TilbakeBlikk

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Hollywoods store gåte.

Hollywoods store gåte

Katharine Hepburn og Spencer Tracy er Hollywood-historiens mest respekterte og gåtefulle par. Men ifølge biografen William J. Manns var de slett ikke kjærester. Fra Blikk nr. 5, 2007.Tekst: Svend Erik Løken Larsen. De var aldri gift. Hun hadde vært gift så vidt da hun var ung. Han var gift og hadde barn, men levde ikke sammen med familien sin. Som troende katolikk kunne han ikke skille seg. Tracy og Hepburn levde papirløst fra de traff hverandre under innspillingen av «Årets kvinne» i 1942, til Tracy døde bare noen dager etter at de hadde avsluttet «Gjett hvem som kommer til middag» i 1967, deres niende film sammen. Høyst uoffisielt bodde de mer eller mindre fast sammen i den homofile regissøren George Cukors' gjestehus. Ufattelig nok var de så respekterte at selv om alle visste at de levde i «synd», sto det aldri på trykk før Hepburn tillot det etter Tracys død. Da skapte Katharine Hepburn myten om hennes og Tracys store, hemmelige kjærlighet. Dette forteller forfatteren William J. Mann i den nye, over 600 sider lange biografien «Kate. The Woman who was Hepburn», som ble utgitt i oktober i fjor og selvsagt også er om Tracy. Mann har tidligere skrevet den veldokumenterte «Behind the screen. How gays and lesbians shaped Hollywood» (2002). Og flere homoromaner, mens biografien om Hepburn er litterær sakprosa. Forfatteren går inn i personenes tanker og gjengir lange samtaler, og til slutt vet man ikke hvor grensen går mellom virkelighet og diktning. Samtidig er den veldokumentert, med over hundre sider referanser, og samtidig spennende som en roman, om enn litt tunglest.

Androgyn buksedame

I utgangspunktet tenkte jeg: «Er vi nødt til å bevise at alle store mennesker i fortida, særlig de store stjernene, egentlig var homser og lesber?». Med Donald Spotos forlengst grundig tilbakeviste maratonbok om Laurence Olivier som homo i bakhodet, gikk jeg i gang med Tracy og Hepburn. Men Mann argumenterer godt. Det er vel derfor biografiens påstander ikke er blitt møtt med kritiske hyl og skrik, selv i USA. Det var alltid noe androgynt over Katharine Hepburn. Hun, Marlene Dietrich, Greta Garbo og Claudette Colbert var verdenshistoriens første «offisielle» buksedamer. Dette er den tidlige lysfilmens første moderne kvinner og trettitallets største kvinnelige stjerner, definitivt mer beundret av kvinner enn av menn. I filmen «Sylvia Scarlett» (1936) spilte hun til og med en kvinne som ga seg ut for å være gutt, og som Cary Grant forelsker seg i. George Cukor hadde regien (selvfølgelig!), og filmen var skandaløst upopulær. Når vi ser den unge Hepburn i trettitallsfilmene, synes vi at hun er vakker, forbløffende frisk og moderne. Samtiden syntes derimot at hun var beinete, maskulin og stygg. Hun var også en person som hadde høylydte meninger om mangt og meget, særlig om skuespillkunst. Faktisk var hun så fæl til å blande seg at selv bestevennen Cukor, som laget ti filmer med henne, en gang sukket og kommenterte at det «må være fantastisk å vite alt om å være skuespiller».

Lange dramatiske forhold

Biografen Mann sier aldri rett ut at Hepburn var lesbisk. Hennes mor var en ledende kvinneskskvinne, og som tenåring ble Kate introdusert for det feministiske miljøet i New York, der kvinnene ofte bodde sammen parvis uten at dette ble gjort til noe poeng. Gjennom hele livet hadde Hepburn mange sterkt følelsesladde, lange og ofte ganske dramatiske forhold med andre kvinner, men det er ikke mulig å dokumentere at disse virkelig var seksuelle. Selv hevdet hun så seint som på syttitallet at lesbiskhet var naturlig mens mannlig homoseksualitet var et grelt eksempel på kvinneforakt – mye av det samme som feministen Betty Friedan skrev på sekstitallet. Hepburn mente at kvinner var menn overlegne bade intellektuelt og emosjonelt. Likevel er det som om alt stemmer når Mann hevder at hun selv, trolig ubevisst, oppfattet seg som en heteroseksuell mann, ganske i slekt med Greta Garbos berømte replikk: «Jeg skal dø som ungkar!». De mange biografiene har knyttet henne seriøst til bare to menn før Spencer Tracy, den eksentriske Howard Hughes og filmregissøren John Ford. Men Hughes hadde renhetsdille og bakterieangst og langt større problemer med fysisk nærhet enn slik han framstilles i Martin Scorseses «Aviator», der Cate Blanchett spiller Hepburn. Og Fords mest brukte skuespillerinne, Maureen O'Hara, hevder på det mest bestemte i sin selvbiografi «Tis Herself» (2004) at John Ford, western- og machofilmens og John Waynes skaper, var homo. (Men akkurat det kommer vi tilbake til en annen gang.)

