TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Mannen som reddet Yngve.

Mannen som reddet Yngve

Fra Blikk nr 6, 2003.Tekst: Andreas Johnsen. Foto: Benedicte Ugland. Gudmund Vindland skrev Norges viktigste homseroman og druknet seg i alkoholen. Tjuefem år senere står han opp fra de døde. – I thought you'd never ask, sier Gudmund Vindland og smiler varmt og lurt og fester blikket i meg. Jeg har nettopp spurt om han er klar for et nytt forhold. Jeg rødmer og ser ned. – Øh, jeg mener, med en ny mann, liksom.– He-he, jeg skjønte det. Ja, jeg tror jeg endelig er klar for et forhold igjen. For første gang tør jeg være ærlig mot meg selv og andre. Kanskje du kan vise meg hvor jeg kan gå for å treffe noen? Jeg har vært borte fra homsemiljøet så lenge. Jeg treffer Gudmund Vindland på Vegeta Vertshus i Oslo. Jeg stiller i lyseblå Lacoste-skjorte, en svindyr og humørløs liten sak. Gudmund stiller i rødrutete arbeiderskjorte. Håret hans er bustete og uflidd, han ser nesten litt sjabby ut, men gutten i ansiktet hans er ikke treogfemti år. Gutten har nettopp våknet opp. I den nye novellesamlingen «Happy Ending» har Gudmund bidratt med en nyskrevet novelle, hans eneste noensinne, og det første livstegnet fra Norges største homoforfatter siden 1989. Jeg lurer på hva som har skjedd. Den selvbiografiske debutromanen «Villskudd» er mange homsers komme-ut-bok, også min. Nå er jeg like gammel som Yngve var i «Villskudd», og Gudmund er like gammel som Jens Bjørneboe var da han valgte ut Gudmund som sin første gutteelsker og som den som skulle bli hans litterære etterfølger. Slik gikk det ikke. Nå sitter Yngve foran meg, tjuefem år senere, og den tidligere skrulla med angstnevroser og alkoholproblemer sitter og knasker vegetarmat. Hva har skjedd?– Jeg har vært full, sier han bare. – I over tjue år?– Mer eller mindre. Men jeg er edru nå. Jeg har resten av livet foran meg, nå skal jeg skrive.

Destruktivt geni

«Villskudd» fra 1979 har solgt i hundre tusen eksemplarer, et uvanlig høyt antall for en debut, og svimlende høyt for en roman som handler om kjærlighet og sex mellom gutter. Boka skildrer homsen Yngves lange kamp mot homofobien i seg selv og i samfunnet. Mest oppmerksomhet fikk Yngves forhold til forfatteren Jonas Løvehjerte, en kamp dét også, og en direkte gjengivelse av Gudmunds stormfulle forhold til Jens Bjørneboe. Gudmund har måttet fortelle om Bjørneboe tusen ganger tidligere. Men han smiler det milde smilet sitt når jeg ber ham fortelle igjen. – Da jeg møtte Bjørneboe var han nedkjørt og utslitt. «Haiene» var det siste han fikk til. I den boka synes det at han drakk mens han skrev. Noen steder greier han ikke å følge sine egne argumentasjonsrekker og fullføre dem med sin sedvanlige poengterte eleganse. Men bevares, «Haiene» er en flott roman. – Forholdet med Bjørneboe gikk hardt for seg?– Det var et helvete. Alkoholisme er en dødelig besettelse. Jens forelsket seg i meg og vi flyttet sammen, men snart holdt jeg ikke ut drikkingen hans lenger. Han drakk alt han kom over. Hver gang jeg prøvde å sove vekket han meg etter en halvtime. «Ligger du her og sover mens jeg går her og lider?» skrek han da. Gudmund tar seg selv litt i nakken. Det arter seg ved at han lener seg bakover i stolen, tørker bort noen vegetarianske smuler fra munnen med en serviett, legger armene i kors på magen og smiler det milde smilet sitt. Han sier han vil oppsummere forholdet til Bjørneboe. Han blir alvorlig. – Jeg er glad og takknemlig for at jeg ble kjent med Jens. Han var en stor forfatter og et godt menneske. Men alkoholisme er en sykdom som bryter ned og ødelegger både den som drikker og hans nærmeste. Jens viste meg hvordan jeg ikke ville bli, men jeg var like hekta som ham, og fikk erfare hvor vondt han hadde det. Og så slapp jeg unna etter 30 år.

