Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Celleutvikling. Celleutvikling
Husker du første gang du hørte «Tainted Love»? Elektropopens gudfedre, Soft Cell, gir nå lyd fra seg igjen, etter 18 års taushet. «Cruelty Without Beauty» slippes 2. september. Tekst: Reidar Engesbak. Foto: Joe DilworthFra Blikk nr. 9. 2002. På 80-tallet var Soft Cell et overflødighetshorn av utsøkte og fengende pop art-toner og vokalisten, Marc Almond, ble anti-helten en generasjon unge og søkende rennesteinshjerter trykket til brystet. Etter 18 år er Marc Almond og Dave Ball tilbake som duo og kan presentere det nye albumet, «Cruelty Without Beauty». Blikk fikk en prat med Marc Almond om Soft Cell, nye låter og en turbulent karriere.
Syntetisk Husker Du?
Mange band fra 80 tallet har kastet seg ut i turnélivet igjen, men Soft Cell ville ikke surfe ut i nostalgibølgen uten videre. De har begge hatt stor suksess, kommersielt og kunstnerisk, med egne solokarrierer. – Vi hadde ingen langsiktig og målrettet plan, men begynte å snakke for tre-fire år siden om mulighetene for igjen å gjøre noe sammen. Vi ville se om kjemien fortsatt var der, forteller Marc Almond. Duoen fant fort tilbake til gamle toner og god kjemi. Noe som foreløpig har resultert i to kritikerroste turneer i England, kontrakt med Cooking Vinyl og omsider, etter 18 år, et nytt Soft Cell album.– Vi satt plutselig med en hel del nytt materiale og lekte med tanken om å gjenoppstå, eller gjenfødes, lurte på om vi skulle starte fra scratch med et nytt navn. Men, nei, det ville bli for dumt, vi er Soft Cell.
Kunsten å rakne med stil
Soft Cell hadde før dette en kort, intens og stormende karriere som endte med albumet «This Last Night in Sodom» i 1984, tre år etter debutplaten. «This Last Night in Sodom» er en orgie av destruksjon, selvransakelse og et autentisk dokument på Soft Cells fall og oppløsning. Mange år med frustrasjon, kamp mot plateselskapets kommersielle visjoner og et enormt forbruk av dop satte punktum for duoen. Årets «Cruelty Without Beauty» viser et band med kontroll over egen karriere og uttrykk, – Det har gått 18 år og det er klart at denne platen ikke kunne bli en ny «This Last Night in Sodom». Vi har blitt eldre, lever med øynene åpne og har fått et nytt syn på livet og tingenes tilstand, forteller Marc og legger til at Soft Cell fremdeles handler om paradokser og at tonen fortsatt er skarp. Første singel ut blir «Monoculture» hvor Almond analyserer forbrukersamfunnets kynisme, inspirert av boken «Fast Food Nation». – Kan «Monoculture» også sees som et kritisk blikk på homokulturens hang til ensidig dyrking av stereotyper og idealer?– Jeg føler ikke at jeg hører til i homomiljøet, svarer Almond litt avvisende. Når jeg på diplomatisk vis prøver å ymte frempå at han gjerne blir oppfattet som en queer artist fremfor et gay ikon, blir han lettere opprørt,– Jeg liker absolutt ikke ordet queer. Jeg vet at jeg ifølge dagens klima burde omfavne queer-begrepet, men jeg klarer det bare ikke, stotrer han.– Du må huske på at England fremdeles har et konservativt og stereotypt syn på homoseksualitet. I beste fall er vi rare og eksotiske, fortsetter han og sikter til TV-serier og humorprogrammer.
Skadedyr og rennesteinshjerter
Almond ser på homokulturen som ekstremt selvsentrert og farlig historieløst,– Jeg husker da mange ikke ville vedkjenne seg dragdronningene som tronet i homoparadene.– De ble behandlet som utskudd og freaks!, sier han hissig. Almond er glødende opptatt av bredde og mangfold i et hvert miljø fremfor stereotype idealer. Mye av materialet til både Soft Cell og Almond hyller nettopp de slitne livsnytere, dragqueens, horer, hustlere, freaks og andre med merkelappen avviker. Marc Almond har en gang omtalt seg selv som sin generasjons Caligula og skulle ha det beste utgangspunktet for å gjenspeile virkeligheten fra bakgatene, bordellene og saunaene han har oppsøkt siden verden åpnet seg med debutplaten «Non Stop Erotic Cabaret». Det var en coverversjonen av Gloria Jones' soullåt «Tainted Love» som startet det hele i 1981 og de to guttene fra kunstskolen i Leeds var ikke forberedt på hva en slik suksess skulle innebære. Plateselskapet prøvde tidlig å få Marc Almond til å forandre image og bli mer akseptabel for TV-publikum og musikkpresse. – De fortalte meg at karrieren min ville bli ødelagt hvis jeg var ærlig om seksualiteten min. Jeg skjønner det ikke. Alle som så meg måtte vel forstå hvem og hva jeg var uten at jeg skulle behøve å fortelle det? sier han oppgitt og tenker tilbake på Soft Cells debut på Top Of The Pops. Med tykk, svart eyeliner, et androgynt vesen og den spinkle, fengende «Tainted Love» forvirret han publikum og presse. Hos BBC glødet sentralbordet og en nasjon fedre og mødre var i harnisk.
