Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Tsjaikovskijs testament. Tsjaikovskijs testament
I dagens Russland ville ikke Peter Illitsj Tsjaikovskij hatt lov å fremføre sine egne verk. Han døde ni dager etter uroppførelsen av sin sjette og siste symfoni. Peter Illitsj Tsjaikovskijs erkjennelse av å være homofil anses som vesentlig for det musikalske uttrykket i sine siste verker. Tekst: Mons Vedøy. St Petersburg, 28. oktober 1893: Peter Illitsj Tsjaikovskij dirigerer uroppførelsen av sin egen symfoni nr 6, kalt «Pathétique». Den verdensberømte komponisten har arbeidet med symfonien siden februar samme år, og skriver i brev til sine nærmeste at han er svært fornøyd med resultatet og at det etter hans egen mening er den beste av alle hans komposisjoner: «Uten å overdrive, jeg har lagt hele min sjel i dette verket.» Ni dager etter uroppførelsen dør han. Offisielt av kolera, men teoriene om årsaken er mange og at komponisten befant seg i en livskrise kan tydelig høres i hans siste symfoni. I et brev til sin nevø skriver han følgende om symfoniens tema: «La dem gjette. ( … ) Dette verket er gjennomsyret av subjektive følelser, og ganske ofte på reisen mens jeg komponerte den i tankene mine, gråt jeg heftig.» Hva Tsjaikovskijs homoseksualitet har hatt å si for både hans liv og hans musikk, har vært diskutert siden tidlig på 1900-tallet, med unntak av under Sovjet-regimet, der temaet ble totalt fortiet. Men i brev og dagbøker finnes det ikke tvil om at hans seksualitet etter hvert ble et stort og problematisk tema i livet hans. Det samme gjelder for hans bror, Modest, som også var homofil.
Fatalt ekteskap
Vidunderbarnet tok pianotimer fra femårsalderen. 26 år gammel ble han utnevnt til professor ved Moskva-konservatoriet. Med verk som ballettene «Svanesjøen», «Tornerose» og «Nøtteknekkeren», operaen «Evgenij Onegin», fiolinkonserten, pianokonsertene og symfoniene, ble han en feiret kunstner over hele verden. En av hans studievenninner fra konservatoriet, Antonina Miljukova (1848–1917), begynte å skrive lidenskapelige kjærlighetsbrev til Tsjaikovskij omtrent på den tida da han hadde bestemt seg for å gifte seg med «hvem som helst som vil ha meg». Bryllupet ble holdt etter svært kort tid den 18. juli 1877. Allerede etter noen dager angret han på giftemålet. To uker etter bryllupet, mens de fortsatt var på bryllupsreise, forsøkte han å begå selvmord ved å vasse ut i den iskalde Moskvaelva. Psykisk nedbrutt kom han til St Petersburg. Etter kort tid flyktet han til Sveits og videre til Italia, mens han overlot til brødrene sine å forberede Antonina på skilsmissen. Hun tok budskapet først med stor ro, men så ble hun sint og hevdet at hun hadde funnet ut av hans «hemmelighet» og truet med å avsløre ham. Hun måtte kjøpes til taushet.
Homoseksuelle følelser
I løpet av et halvt år etter ekteskapsbruddet skrev Tsjaikovskij operaen «Evgenij Onegin». Antonina hevdet helt til sin død, tjue år etter Tsjaikovskijs, at operaen, som skildrer den ufullbyrdete kjærligheten mellom Evgenij og Tatjana, var et portrett av hennes eget ekteskap med komponisten. Men et forhold der begge identifiserte seg med Tatjana var vel ikke det aller beste grunnlaget for et ekteskap. Tidligere samme år var han blitt kontaktet av en annen kvinne, som skulle få en langt større betydning for livet hans. Den rike enka Nadesjda von Meck (1831–1894) viste stor interesse og beundring for hans musikk. Hun ble hans mesen og ga ham årlig et anselig økonomisk bidrag. Fram til 1890 var de brevvenner, men hun insisterte på at de aldri skulle møtes. Pengene hennes gjorde at Tsjaikovskij kunne slutte å undervise på konservatoriet i 1878 og vie hele sitt liv til komponeringen. Men etter tretten år og 1 200 brev, kuttet Nadesjda plutselig støtten. I sitt siste brev til ham skrev hun at hun var på randen av økonomisk ruin. I tida rundt det fatale ekteskapet med Antonina, er det tydelig at Tsjaikovskij begynner å erkjenne sine homoseksuelle følelser. Han skriver til sin bror Anatoly: «Det er ingenting mer meningløst enn å ønske å være noe annet enn slik jeg er født.» Det som har vært mest kontroversielt opp gjennom historien, er kanskje hvor komfortabel Tsjaikovskij synes å ha vært med sin seksualitet. Historikeren Alexander Poznansky, som har skrevet flere bøker om Tsjaikovskij, antar at komponisten «etter hvert kom til å se sine seksuelle særegenheter som en uovervinnelig og til og med naturlig del av hans personlighet.»
