Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Alans oppgjør. Alans oppgjør
I sommer lå «Den skjønne linje» på den skjønnlitterære bestselgerlista i Norge. Det skyldes at Alan Hollinghurst fikk Booker-prisen for sitt personlige oppgjør med egne vonde minner fra 80-tallet da flere av hans nære venner døde av aids. Nå skal romanen bli film. Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug.Fra Blikk nr. 12, 2005. «Booker Won By Gay Sex», var en av overskriftene engelske aviser disket opp med da Alan Hollinghurst vant Booker-prisen i fjor høst.– Ja, hadde det bare vært så enkelt, sier prisvinneren selv og ler en brummende, men høflig britisk latter. Ifølge ham selv er dette den minst «homo» boka han har skrevet. Men «minst homo» betyr ikke at den ikke er homo. Hollinghursts bøker har alltid homofile karakterer og homofil tematikk. – Men du har ikke skrevet om hiv og aids tidligere, hvorfor ble dette et tema i «Den skjønne linje?– Da jeg begynte på min første bok i 1984, var verden i ferd med å forandre seg rundt meg. Lenge lurte jeg på om jeg skulle ta med de forandringene mens de skjedde, men til slutt bestemte jeg meg for å la være. «The Swimming Pool Library» endte opp med å foregå i 1983. Den beskrev et homoliv som allerede var et nostalgisk, og forlengst svunnet, kapittel da boka kom ut i 1988. 1983 har jo blitt referert til som «the last summer». Helt siden den gang har jeg dvelt ved at jeg valgte ikke å skildre hvordan aids forandret homoers liv for alltid. Det har føltes som noe jeg ikke var ferdig med. Jeg måtte gjøre det før eller senere. Og da ble det nå. Det er et oppgjør med den tiden. Min måte å takle minnene på.
Debut uten kondom
Hollinghurst forteller at han selv har mange vonde minner fra 80-tallet. Selv om han selv jobbet mye og ikke altfor ofte var midt i den svingende partykulturen, fikk han føle konsekvensene av den på kroppen. Flere nære venner døde av aids. – Hva betydde 80-tallet for homokulturen?– På 80-tallet ble homofili politisk på en helt annen måte enn det hadde vært før. Homofile ble tvunget til å ta stilling til aids, og tvang oss til å definere oss selv. Hollinghurst har bakgrunn fra Oxford og en fortid Times Literary Supplement. Han har også redigert Nemo's Almanac, en årlig konkurranse for litterære nerder som gjenkjenne ethvert dikt bare ut i fra en liten obskur tekstdel. Han har vært en forfatter for de litterært innvidde, kritikerne og selvfølgelig homsene. At han vant Booker-prisen medførte blant annet at boka lenge lå på lista over de mest solgte skjønnlitterære bøkene i Norge i sommer. For en «homseroman» som «Den skjønne linje ville tradisjonelt fått en langt engere lesekrets enn det den fikk. I romanen møter leseren den unge homsen Nick som akkurat har blitt husgjest hos en rik og politisk mektig sosietetsfamilie i Londons Notting Hill. Nick er fjetret av miljøet som er luksuriøst og nobelt på overflaten, men som under syder av dop, intriger, dekadent sex og tøylesløs sløsing. Vi følger han fra 1983 mens han, foreløpig relativt ung og uskyldig, søker med bankende hjerte etter kjærlighet, tilhørighet, homosex og skjønnhet. Beruset av rampete lykke debuterer han uten kondom i en privat park med en gud av en svart mann. Han er intetanende om det enorme spøkelset aids som snart skal gjøre sitt grusomme inntog ...
Homsenes hang til dekadens
Hollinghurst understreker hvor viktig Nicks første samleie er for boka. At den står som et anslag til den mentalitetsforandringen 80-tallet brakte med seg.– I dag er det ingen som kan lese samleiesekvensen uten å tenke over at de ikke bruker kondom. At de er uansvarlige. Men Nick føler seg ikke uansvarlig. Han er bare lykkelig. I tillegg til å være en beskrivelse av aidsens inntog, er boka like mye en kommentar på Englands hasardiøse og skjebnesvangre økonomiske og sosiale utvikling under Thatcher-regimet.– Dette er en utviklingsroman, som omhandler en sentimental utdanning av en ung mann samtidig som den også er en politisk roman. Mer politisk enn jeg noen gang har skrevet før. Likevel er den ingen konvensjonell politisk roman. Gjennom Nicks opplevelse, oppdagelse og fall får vi bare et fragment av 80-tallet. Et innblikk i den gale økonomiske akselereringen som foregikk. Alle kjempet for å grafse til seg det de kunne. Alt og alle kunne kjøpes for penger. Et ord som stadig kommer opp i forbindelse med beskrivelser av boka er «dekadens». Hollinghurst mener det skyldes at han skriver om et tiår som var, nettopp, dekadent.– I tillegg går jeg inn i det miljøet som jeg synes viser 80-tallet best. Et miljø som veltet på moralske ideer – både sosiale, økonomiske og i forbindelse med sex og dop. Det var de rike som bestemte hvordan det skulle gå. De var overgrådige konsumenter. – Hva er det med homser og hangen til dekadens?– Jeg tror, i hvert fall de synlige og urbane homsene, maksimerer mulighetene til å ha det gøy. Og det er sikkert et ideal blant mange, og etter mitt inntrykk annerledes enn blant lesber. Jeg tror nok ikke en lesbe ville ha skrevet bøker slik jeg gjør det. Men hun ville også hatt andre erfaringer.
Wagner med ecstacy
«Den skjønne linje» er ingen moralsk pekefinger. Hollinghurst liker ikke pekefingre. Selv om han er en superintellektuell akademiker med sans for sær poesi, Wagner og Henry James er han også i perioder en ivrig clubber med smaken for ecstacy. – Ecstacy?– Ja, alt blir bedre på ecstacy, gjør det ikke? Jeg går ikke like mye ut som før, men jeg klarer ikke å forlate homoarenaen fullstendig. Av og til må jeg gå på party og ta den helt ut. Og så må jeg trekke meg unna igjen. Jeg er en typisk tvilling. Jeg trenger å eksistere i to verdener. Sånn er det å være forfatter for meg også. Jeg må fungere i flere virkeligheter. Hollinghurst har tidligere sagt klart i fra at han skriver «ikkeunnskyldene» om homoliv.– Ja, for da jeg begynte å skrive fantes det stort sett bare to typer litteratur som omhandlet homofili. Det var enten historien om den plagede og matrede som endte i elende og selvmord, eller så var det porno. Jeg syntes ingen av dem rettferdiggjorde homoliv. Jeg ble en av de første som tok homoer i litteraturen videre. Jeg har aldri sagt at jeg selv eller det jeg skriver nødvendigvis er representativt for alle homoer. Ikke ønsker jeg å sette homoer i noe rosenrødt lys heller. Jeg vil bare behandle karakterene mine som de fortjener og som man behandler karakterer i heterofil skjønnlitteratur. Altså tillate dem en moralsk, menneskelig og seksuell kompleksitet. – Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra homomiljøet?– Jeg har ikke følelsen av at boka mi har blitt omfavnet av homomiljøet, hva nå enn det er. Det er vel sånn at det er for få dizzy queens som leser bøker. Av de tilbakemeldingene jeg har fått fra homofile lesere, så er det at de liker «The Spell» best. Det er vel den som er mest homo, mest eksplisitt og mest rå. Den er også min favoritt. Problemet var at de fleste heterofile anmeldere ikke var enig. Mange skjønte ikke at den var en komedie om seksuelle manerer, en studie i menneskelig oppførsel.