Hyklere i Versace
Marc Almond har aldri ønsket være en frontfigur for homosaken og fikk mye bank av homopressen for det standpunktet. Selv om han nå er en selverklært homo nekter han å la seg plassere i en homobås. Han blir heller sint og kaster sinnet sitt over artister som bevisst har spilt på lag med tabloidene, inngått falske ekteskap og ventet til riktig tidspunk med å slippe masken, – Se på George Michael, sier en hissig Almond– Han er bare en stor hykler, som en flaske doven champagne uten kork. Han måtte bli arrestert på et offentlig toalett før han omsider kom ut. Jeg forstår godt at folk syntes det var motbydelig der han stod med pikken ute og hadde vært utro. Er det noe å rope hurra for? Almond er ikke særlig begeistret over Elton John heller,– Elton John har levd store deler av livet som en heteroimitasjon, med ekteskap og hele pakken. Da klimaet i samfunnet ble mildere, gjenoppsto han som nasjonens maskot i dyre klær, og med en kjæreste som matchet, smeller det fra Almond og temperamentet gnistrer.Almond omtaler sangeren og homoaktivisten Jimmy Sommerville som en venn i dag, men det har de ikke alltid vært. Sommerville mente Almond burde gjøre mer for homomiljøet. Almond svarte at han mer enn gjerne bidro med noe til miljøet, nemlig å kaldkvele Sommerville. En journalist sammenlignet munnhuggeriet med feiden mellom Bette Davis og Joan Crawford. – Hvem identifiserer Almond seg med av divaene?– Crawford hadde de beste filmene, men Bette Davis var deilig ond og utspekulert. Jeg tror jeg er 50/50, sier han ler rått.
Fra kabaret til kaos
Debutplaten «Non Stop Erotic Cabaret» høstet fem Topp10 hits og Soft Cell feiret suksessen med å lage videosamlingen «Non Stop Exotic Video Show». Etter innspillingen av «Sex Dwarf» våknet Soft Cell brutalt opp til førstesideoppslag på alle aviser. News of the world brakte sjokknyheten om hitbandet som dopet unge jenter, pisket dverger og laget musikkvideo av det. På låten «Caligula Syndrom» bruker Almond erfaringer fra et turbulent liv og han spør, «I'm wondering if this party is ever going to end». – Det handler jo om kaos. Verdens ledere oppfører seg som om de skulle vært keisere og befolkningen fester selv om skipet synker. Når en ny sivilisasjon en gang graver oss frem vil det se ut som romerrikets fall. Og med George Michael forsteinet på et offentlig toalett, fnyser Almond. Et tema som har fulgt både Soft Cell og Marc Almond er sangene om savn, håp og forbudt kjærlighet. «Togheter Alone» er essensen av Soft Cells lydbilde og et nytt kapittel av et velkjent Almond-tema, – Jeg har en formening om at alle artister skriver den samme sangen om og om igjen. Vi presenterer dem i nye lyddrakter og former, forteller Almond.– Men, det er alltid den ene sangen som må ut. En skribent har beskrevet Marc Almond som den eneste artisten kapabel til å romme Jaques Brel, Scott Walker, Eartha Kitt og Liberace i en og samme kropp. Når det kommer til drama, har Marc Almond et stort register å ta av. 42 år gammel presenterte han biografien «Tainted Life» hvor han fortalte sin versjon av historien og karrieren, slik han hadde opplevd den, – Det er en veldig brutal og ærlig bok, men ingen ville trodd meg hvis jeg hadde framstått som et glansbilde. Det var god terapi å oppsummere livet, sette ting i perspektiv. Jeg er fremdeles en forvirret person og jeg fortsetter å lete, men jeg er glad jeg ikke er tjue år lenger, forteller Almond. I «Tainted Life» tar han turen tilbake til Soft Cells debutopptreden på amerikansk TV og «The Merv Griffin Show». En opptreden som bar sterkt preg av at Soft Cell hadde spist LSD før sending. Det er en berg- og dalbanehistorie om oppvekst, karriere, opptur og nedtur. Almond forteller om den halve millionen pund som gikk med til å dekke behovet for dop. Han skildrer panikken som kom da sovepillene Halcion ble forbudt i England og han måtte fly fra London til Sveits og til Bangkok for å hamstre. Noen ganger mistet han totalt oversikten i berømmelsens kaos og en del år senere ble han oppmerksom på en leilighet i New York han hadde kjøpt, betalt for, men aldri satt sine ben i. «Cruelty Without Beauty» kan så være, men selv det styggeste glitrer når Soft Cell omfavner det.