Verdens Største Filmskuespiller

Man ender opp med at Hepburns forhold til menn var mer nære kameratskap enn egentlig seksuelle. Ifølge Mann gjaldt dette i hvert fall forholdet til Spencer Tracy. Det var et skjult vennskap for livet, og i perioder la Hepburn sin egen karriere på hylla for å støtte og hjelpe den svært problemfylte skuespilleren gjennom hverdagen. Spencer Tracys posisjon de siste 25 årene av livet, var høyst spesiell. Han levde med hedersbetegnelsen «Verdens Største Filmskuespiller». Den var gitt ham av Laurence Olivier, som selv ble betegnet som «Verdens Største Teaterskuepiller». Dette betydde ikke at Tracy var verdens best betalte og mest kommersielle stjerne, men at han var den mest respekterte med en status som ingen har i dag. Kanskje blir det begripelig hvis vi slår sammen statusen til Al Pacino, Robert De Niro, Anthony Hopkins og Max von Sydow til én. Kanskje ... Sånne titler er i hvert fall vanskelige å leve med, og nesten umulige å leve opp til. Spencer Tracy var en høyst uvanlig stjerne. Han var ganske liten, tett og rødhåret, verken en potensiell helt eller et glamorøst romantisk ideal. Han var innom de tradisjonelle mannesjangerne western, krim og action, men brydde seg ikke så mye om dem. Med sin tilforlatelige selvfølgelighet, som aldri så ut som spill, var han best som sterke autoritetspersoner, politikere, advokater, seriøse journalister, oppfinnere, offiserer og kanskje særlig katolske prester og kloke fedre. Han gjorde dem til hele og troverdige mennesker, med både feil og humørsyke, men alltid med et varmt og troverdig forsvar.

Forhåndsdømt til helvete

Spencer Tracy på film er en person man blir glad i, en man har lyst til å kjenne for å la seg beskytte av eller lære av. På mange måter er han virkelighetens drømmemann. Som skuespiller hadde han alene den typen allsidighet vi i dag først og fremst forbinder med Johnny Depp, som også velger sine roller ut i fra lyst og uten interesse for hva som er mest populært hos massepublikum. Kunstnerisk og intellektuelt sett var Hepburn og Tracy et opplagt par. Ingen av dem var redde for å gjøre kontroversielle skikkelser. Virkelighetens Tracy var et puslespill av selvmotsigelser. Han var intellektuell, belest og politisk liberal, men virket ofte utålmodig og avvisende på journalister. Hans klassiske beskrivelse av skuespillerkunsten er karakteristisk: «Lær deg replikkene, møt opp til tiden og la vær å gå butt i møblene!». På film kommer han alltid gjennom som den personifiserte ro, men under nesten alle innspillinger hadde han dager da han ikke dukket opp, og krevde at de måtte finne en annen fordi han ikke fikk det til. Han var også en direkte gåtefull mann. Han slet med sitt forhold til sin døve sønn, og bar på en kraftig katolsk begrunnet skyldfølelse. I vonde øyeblikk hevdet han at han var en så stor synder at han var forhåndsdømt til helvete. Han var også en voldsom periodedranker, som kunne forsvinne i dagevis og bli funnet, som oftest av Hepburn eller av politiet, på en eller annen billig kneipe, der han hadde knust alt inventaret og skremt vekk alle andre kunder.

Diskret husbesøk

Han ble bare 69 år gammel, men allerede i slutten av førtiårene var han helt hvit i håret og ansiktet så ut som et krater. De siste femten årene var hver eneste film en utrolig utfordring, og Hepburn sørget som regel for at hun kunne være tilstede under hele innspilliungen, selv når hun ikke var med i filmen. Mann hevder at Tracys store synd og hemmelighet var at han var homofil, og samtidig så mye mannemann at han ikke klarte å akseptere det. Bortsett fra midt i de store fylleriene, der en del av lysløypa var et besøk på Scotty's Richfield Gas Station i Hollywood. Der kunne det på gode kvelder stå ti-femten tomme biler i kø utenfor, mens sjåførene betalte for helt andre tjenester i de mange hyggelige bakrommene. Scottys ansatte, som også kunne fylle bensin, var vakre, unge, diskrete menn og kvinner, som særlig sto til tjeneste for filmbyens homser og lesber. Scotty tilbød også husbesøk, og når det gjaldt Tracy utførte ham dem selv. Han har fortalt at Tracy alltid var svært hyggelig og forekommende. Og totalt dritings. Dagen etter fikk man en pen takk for selskapet, som om ingen ting hadde hendt. Så var det stille til neste kule.

En uløselig tung gåte

Det er vondt å lese om Tracys angst og skyld, og enda vondere blir det når man forstår at Hepburn nok aldri fikk vite dette. Hans problemer forble en uløselig og tung gåte for henne, og hun avslutter både sin egen selvbiografi, «Me» (1991) og sin egen dokumentarfilm «The Spencer Tracy Legacy» (1986) med de samme ordene: «What was it, Spence? I meant to ask you. Did you know what it was? What did you say? I can't hear you ...». Så var det nok lettere å være henne, tross alt. Hun fikk også leve til homoseksualitet ble nesten normalt, selv i USA. Hun identifiserte seg ikke med det, sånn offisielt. Men hun identifiserte seg aldri helt med noe. Hun sa at hun var ikke noen ordentlig radikaler, ikke noen ordentlig feminist, ikke noen ordentlig intellektuell. Hun var bare Katharine Hepburn, en høyst egenartet personlighet det hadde tatt årevis av krefter og mye målrettet arbeid å kreere. Og dermed er vi kanskje like kort. Eller like langt. Men vi kan jo prøve å kikke bakom skuespilleren når vi ser dem. Han gjorde 75 filmer, hun 52. Nesten alle de viktige, og noen av de mindre vellykkede, er å finne på dvd. Gudskjelov.