Manipulerende fyr

Gudmunds forhold til Bjørneboe er sagnomsust, men kortvarig. Etter noen måneder ble Gudmund lagt inn på Lovisenbergs «avdeling for nervøse» i Oslo. Oppholdet er grundig beskrevet i «Villskudd». Yngves evigvarende angst for autoriteter når sitt høydepunkt her. – Psykiateren en satt i stolen sin og så skikkelig skeptisk ned på meg. Han fikk meg til å føle meg så mindreverdig og uønsket. Jeg følte jo at jeg måtte si noe, og så fant jeg på en historie om en kamerat av meg som jeg hadde lyst til å binde og ha sex med. Og da våknet han jo og ble veldig interessert. Han snakket ikke om annet i fire uker. – Du jugde?– Ja, og jeg tok det helt på intuisjon. Han kunne vel tenke seg noe lignende selv. Jeg så hva han hadde lyst til å høre. Det er en besnærende evne jeg har, en manipulerende evne som er nært beslektet med forfatteryrket. Men det dreier seg ikke bare om å snakke folk etter munnen. Man skal være kreativ hvis man skal forlede en annen person. Tenk på rottefangeren fra Hameln. Gudmund ser på meg og smiler lurt. Jeg slår bort tanken og skynder meg videre. – Hvor kommer denne evnen fra, tror du?– Da jeg var liten, fikk jeg alltid kjeft hvis jeg fortalte sannheten. Jeg måtte legge alt til rette for at moren min ikke skulle bli sint eller deprimert. Etter hvert begynte jeg å pynte på virkeligheten, og jeg ble livredd for å snuble i egne løgner. – Og så skjønte du at du var homofil.– Sannheten var så voldsom at jeg måtte holde den hemmelig for enhver pris. Skammen fortsatte også etter at foreldrene mine fikk vite at jeg var homse. De ville aldri helt forsone seg med det. Ingen av dem leste noen gang «Villskudd». Tenk på det. Akkurat det har vært vanskelig å tilgi dem. Men jeg må jo forstå deres utgangspunkt også, faren min hadde hatt en kristen oppdragelse. Jeg kunne se på ham at han forestilte seg meg med en pikk oppi rompa og dritt på pikken. Først nå, når det er for sent, skjønner jeg at det var løgnene som hindret meg i å utvikle god livskvalitet. Jeg skulle ha våget å fortelle faren min at det ikke var dette kjærligheten til andre gutter dreide seg om. Noe av det siste han sa til meg var «Du får se til å slutte med dette tullet nå!» Og da mente han ikke alkoholen.

Ånden i flaska

Jeg viser Gudmund noen gamle avisutklipp. Da «Stjerneskudd» kom, ti år etter debuten, lovte Gudmund i avisene at den tredje boken om Yngve skulle være klar året etter. Han jobbet også med en ambisiøs science fiction-roman, og en bok om spermhvalens liv og levnet. Men Gudmund forsvant – ned i glasset for alvor. – Når kommer neste bok? Spør jeg spent.– Til våren, sier Gudmund og gliser. – Hvorfor skal vi tro på deg denne gangen?– Jeg har en sterk hang til selvmedlidenhet. Hvis jeg gir meg over til den, så klarer jeg ikke å skrive, for det å skrive er for meg en glede i seg selv. Men da jeg sa at jeg skulle gi ut bøker, så mente jeg jo det jeg sa. Jeg trodde jeg skulle klare å skrive, og ble skuffet over meg selv hver gang jeg krøp tilbake til flaska. Jeg klarte ikke holde på noen forhold heller, jeg jugde og gikk rundt som en tidsinnstilt bombe når kjærestene mine prøvde å forby meg å drikke. Men nå har jeg altså vært edru i to år. Jeg kan forresten en vits, definisjonen av en alkoholiker. Gudmund ser på meg og smiler det milde smilet sitt. – En vits? Jaha?– En alkoholiker finner det plutselig for godt å gnikke på en av flaskene sine. Og så kommer det en ånd ut. «Du har to ønsker», runger ånden. «Du kan ønske deg hva du vil». «Da vil jeg ha en flaske whisky som aldri går tom!» sier alkoholikeren. Ånden gir ham en flaske whiskey som aldri går tom, og mannen drikker og drikker og ser at flasken er like full. «Du har ett ønske igjen», sier ånden, og nå burde vel mannen begynne å tenke på familien og fred på jorden og sånn. Men i sin besettelse sier alkoholikeren «Åh, da tar jeg en sånn flaske til!» Jeg ler jeg også, men skjønner at vitsen nok er spesiallaget for forhenværende alkoholikere.– Det er jo slik det er. Og reklamen bruker det samme språket, som maner fram besettelse. «Må ha det, bare må ha det», sier de i melkereklamen. Slike stemmer hører alle slags rusmisbrukere hele tiden. Dette er kynisk av Tine. Melk er jo ikke engang sunt for voksne. Katter får vondt i magen av melk, men de må ha det hele tiden likevel, fordi det er så søtt og godt. Slik er det med oss også. Vi bare må ha det - selv om vi dør av det.

