Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Finnes det heteromusikk?
Finnes det heteromusikk?
Musikkjournalist Arvid Skanche Knutsen mener at homo og rock er et ikke-tema i norsk musikkindustri, i motsetning til glamrock-perioden som dyrket flerseksuelle uttrykk.
Fra Blikk nr. 2, 1999Tekst: Tor Henning Pedersen – Jeg er ikke så sikker på om det finnes heteromusikk heller, svarer Arvid Skanche Knutsen, på spørsmålet om det finnes homomusikk. – Det finnes selvsagt musikk som er laget av homoseksuelle, og som i teksten manifesterer homo,- og biseksualitet, - artister som Tom Robinson og Marc Almond. Men i hvilken seksuell bås skal man plassere intrumentalmusikken?, spør Skanche Knutsen, som er musikkredaktør i musikkavisen Planetarium C. Han har 20 års erfaring som musikkjournalist, og har tidligere blant annet jobbet i Puls og Rock Furore. De homo- og biseksuelle uttrykkene som var i musikken på 70-tallet, og til dels også på 80 - og 90 tallet, hevder Skanche Knutsen til dels var en flørt med dekadanse, dels politisk bevist og dels en lek med formen.
– Homomusikk blir jo brukt som begrep av musikkjournalister. Hva legger de i begrepet?
– Jeg er redd for at de har et lavt refleksjonsnivå når en såpass stor avis som Dagbladet for få år siden brukte «homodisko» som et nedsettende uttrykk i omtalen av en Creation-utgivelse, sier han. Når det gjelder homser, lesber og bifile i rocken tror Skanche Knutsen at mange har ønsket å holde seksualiteten privat av hensyn til platemarkedets ønske om heterofile illusjoner. Han mener rockebransjen er dominert av heterofile menn, og at den dessuten alltid har hatt en sterk erotisk tilknytning.– Rock'n'roll mener jeg er svart slang for å knulle, sier han. Siden musikkbransjen er så mannsdominert mener han at åpne lesber i rocken har hatt letter for å bli akseptert enn homsene. Glamrocken som oppstod i England, og delvis i USA, på begynnelsen av 70-tallet puttet en flertydig seksuell legning inn i musikkformen. David Bowie, Mott the Hoople, Roxy Music, T-Rex, Sweet og flere utfordret rockens tradisjonelle maskulinitet gjennom tekst og musikk kombinert med et sceneuttrykk basert på sminke og «glitrende» kostymer. Arvid Skanche Knutsen mener at glamartistene delvis brukte homo- og biseksuelle uttrykk som en sjokkeffekt, men at effekten av det var uhyre effektiv og positiv. – Det ble lov å eksperimentere med egen følelser og forbilder i media ved åpent å fortelle at pop og rock kunne inneholde noe mer enn gutt-jente-forhold, noe den alltid har skildret, hevder han. At glamrocken aldri fikk noen innflytelse på musikkbildet i Norge mener musikkjournalisten har sammenheng med norsk puritanisme.– Norge på 70-tallet var dels puritansk, med en politisk puritansk ml-bevegelsen i spissen. Det nærmeste Norge kom glam var vel Jahn Teigens dødningedrakt i Grand Prix, men det skjedde jo lenge etter at glammen var dø, sier han. Mange av glamartistene tok på 80-tallet avstand fra at de hadde brukt homo- og biseksuelle uttrykk i galmperioden, deriblant Bowie. Kan det ha sammenheng med det politisk klima på 80-tallet med Reagan, Thatcher og aids, og at artistene dermed ble mer forsiktig med klare standpunkt for homoseksualitet?– Det er en gangbar teori, men det oppstod samtidig elementer innen synth,- goth,- og new-romantic sjangrene med band som Right Said Fred og Frankie Goes To Hollywood som «tonet flagget». Få homser har stått fram i norsk musikkliv. Det har også Arvid Skanche Knutsen merket seg. Han nevner Anders Rogg, Sigmund Floyd i Palace Of Pleasure og Sadomaoistan som positive unntak. Mindre begeistret er han for homo-imagen som det nylig oppløste bandet Turboneger tok i bruk. Deres homouttrykk betegner han som «unødvendig og barnslig».– De tråkket på noe som har tatt lang tid å bygge opp. Jeg forstod aldri ironien eller hva som var så morsomt med uttrykket deres. De prøvde kanskje å parodiere homofobien som er i rockekulturen, men det var ikke spesielt elegant utført, mener han.
– Resirkulerte de ikke bare uttrykk som har vært i rocken lenge?
– Jo, delvis glamperioden og tidlig Rolling Stones, i kombinasjon med lærbekledning som tilknytning til homomiljøet, men det ble ikke annet enn et krampaktig forsøk på å være ikke politisk korrekt, synes han. Etter hans mening har Norge en skitten og skandaløs underholdningspresse som gjør at folk ikke vil stå fram som homoseksuelle selv i seriøse fora. Dessuten mener han at homoseksuelle er et stort ikke-tema i norsk plateindustri og i musikkbransjen forøvrig.– Det ingen tilfeldighet at det er Blikk som tar opp problemstillingen med homoer i musikken, mener Skanche Knutsen, som forteller at musikkbladet Rock Furore fikk kraftige motreaksjoner da de for fire år siden kom med et ti siders bilag om aidssaken. – Musikken er ikke uavhengig av livet ellers. Vi ville fokusere på aids fordi det er så mange musikkartister som har gjort veldig mye for aidsaken, sier Arvid Skanche Knutsen.
Arvid Skanche Knutsen ulitimate «homolåter»
Marc Almond: «St.Judy» DAF (Deutsche Amerikaniche Freundschaft): «Der Rauber und der Prinz» David Bowie: «Oh, You Pretty Thing»
