Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: 30 år siden homoforbudet. 14. april er det tretti år siden loven som forbød menn å ha sex med menn, ble opphevet. Karen-Christine Friele brukte sju år av sin tid som leder av DNF-48 på å få fjernet paragraf 213. Fra Blikk nr. 4, 2002.Tekst og foto: Arne Walderhaug. Å være homo for tretti år siden var ingen spøk. Ville du bli medlem av Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), måtte du ha anbefalingsbrev fra to troverdige medlemmer. Medlemskapet ga deg adgang til de ukentlige tilstelningene i lokalene til en roklubb på Snarøya utenfor Oslo. Så redde var medlemmene for å bli avslørt, at de ikke en gang våget å hilse på hverandre på 31-bussen på vei ut til fristedet.
Leder under eget navn
Men Karen-Christine (Kim) Friele våget. Hun skjønte fort at det måtte en offentlig debatt til for å få lovforbudet fjernet. Og i den debatten måtte homofile selv delta. Kim Friele (66) ble derfor den første lederen av DNF-48 som brukte sitt eget navn offentlig og ikke psuedonym. Hun ble også den første lederen som våget å gå i Stortingets korridorer for å snakke med politikerne. – Det hele begynte med at jeg skrev et åpent brev til daværende justisminister og Høyre-dame Elisabeth Schweigaard Selmer. I brevet spurte Friele om ministeren ville ta et initiativ for å fjerne paragraf 213. Brevet ble sendt direkte til henne samtidig som det ble publisert i Dagbladet. – Fikk du noe svar?– Ja, det gjorde jeg. Hun svarte at det var hun slett ikke sikker på, men hun hadde fornemmet at paragrafen kanskje kunne moderniseres. – Hva betydde det?– At kanskje kriminaliseringen burde oppheves, men at det skulle være en høyere aldersgrense for homoseksuelle. På den tida var man veldig opptatt av smitteeffekten og at ungdommen måtte beskyttes. Man trudde at unge gutter kunne bli homoseksuelle ved å være sammen med voksne menn.
Et stort tabu
Det kom ingen initiativ fra justisministeren, men under innringningsprogrammet «Partiene svarer» på NRK i forbindelse med stortingsvalget året etter, i 1969, tok Friele en spansk en for å komme gjennom på sentralbordet. På den tida var homoseksualitet et stort tabu, og absolutt ikke et tema som hørte hjemme i valgkampen.– Jeg ringte inn og presenterte meg og sa at jeg hadde noen viktige spørsmål som gjaldt landbrukspolitikken. Lars Roar Langslet fra Høyre satt i den andre enden. Dermed stilte jeg ham det samme spørsmålet som jeg hadde stilt til justisministeren. – Hva svarte Langslet?– Han var veldig imøtekommende og svarte at dette trengte han mer tid til å sette seg inn i, og at det ville han gjøre. Han ba meg kontakte ham etter valget hvis den borgerlige fløyen vant. Den borgerlige fløyen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vant valget, og Norge fikk Borten-regjeringen. I februar året etter var det duket for et møte på Stortinget. Deretter begynte ting å skje, i full fart, som Friele beskriver det. En påfølgende interpellasjonsdebatt i Stortinget ga tydelige signaler om at ingen ville ha loven slik den var, men de fleste partiene ønsket 18-årsgrense for homoseksuell kontakt. Dermed måtte man dra hele debatten om hvorvidt homoseksualitet var smittsomt.
18 års aldersgrense
DNF-48 utga selv et debatthefte og fikk også oversatt den nederlandske Speijer-rapporten til norsk. Dette var en vitenskapelig rapport som slo fast at ingen kunne forføres til homoseksualitet, og rapporten ble trykket opp i 2.000 eksemplarer og spredt ut til alle som hadde innflytelse. Dette kostet selvfølgelig penger, noe forbundet hadde lite av på den tida. På de ukentlige Snarøya-festene ble det derfor arrangert dragshow, utlodning og auksjoner.– Jeg husker at Willy Mikkelsen loddet ut en gjenglemt truse. Den fikk vi inn mye penger på, ler Kim Friele. – Det var ingen ende på fantasi og entusiasme for saken. Vi må ikke glemme alle dem som stilte opp og bidro med det de var flinke til. Samtidig hadde Borten-regjeringen i all hemmelighet utarbeidet en stortingsproposisjon som ville fjerne loven, men samtidig fastsette den seksuelle lavalderen for homoseksuelle til 18 år. Stortingsrepresentant Arne Kielland fra Arbeiderpartiet fikk snusen i dette og alarmerte Friele. Like etter sprakk Borten-regjeringen og Arbeiderpartiet dannet ny regjering med Trygve Bratteli som statsminister.
Feiret på Venstres Hus
Bratteli fikk tilsendt Speijer-rapporten og Kielland og Friele begynte arbeidet med å bearbeide politikerne. Etter mye lobbyvirksomhet, ble det litt etter litt enighet i Venstre, Arbeiderpartiet og i Senterpartiet om at den seksuelle lavalderen måtte være lik for homo- og heteroseksuelle. Bratteli trakk Borten-regjeringens stortingsproposisjon og fremmet en ny høsten 1971 som ble behandlet i Odelstinget og i Lagtinget våren etter. Kun et mindretall, stort sett KrF-representanter, ville opprettholde en høyere lavalder for homoseksuelle. Men den 14. april 1972 var den endelige seieren et faktum.– Det ble stor fest, på Venstres Hus. En heidundrende fest, med mat og drikke, og dragshow med «Zarah Leander». Og guttene gråt av glede. For selv om paragrafen bare ble brukt når det var unge gutter involvert, så var det en lettelse å vite at man ikke lenger ikke var kriminell. Og deretter ble det også slutt på at man måtte smyge seg inn på 31-bussen til Snarøya for å treffe likesinnede ...