Autoritetsangst

Mange av Gudmunds venner er borte i dag. Den tredje boken om Yngve skal handle om aids, som begynner å spille en rolle i Yngves liv allerede i «Stjerneskudd». Men livsstilen med dop og alkohol som skildres i bøkene til Gudmund, har tatt like mange liv, forteller han idag. «Det er hårda bud», tenker jeg, og kjenner meg ikke helt igjen. – Hvorfor drikker egentlig Yngve? Er det samfunnet rundt ham eller hans egne nevroser som gjør det så vanskelig for ham å være homse?– Du må huske at før straffeparagrafen mot homoseksualitet ble opphevet i 1972, var vi fritt vilt. Vi ble arrestert og trakassert og hadde grunn til å være redde. De unge politimennene som hetset oss da, har blitt politisjefer i dag. Nå har de andre grupper de trakasserer, innvandrerne for eksempel. Til en viss grad er frykt sunt, man skal løpe når det er farlig. Men på et eller annet tidspunkt i Yngves liv blir det en nevrose, man skjønner at han har en karakterfeil. Verken i «Villskudd» eller «Stjerneskudd» klarer Yngve å overvinne autoritetsangsten sin, og etter hvert tror han jo at alle er ute etter ham. – Og nå? Er angsten for autoriteter borte nå?– Ja. Den forsvant da jeg ble edru. Hadde jeg blitt bedt om å skrive novellen til «Happy Ending» for tre år siden, hadde jeg ikke tort. Da jeg var yngre måtte jeg jo drikke meg til mot for å gå ut, lenge torde jeg ikke omgås homser uten å ha drukket. Jeg var rett og slett redd for å bli slått ned. I begynnelsen brukte jeg alkoholen som et beroligende middel, men ble jo hekta ganske fort Alkoholen forsterket nerveproblemene, og til slutt holdt den på å ta livet av meg. – I et intervju med Blikk i 1991 sier du at du tror homser er gjennom det aller verste og at «70 prosent av kampen for å bli en greit respektert gruppe er overstått.» Var du for optimistisk?– Det kan se ut som om vi har opplevd et tilbakeslag siden da. Tallene for hvor mange som vil innrømme at de er homofile, går jo ned hele tiden. Det må være sterke konformitetskrav når bare én prosent tør å være annerledes. Samtidig øker selvmordstallene. Bare se på disse fire guttene som forsvant samtidig i fjor sommer. Alle snakket om en massemorder, men så hadde de gått hen og druknet seg, alle sammen. Unge, pene gutter. Det må jo ha vært fordi de ikke passet innn i samfunnet, på en eller annen måte.

Yngve vs Yngve

Gudmunds historie om Yngve er et homopolitisk kampskrift, og faktisk en av de mestselgende homobøkene i verden. I mars kom historien om en annen Yngve ut i Norge. I storselgeren «Mannen som elsket Yngve» forteller Tore Renberg om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, men i samtale med Blikk tar Renberg sterk avstand fra at boken skal brukes homopolitisk. Dette provoserer Gudmund. – Tore Renberg er jo et påfallende eksempel på homovegring. Han bruker alle lanseringsintervjuene til å benekte at han er det aller minste homofil – han sier tvert imot at han er 180 prosent heterofil! En slik overdrivelse avslører bedre enn ord denne mannens frykt for å si den enkle sannhet: «Jeg må jo være noen prosent homofil når jeg kan bli forelsket i en gutt». Tore Renbergs bastante benektinger er homofobi av vondeste merke, og et slag i ansiktet på alle unge homser og lesber som sliter med å komme ut. Det er synd han ikke forstår at dette vil slå tilbake på ham selv. For hva skal Renberg gjøre neste gang han blir forelsket i en yngling, og kanskje får lyst på mer enn et kyss?