Skjebnens symfoni
Poznansky har kommet fram til at noen av Tsjaikovskijs nærmeste forhold var til andre menn, og viser til hans romantiske affærer med tjeneren Aleksei Sofronov og nevøen Vladimir «Bob» Davydov. Men selv om Tsjaikovskij så ut til å erkjenne sin homoseksualitet, var ikke samfunnet rundt ham klar for å akseptere det. De tre siste symfoniene hans, den fjerde, femte og sjette, gir et enestående bilde av mennesket som kjemper med sin skjebne, sine livsbetingelser. I tida etter ekteskapskrisen og selvmordsforsøket komponerte han den fjerde symfonien, som etter noens mening er et uttrykk både for hans lidelser, men også tidvis optimisme. Verket er preget av uro som pendler mellom angst og sinnsro. Den første satsen er engstelig og søkende. Den siste satsen ender riktignok i triumf, men den virker plaget og har dystre undertoner. Den femte symfonien blir iblant kalt Tsjaikovskijs skjebnesymfoni, særlig de to yttersatsene tilsvarer gangen i Beethovens femte, «fra kamp til seier». Førstesatsens dystre, men resolutte marsjaktige hovedtema går igjen i de neste tre satsene, som en mørk skygge over et menneskes eksistens. I den langsomme andresatsen snus utadvent agitasjon til innadvendt ro og musikken vitner om en lengsel etter harmoni og hvile. I den siste satsen frigjør musikken seg fra marsjtemaet og verket ender på en triumferende note.
Alt går fryktelig galt
Etter dette virker derfor møtet med åpningen av den sjette symfonien «Pathétique», skrevet fem år senere, desto mer sjokkerende, for her er triumfen forvandlet til det største tungsinn og total resignasjon. Dette er Tsjaikovskijs dypt tragiske musikalske testament, der alt er gått fryktelig galt allerede fra begynnelsen av. Symfonien og hele komponistens virke ender i en sistesats som utvikles fra ett enkelt nedadgående tema, et resignert farvel som ender på en dyp og utdøende tone. «Pathétique»-symfonien er en helt spesiell lytteropplevelse. Den er et avslørende og tragisk portrett som kan ta nattesøvnen fra noen hver. Selv om dette er stor, romantisk orkestermusikk som oppfyller de formelle kravene til en symfoni, virker det likevel som om Tsjaikovskij har skåret det musikalske uttrykket ned til det mest essensielle. Musikken våger å kaste et usensurert blikk på et menneskes tragiske endelikt, som overskrider alle grenser uten at den på overflaten bryter noen regler. Kanskje en treffende betegnelse på komponistens egen livssituasjon. Det er ikke sikkert at Tsjaikovskij direkte portretterte seg selv i sine symfonier. Men hans siste verk nådde en intensitet hans tidligere verk vanskelig kan måle seg med og som sammenfaller med dyptgående problemer i hans eget liv.
Uforklarlig død
Omstendighetene rundt Tsjaikovskijs død er uklare og i forskningen foregår det stadig en debatt om dødsårsaken. Hundre år med bortforklaringer har ikke akkurat bidratt til å oppklare saken. En hendelse som ofte blir referert er hans påståtte forhold til nevøen av et medlem av det russiske aristokratiet med forbindelser til tsar-familien. Tidligere studiekamerater kalte ham inn til et møte og krevde at han skulle begå selvmord ved å forgifte seg selv med arsenikk, for å unngå en skandale rundt konservatoriet. Men denne teorien er blitt tilbakevist fordi Tsjaikovskijs status i samfunnet og aristokratiets nokså tolerante holdning til homoseksualitet gjør den usannsynlig. Dødsteorien som antakeligvis har størst støtte i dag er at komponisten smittet seg selv med infisert vann med vilje og døde av kolera- Om dette var et uhell, får vi kanskje aldri vite. Men smitten kan også overføres gjennom de mindre hygieniske sidene ved sex mellom menn … Peter Illitsj Tsjaikovskij er gravlagt på Tikhvin-gravplassen ved Aleksander Nevskij-klosteret i St Petersburg. Sannheten om hans siste dager og død får vi nok aldri vite.
Kilder: Wikipedia, Den Jyske Operas nettsider, Tchaikovsky-research.net
