Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Et liv uten sex.
Et liv uten sex
Ved første øyekast kan peppermø-livet se ut som det ulitmate skalkeskjul for en skeiv kvinne på 1800-tallet.– Men slik var det ikke, hevder etnologen Tone Hellesund som tror de færreste hadde sex.
Av Hans T Wiig og Hilde Holthe-Berg (foto) Peppermøene forsvant idet lesbiske kom på banen. De tålte ikke presset fra den seksuelle frigjøringen på 1900-tallet.– Kun få kvinner i perioden rundt det forrige århundreskiftet betraktet sin «kvinneorientering» som utslag av homoseksualitet og få utviklet en lesbisk identitet, forteller Tone Hellesund som er forsker ved Universitetet i Bergen og holder på med et forskningsprosjekt om peppermøens liv og levnet i perioden 1870-1970. For å bli betraktet som peppermø holdt det ikke å være ugift, slik vi forstår peppermøer og peppersvenner i dag. De skulle også være seksuelt avholdende og ikke bli mødre. Men dette hindret jo ikke peppermøer å ha kjærlighetsforhold til andre kvinner. – Mange av de ugifte kvinnene som levde under den viktorianske «sedelighetsdiskursen» elsket andre kvinner. Såkalte «Boston-ekteskap» betegnet samboerskap mellom kvinner. Disse samboerskapene var ofte livslange og besto gjerne av to «nye kvinner», det vil si kvinner med utdannelse og sympatier i kvinnesaksretning, forteller Hellesund. Men disse forholden var ikke som moderne lesbiske samboerforhold.– Eventuell genital kontakt måtte selvsagt skjules. Men i en tid der det å dele seng var vanlig, var det ganske lett å holde ting skjult. De fleste av kvinnene betraktet sin kjærlighet og sitt eventuelle begjær som naturlig i et nært og intimt vennskap. Men homoseksualitet ble på denne tiden i lite grad anvendt som «stempel», eller som selvidentitet blant norske peppermøer. Dette hang sammen med oppfatningen om at kvinner var seksuelt «rene». De kunne derfor tillate seg en stor grad av nærhet og intimitet med andre kvinner, sier Hellesund, som likevel tror at de færreste peppermøer hadde, eller ønsket seg sex, med sine venninner, eller kvinnelige samboere. På 1930-tallet begynte det for alvor å røyne på for peppermøen. Liberaliseringskampanjer og gjennomslaget for populærpsykologien gjorde det umulig for peppermøer å forsvare et aseksuelt liv og tanken om at kvinner er det mest høyverdige kjønnen. Peppermøenes venninneforhold og privatliv ble med ett seksuelt suspekt. Å leve aseksuelt ble nå sett på som usunt og uhygienisk. Undertrykt eller fortrengt seksualitet ble sett på som opphav til en rekke nevroser og lidelser. På 1970-tallet, da en ny bølge av seksuell frigjøring skylte over landet, trakk peppermøen sitt siste sukk, ifølge Hellesund. Peppermøidentitetens undergang og død går parallelt med den moderne lesbiske indtitetens utvikling og framgang..–1900-tallets tro på en seksuell essens og senere den enorme vekten seksualiteten har blitt tillagt, har fått oss til å betrakte peppermøens liv som ufullbyrdet og stakkarslig. Hellesund tror at det er letter å leve som ugift kvinne i dag. Men at det er desto vanskeligere å leve som peppermø.– Et enslig liv er akseptert som en overgangsfase. Å være jomfru når man fyller 50 år, eller å aldri ha hatt et fast forhold, er adskilling mindre populært. I dag blir det forventet at man skal være karrierekvinne i tillegg til vellyket elskerinne og helst mor. Det finnes ingen unnskyldning for å slippe unna det ene, selv om man velger det andre. Dersom en kvinne i år 1900 valgte å studere ved universitetet og bli akademiker, var det ingen som stilte spørsmål ved at hun lot være å gifte seg, eller krevde at hun skulle få barn. Det er heller ikke like uproblematisk å stå fram å si at man forakter menn og foretrekker sin venninnes selskap, slik det var den gang.