Skytsengelen Sanctussa

I sju år jobbet Gudmund i bladet til Alternativt Nettverk. Da stormen rundt «Villskudd» hadde lagt seg, flyttet han inn i et storkollektiv i Sverige, sammen med folk som var vegetarianere og «tenkte annerledes». Her kom Gudmund i kontakt med New Age-bevegelsen. Arbeidet i Alternativ Nettverk begrenset seg stort sett til korrekurlesning, men interessen for bevegelsen var reell for Gudmund. – Jeg lette etter et alternativ til den kristne moralismen, til lutheranismen, som sier at du skal FRYKTE og elske Gud. Men etter sju år i bevegelsen skjønte jeg at langt over halvparten av alternativ-bevegelsen er styrt av markedet og penger, velmenende sjeler har solgt hele sin integritet og åndelige overbevisning til MAMMON. De er VERRE enn den katolske kirke. – Og la meg gjette; du ble spesielt interessert i buddhismen?– Buddhismen opererer egentlig ikke med noe gudsbegrep i den hele tatt, og det tiltrakk meg, jo. Men en kamerat av meg sier det så fint: «Alle religioner er likeverdige», sier han; «SÆRLIG buddhismen». – Du har sagt at når du skriver blir du fylt av en hellig ånd. Hva mener du med det?– Å, det er Sanctussa, det. Gudmund smiler det milde smilet sitt. – Jaha. Hvem er det?– Sanctussa er min skytsengel. Da jeg var liten sang jeg i Sølvguttene. Vi var med i operaen «Cavalleria Rusticana» av Pietro Mascagni, der sopranen heter Sanctussa. Dette var en så sterk opplevelse for meg at det var naturlig å forestille meg henne når jeg gikk gjennom avrusningsprogrammet på Trasoppklinikken. – Hæ?– Det var på den klinikken jeg lærte å slutte å drikke. Man gjennomgår et tolvtrinnsprogram, og på trinn nummer to får du beskjed om å tenke på en kraft som er sterkere enn deg selv. En øvelse i ydmykhet. I tretti år hadde jeg levd med alkoholen som den eneste kraften som var større enn meg selv. Men jeg hadde jo erfart noe annet også, en «allnatur», som Bjørneboe også snakker om, en slags panteisme. Så det var ikke vanskelig å forestille meg en annen kraft som er større enn meg selv. Jeg kaller henne Sanctussa. – Hvorfor hjalp dette deg til å slutte å drikke?– Fordi jeg klarte å gi slipp. Jeg skjønte at jeg ikke hadde ansvar for hele verdens elendighet. Man gir fra seg kontrollen. I tillegg har jeg gjennomgått en grundig selvransakelse, og prøvd å finne årsakene til at jeg drakk. Også her lærte jeg å tenke at alt ikke var min egen feil, og det hjalp meg til å overlate min vilje og mitt liv til Guds omsorg – slik jeg selv oppfatter Gud. Og det er altså her Sanctussa stepper inn!

Helter og monstre

– Så Yngve har gått fra å være livredd autoriteter til å overleve fordi han forestiller seg en kraft som er sterkere enn ham selv. Har du rett og slett manglet gode forbilder?– Du må huske at jeg vokste opp på femtitallet med forbilder som Nansen og Amundsen og Churchill. I barnetimen var det glorifiserende hørespill om Stanley og Livingstone som frelste negrene i Afrika. Jeg tror fortsatt ikke jeg ville likt å møte noen av disse herrene. Ikke før jeg begynte på gymnaset lærte jeg om Sokrates og Platon og Leonardo – og Zappfo, for all del, alle lesbers muse. – Og Bjørneboe?– Bjørneboe lærte meg i alle fall at det er dumt å ha forbilder. En stor kunstner er ikke nødvendigvis en snill person. Tvert imot, genier har det med å bruke opp sine nærmeste. Uten å være noe geni, har jeg skjønt at jeg må skape meg selv, følge min egen kreative vei. – Hva leser du idag?– Jeg har akkurat begynt på en nyoversatt bok av Thomas Mann, og så leser jeg Mary Renault, en kvinne som skriver homseromaner. Hun er kanskje den største homseforfatteren. Men jeg prøver å styre unna samtidslitteratur, iallfall om homofili, for ikke å bli påvirket i det jeg holder på med nå. Og apropos forbilder. Gudmund gir meg en diskett med de første hundre sidene av hans nye bok som kommer til våren, «Syre». Boka handler ikke om Yngve, men om Simon Peter fra sørlandet, visstnok mer av en anti-helt, ifølge Gudmund. Ung homse han også. Med en nådløs, kristen far. – Du kan gi meg konstruktiv kritikk, sier Gudmund, og gir meg disketten.Jeg rødmer igjen.

Powered by Labrador CMS