Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Øvelsens mester. Øvelsens mester
Gudmund Vindland har klart å tilgi sin dominerende mor, sin unnvikende far, og til en viss grad seg selv. Nå øver han seg på Kjell Magne Bondevik. Men hva med Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger? Fra Blikk nr. 10, 2006.Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug. Foto: John Andresen. Gudmund Vindland har vært edru i snart seks år. Fire av dem har han brukt på å skrive «Korinternes gjerninger».– Jeg skulle egentlig skrive en glad og enkel bok, tenkte jeg. Sånn for å lade opp til siste del av «Villskudd». Men så kom dette. Jeg skjønner nå at å skrive denne boka var som å få hull på en gigantisk verkebyll, sier Gudmund Vindland som i «Korinternes gjerninger» forteller historien om gutten Simon Peter. Faren er en despotisk, konservativ og selvgod prest, moren et ulykkelig pillevrak og søsteren Bodil er en tjukk, selvutslettende skygge som blør neseblod og overspiser. Oppe i det hele troner også en like overspisende, bitter og dominerende farmor i rullestol. Mens prestefaren skapdrikker og danner hemmelige kristenfundamentalistiske brorskap inne på røkeværelset sitt, strever Simon Peter med frykt og identitetskriser når han sakte men sikkert innser at han er homo. Det kan ikke gå bra. – Jeg, og mennesker jeg har hatt nær, finnes i alle disse figurene, men Simon Peter er mitt indre barn. Den livredde guttungen inne i meg som jeg har brukt mesteparten av livet til å drikke bort. Simon Peters frykt er den samme som jeg hadde da jeg skjønte jeg var homo. Og som meg arver han også alkoholmisbruk, pillemisbruk og tvangsoverspising.
Dødelig forelsket
Mens Simon Peter vokser opp i et kristen hjem og med krefter som etter hvert vil prøve å helbrede ham, var ikke mørk kristendom noe som preget Gudmunds eget hjem. At frykten er lik, mener Vindland skyldes at den er universell.– Det handler om en redsel vi alle deler. Redselen for å bli utestengt. Vindland oppsøkte et kristent miljø da han var ung. Fra han var tolv år vanket han på kristen ungdomsklubb fordi bestekameraten gjorde det. En bestekamerat Vindland var dødelig forelsket i, men som ikke ville ha ham. En gutt og en historie som tidligere har inspirert til figuren Magnus i «Villskudd» og nå til Lingen, Simon Peters bestevenn og store kjærlighet i «Korinternes gjerninger». Ifølge Vindland er Lingen mye likere den opprinnelige bestevennen enn det Magnus er.– Men til forskjell fra Lingen, så støtte ikke min bestevenn meg fra seg da jeg fortalte at jeg var forelsket i ham. Han var snill, rett og slett strålende snill. Snill eller ei. Åstedet var likevel en kristen ungdomsklubb, et miljø som alltid fyrte opp under Vindlands frykt.– Jeg visste at hvis de fant ut hva jeg var, ville de jo steine meg. Den tanken var ikke god å bære.
Kirkens giftgass
Vindland velger ofte den konservative kristendommen som hovedfiende i bøkene.– Det er den mørke og fundamentalistiske halvparten. Den andre halvparten er overraskende og god. Åpen kirkegruppe gjør en fantastisk jobb, så nå er jeg blitt medlem der. – Hva vil du si til dem som ikke skjønner hvorfor homoer på død og liv skal ha innpass i en kirke som ser på homofile som annenrangs?– Det kaller jeg uvitenhet og unnfallenhet. FN slår fast at alle mennesker har rett til fri religionsutøvelse. Hvis homoer kommer med slike uttalelser som du nevner, mener jeg de tar et diskriminerende hopp over menneskerettighetene. Det betyr ikke den mørke siden av kirken er et stort problem. Den ligger fremdeles der som en giftgass. Bondevik eksempelvis, påførte oss homoer en enorm skade da han offentlig gikk ut mot homofile prester i kirken. Men jeg skal ikke prate så mye om Bondevik. Jeg driver og tilgir han for tida ... Tilgivelse er en viktig del at Vindlands tolvtrinnsprogram. Han har klart å tilgi sin dominerende mor, sin unnvikende far, og til en viss grad seg selv. Nå holder han på med en del andre folk. Bondevik er ett eksempel. Bokanmelder Cathrine Krøger i Dagbladet et annet.
Slaktet i Dagbladet
Egentlig hadde Vindland lyst til å melde Krøger til likestillingsombudet for setningen «At Arve Juritzen i 'Juritzen forlag' debuterer med homselitteratur, er ingen bombe.»– Å bruke ordet «homselitteratur» er direkte diskriminerende. Hva hvis man skulle brukt ordet «damebok»? Det ville blitt ramaskrik. Jeg sier ikke at det er likegyldig at hovedpersonen er homse, men selv ser jeg romanen som en familietragedie. Når Krøger kaller den homselitteratur, stigmatiserer det både boka og meg, og forteller 90 prosent av leserne at denne boka ikke angår dem. I hennes munn blir «homse» et nedlatende og ekskluderende stempel. Bøker og filmer med «homofilt innhold» er viktige, mener Vindland. Det er den litteraturen han selv føler seg mest hjemme i. På favorittlista står Virginia Wolf, Patrick White, Selma Lagerløf og Armistead Maupin.– Bøker med skeivt innhold er viktige fordi de bekrefter identitet og motvirker følelsen av å være alene. God litteratur handler også om å kunne kjenne seg igjen. Og det handler om måter å takle livet på. Hans egen Simon Peter takler det ikke.– Egentlig lå det i kortene at Simon Peter skulle ta livet av seg selv. Men jeg nektet å la han dø fram meg, så det gjør han ikke. Han velger å gjøre noe annet. Men når alt kommer til alt, gjør han likevel akkurat det de ber han om.
