TilbakeBlikk

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Glam fra glemselen.

Glam fra glemselen

Klarer du å tenke deg Liberace og kastratsangeren Farinelli i møte med Bowie og Jagger? Tekst: Halvard Haldorsen.Fra Blikk nr. 1, 2001. Gjør du det, har du fått teften av Jobriath. Mannen som ville bli verdens første åpne homofile rockestjerne, har fått sin egen dokumentarfilm der regissøren Kieran Turner følger livet hans fra barndom til død gjennom arkivfoto og intervjuer med hans nærmeste venner. 40 år etter sin død, danner Jobriaths fascinerende og tragiske karriere en nesten usynlig grunnstein for all senere homorock. Hvem er da denne Jobriath? Ser du godt etter i glamrockens arkiver finner du Jobriath beskrevet som århundrets mediahype og salgsfiasko, som en patetisk Bowie-kloning og som rockens ukronede førstehomo som bokstavelig forsvant i det øyeblikket han dukket opp. At han ble glemt av alle, betyr ikke at alle hadde glemt han. På90-tallet begynte Morrissey og Pet Shop Boys å nevne Jobriath som en viktig inspirasjonskilde for sine musikkarrierer. Og som hans største fan, forsøkte Morrissey sågar å komme i kontakt med Jobriath for å ha han med som gjesteartist på sin verdensturné i 1992. Tanken var bra, men til ingen nytte. All post kom nemlig i retur. Etter nitidig granskning fikk en sjokkert Morrissey vite at Jobriath alt hadde vært død i ti år, uten at noen hadde tatt større notis av det. Her skulle også Jobriaths nye karriere som post mortem-stjerne få sin spede start. Jobriath kom fra en militærfamilie i Pennsylvania. Han viste alt som barn et usedvanlig musikalsk talent, hadde en labil psyke og var stadig i konflikt med familien. Stort mer vet man ikke. I 1968 skiftet han navn til Jobriath og fikk senere rollen som homoen Woof i originaloppsetningen av flowerpower-musikalen «Hair». Et par år senere gikk rastløse Jobriath lei av skuespilleryrket og vendte tilbake til musikken. Her møtte han Jerry Brandt som da var manager for popartisten Carly Simon som var Brandts pengemaskin. Brandt ville skape en superstjerne helt fra bunnen av og Jobriath ble et naturlig valg. Han var pen, musikalsk og hemningsløs i sin higen etter stjernene. Timingen var bra. Den engelske glamrocken med David Bowie i spissen, skylte som en glitrende bølge mot de amerikanske kyster. I glam var alt lov og foran medias måpende kameraer, fortalte Bowie om sin biseksualitet og forsikret at dette var helt normalt. Jobriath fanget opp signalene, men insisterte på å gå mye lengre enn Bowies biseksuelle flørt. Der Bowie «safet» med å ha tvetydig image, insisterte Jobriath på å være 100 prosent homo. Vinteren 1972 signerte Jobriath kontrakt med Electra Records og legenden sier han fikk ubegripelige 300 000 dollar uten at noen hadde hørt en tone av musikken hans. Selskapet stolte tydeligvis blindt på Brandts teft for suksess. Med kontrakten i havn, la Jobriath og manageren nå slagplanen for å erobre hitlistene. Høsten 1973 kom albumet «Jobriath». Selv om det fikk lunken kritikk, fortsatte plateselskapet å pøse ut dollar på helsides annonser i Vogue, Penthouse og Rolling Stone. 250 av New Yorks busser var dekket med reklameplakater og midt på Times Square hang en tolv ganger tretten meter stor gigantplakat med bildet av Jobriaths nakne kropp. At han på bildet var en tom statue med knuste bein, skulle bli en ironisk kommentar til hva som var i vente. Der var ingen grenser i Jobriaths verden og hva var vel da mer naturlig enn at lanseringsturneen skulle legges til Europas ledende operahus. La Scala og Covent Garden skulle besøkes og tre kvelder på operaen i Paris skulle markere finalen. Verden skulle virkelig betas og en feststemt Jobriath la ut om hvordan han i King Kong-drakt skulle klatre ned en gigantisk scenekopi av Empire State Building. Bygningen skulle forvandles til en gigantisk fallos og han skulle forvandles til Marlene Dietrich. Jobriath ville tilbake til den dekadente tiden hvor stjernene hersket over jorden og hvor ingen stilte spørsmål om talentet, men stilltiende betalte regningen. Om karrieren hadde en pangstart var det Jobriath selv som satte nakkeskudd på den. I sitt overmot ble hans faste uttalelse «I am the true fairy». Dette repeterte han igjen og igjen med så høy stemme at platesalget bråstoppet. Han provoserte ikke bare den ultrahetero rockepressen, men også mer alternative blader som Andy Warhols magasin Interview som skrev; «It is not enough to be a fairy ...» Bowie-beskyldningene haglet mens Jobriath ufortrødent sang videre om androgyn kjærlighet, om Dietrich og Gloria Swanson og til og med om Sonja Hennie og romskip! Alt var litt fjernt, drømmende og ofte svært vakkert. Det var klart at Jobriath levde ut en drøm og en ikke smart markedsplan. Manager Brandts spadetak i graven, var uttalelsen: «Elvis, Beatles, Jobriath». Herfra var kursen satt. Operaturneen ble kansellert og Jobriath & The Creatures måtte ut på en vanlig USA-turné uten eksesser. Midtveis kom beskjeden om at alle kontrakter var annullert. Manageren forlot bandet som måtte fullføre turneen alene. Gode live-kritikker hjalp ikke, turneen ble som en offentlig henrettelse for Jobriath. Tilbake i N.Y gikk han i skjul på Chelsea Hotell, lukket døren bak seg og forsvant inn i den amerikanske skyggen han en gang kom fra. Årene gikk og ting roet seg. Jobriath gikk i gang med den ambisiøse rockeoperaen «Pop Star» som skulle bli en ganske så homofilert sak. Fremdeles var viljen der, men livet var nå så kaotisk og fylt av sene fester at «Pop Star» aldri ble ferdig. Både Jobriath og New Yorks club-verden var ennå ung og «safe sex» var ennå fem år unna. Jobriath pådro seg en ny, navnløs sykdom og ble raskt kun en skygge av seg selv. Jobriath hadde en kort opptreden i en tv-dokumentar om Chelsea Hotels hundreårsjubileum. Den ble hans punktum i media før døren ble lukket for siste gang. I 1983 kom politiet til hotellet. Var Jobriath forsvunnet? Døren ble brutt opp og de fant ut at Jobriath var hjemme. Faktisk helt alene hjemme. Stanken var uutholdelig. Jobriath hadde ligget død i over en uke. Alene, stinkende og glemt. Slik slutter historien og slik begynner historien om et fordums stjerneskudd.