva, hvor og når.– Vi samler på alle de gamle Grand Prix-opptakene vi kan få tak i, og jobber med å få tak i også det som ikke offisielt har blitt bevart på video, forteller Kato Hansen. Hva det er som gjør Grand Prix så spesielt, synes klubb-lederen det er vanskelig å svare på.– Spenningen, kanskje mest. Grand Prix sendes direkte og det betyr at alt kan skje. Det er store arrangementer med spennende artister, sanger på mange språk og flotte kostymer. Og så har du nasjonalfølelsen midt oppi det, sier han. Kato Hansen synes det er synd at ikke flere våger å stå fram som ekte Grand Prix-fans.– Vi har mange skap-Grand Prix-fans i klubben, særlig akademikere. De er redde for å bli mobbet av omgangskretsen hvis de forteller at de liker Grand Prix. Det er skremmende at ikke Grand Prix-frigjøringen har kommet lenger, sier han med et smil. At så mange homser er opptatt av Grand Prix, tror han i stor grad kommer av at de er mindre redde enn heterofile menn for å la seg rive med av det overdådige.– Dessuten er det generelt flere menn enn kvinner som interesserer seg for Grand Prix. Jeg tror at jentene blir raskere voksne enn guttene. Og det er jo opplest og vedtatt i det norske samfunnet at Grand Prix er noe voksne folk ikke skal ta alvorlig.
