Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: – Rødt skammer seg ikke.
– Rødt skammer seg ikke
Fra Blikk nr. 10, 2005.Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug. Eva Dahlgren omgir seg med store flater, lys og fargen hvit. Men hun liker også rødt.– Det er en varm og innbydende farge. Og den er sterk. Den skammer seg ikke over seg selv. I oktober 2003 dro Eva Dahlgren en måned til London for å skrive låter til sitt nye album. Hun fikk ikke gjort noen verdens ting.– Da jeg kom inn i leiligheten, var det første jeg tenkte «Nei, nei, aldri i verden om jeg kommer til å klare å skrive noe her». Det var et litt sånn klassisk kaldt engelsk hjem med grusomme vegg til vegg tepper. Omgivelser er veldig viktig for meg. Jeg må ha det vakkert rundt meg for å klare å tenke og skrive. Eller vakkert er så subjektivt. Skriv heller at jeg må ha det harmonisk rundt meg. Dahlgren sier at hun trenger flater. Store flater. Og mye lys.–Det er «mysigt» å være på besøk hos andre som har mye saker, stæsj, nips, myke puter og liknende, men jeg kunne ikke levd sånn selv. Da hadde jeg ikke hatt plass til tankene mine. Jeg liker hvitt rundt meg, og tre. Treverk kan være utrolig vakkert. Dessuten liker jeg rødt. Det er en varm og innbydende farge. Og den er sterk. Den skammer seg ikke over seg selv. – Er du opptatt av design?– Jeg er veldig bestemt i min oppfatning av hva som er vakkert og ikke, men jeg har ingen favorittdesigner. Virkelig ikke. Når det gjelder interiør, vin mat, kunst ... så tror jeg faktisk ikke at jeg kan nevne et eneste navn. Det gjør meg ikke mindre sikker på min egen smak. Når det kommer til det verste Dahlgren vet om, er hun ikke i tvil.– Furustilen. Fy fasiken, den kommer jeg aldri til å klare.
Evas nye forelskelse
Dahlgren og hennes smykkedesignerkone, Efva Attling bor i en stor leilighet i et hus fra 1898 på Söder i Stockholm.– Jeg pleide å kjøre forbi dette huset med t-banen da jeg var liten. «Der skal jeg bo en gang», sa jeg til meg selv. Mange gode engler gjorde det mulig. Jeg elsker dette huset. Det har vært bebodd av et utall kunstnere og du kan merke at det henger så mye spennende igjen i veggene. Det er en kjærlighetshistorie. Jeg kan forlate mine møbler, men aldri mitt hus. Dahlgren har ikke et nostalgisk forhold til møbler og ting. Hun skjønner ikke mennesker som samler og samler og blir sittende fanget i et berg av ting de ikke tør å kaste.– Min filosofi er at det er så mye fine møbler der ute at man burde bytte ut alle i ny og ne slik at man får prøvd nye. Akkurat nå er likevel et av prosjektene til Dahlgren å få lurt et stort 40-tallskap forbi sin kone og inn i heimen.– Ja, det er det vi krangler om nå, men jeg tror det er meg som kommer til å vinne. Ekteparet Dahlgren/Attling er enige om det meste når det gjelder innredning. Og de har plass til hverandres favoritter og forkjærligheter.– Efva elsker fotografier, så de har vi mange av på veggene. Det bunner vel i hennes uhumske fortid som fotomodell, tenker jeg. – Hva med dine uhumske særheter?– Nei, jeg er egentlig fryktelig vanlig. Skulle det være noe, er det vel mitt oppheng i kameraer. Skal jeg bruke penger, kjøper jeg et kamera. Det er også fordi jeg er veldig glad i å ta bilder selv. Min nyeste forelskelse er et Leica Digilux 2. Et tysk digitalkamera som har beholdt den gamle hederlige designen, men samtidig kan betjenes som et profesjonelt analogkamera.
Underjordens dronning
Når Dahlgren skal skrive musikk, dykker hun ned i husets undergrunn. Nærmere bestemt til studioet og kontoret hun har i kjelleren.– Der synes jeg det er fantastisk fint. Det er flere store, sakrale rom hvor veggene og gulvet er malt hvite. I det ene rommet har jeg et stort skrivebord jeg har designet selv. I metall og gult bjørketre. Fryktelig pent! I det samme rommet har jeg tenkesofaen min. Jeg prøvelå mange før jeg fant den riktige. I studioet har jeg også alle mine gitarer. Gitarer er fantastiske. Formene, kurvene og treverket. I taket over Dahlgrens kreative kjellerkapell går hele jungelen av husets avløpsrør på kryss og tvers. Hun forteller at hver gang naboene trekker ned i toalettet, suser og durer det over hodet hennes.– «Dette kan bli irriterende», tenkte jeg. Men så bestemte jeg meg for å tenke på vårbekker. Og det funker. Nå er det bare avslappende. Jeg trives som underjordens dronning. Det var hit ned Dahlgren rømte da hun kom hjem fra London. Uten låter, men med en idé. «Snø» skulle bli en harmonisk plate. Men etter første deilige, rolige låt kom det plutselig rufs og rock.– Det kom litt brått på, musikk er ikke logisk. Musikk er noe magisk. Det handler om følelser og de må bare komme. «Snø» ble da heller ikke som forventet. Det ble mer som sandpapir ... av den grove sorten. – Er du og Efva opptatt av hva den andre skaper?– Både og. Vi er veldig opptatt av å støtte hverandre, men vi lar også den andre være i fred med kunsten sin. Vi forstår hverandre. Når Efva for eksempel er et par uker fra å gjøre ferdig en kolleksjon, blir hun innadvendt, stresset, sur og irritert. Men jeg forstår hvorfor, så jeg går ikke rundt er usikker på om jeg har gjort noe galt.
Et hjerte i sølv
Ikke bare Madonna liker Efva Attlings designersmykker, også Jennifer Aniston har kjøpt halssmykket «Hope». Og Kylie Minogue bruker halskjedet hennes «Kisses» mens Iman har øreringene «Genie». – Hva synes du om smykkene til Efva?– Jeg synes de er fantastisk vakre, selvfølgelig. Eller, jeg kan ikke si selvfølgelig. Jeg sier heller faktisk. Nå har det seg sånn at jeg nesten ikke bruker smykker. Er ikke det typisk? Når man er gift med en smykkedesigner er man jo nesten programforpliktet til å like smykker. – Hender det likevel at du bruker du noen av dem?– Noen ganger gjør jeg jo det, sier hun og holder fram et hjerte i sølv som henger i en lang lenke. – Jeg vet ikke om smykket har noe navn eller hører til en kolleksjon. Ser du at det er en liten E på det? Det er laget spesielt til meg og jeg tror det er noe av det første hun lagde. Evas bok «Hur man nærmar sig et tre» handler om prosessen rundt det å skape. Om å ha skrivesperre og å føle seg ubrukelig.– Jeg skulle ønske at noen hadde skrevet den boka til meg før. Og jeg håper at den kan hjelpe andre som er i en kreativ prosess. Dahlgren sier at da hun var ferdig med å skrive boka, følte hun seg liten og usikker.– Å skrive boka var en reise i meg selv. Jeg måtte sette spørsmålstegn med alt jeg er. I denne perioden har jeg følt meg som en dårlig datter, kone og mor og en håpløs musiker. Da er det veldig rart å plutselig skulle være magnifique og strålende og klar for ny turné. – Er du der nå?– Ja, nå er jeg stor og magnifique igjen.
