TilbakeBLIKK

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Definitivt neste generasjon.

Neste generasjon?

Tekst: Ronald Sagatun. Foto: Hilde Holthe Berg. «Vakre klare kropper, bryst mot bryst så månen stopper. Hvordan kunne du forsvinne? Myke sterke kvinner, elskovsnatt når stjernen skinner ... mmm ...vakre kvinne.» Svermeriske erindringer om kvinnens umiddelbarhet til rank gitarnyanse. Silje Hrafa Tjersland (18) og Guro Sibeko (19) bekjenner seg i ord og melodier. Silje hamrer mykt på den sorte gitaren, Guro stryker henne igjennom håret og kler sangen. «En drøm som ingen lever i. En drøm man svartner med og svever i.» Scenelyset skjærer skyggene deres inn på teppet bak. Jentene nøler ikke et sekund, de kror seg svakt og skaper en hallusinasjon om noe vakkert prøvende mellom to unge kvinner som prøver, feiler og prøver igjen. Menneskene i salen sitter i herlig ettertenksomhet og lurer på hvor disse to jentene får sin selvfølgelighet ifra.– Jeg tror vi tilhører en generasjon som kom ut uten problemer. Jeg har tatt det som innlysende at jeg skal føle hva det skulle være. Går en og skraper, skjuler seg og tør ikke holde hverandre i hånden eller kysse, av ren forelskelse, offentlig, da feiler man. Da gir man andre en utrygghet som de ikke nødvendigvis fikser bedre enn det du gjør. Det er bare å slå i bordet og si hør her jeg er lykkelig forelsket. Enkelt og greit. Mange av vennene våre, som liker en av motsatt kjønn, kommer ofte og ber oss om spille den spesielle sangen fordi den minner dem om sin egen kjærlighet. Silje har tenkt igjennom saker og ting. Guro og Silje traff hverandre på Fagerborg videregående. To purunge jenter som elsket trass og opprør. De fant hverandre da Silje ble kjæreste med bestevenninnen til Guro. Da var Guro sammen med en gutt, men skjønte snart at verden var større og alternativene mange.– Vi var bare skapt for hverandre, bestevenner med engang, Guro titter inn i øynene på Silje og de er helt enige. Silje var den musikalske, alltid med et vers på tunga og en melodi surrende rundt hode. Så tok Guro fatt i en genial annenstemme og gruppa «Vi vokser det nok av oss» var en realitet. De debuterte 8. mars i år og har siden da eksistert som en musikalsk impuls, – Vi stiller opp på kort varsel og øver når det passer oss, rundt omkring i Oslo. – Planen er å utvide med ei til i gruppa, få inn litt flere instrumenter og få flere spilleoppdrag. Hentydningen er et ønske, fra jentenes side, om å spille mere. – Etter homouka har vi virkelig fått mersmak, sier Silje, mens Guro nikker og mener det de gjorde under åpningen av Skeive dager var den beste konserten. Silje og Guro er en åpenbaring der de sitter i sollyset under ettermiddagstrærne og renner over av smittsom latter. Guro, pinnkort hår, tilsynelatende aggressiv og svartkledd. Silje med oransjefarget hår, nøytrale klær og en eller annen opplysning om noe viktig fra vennskapet deres. To jenter som var femten år da de første gang var innom en kvinnekveld. Der kolliderte de to pønka venninnene med endel kvinner med hockeysveis, slips og hormoner. De var og er, til tider, fremmed overfor det rådende. Silje, tekst og låtskriver, fører pennen om det spontane og oppriktige. Før var det samfunnsengasjementet som stod i høysetet. Da skulle det handle om miljøvern og rasisme. Men etterhvert var det personlige følelser som ble grunnlaget for tekstene. – Rasisme og politikk var utgangspunktet, men vi forandrer oss, vokser til. Nå merker jeg at de beste tekstene mine er om det å elske. Og her finnes det ikke snev av krøplete selvundertrykkelse, vond barndom og forbudte følelser. Bare upretensiøse minner og visjoner om en kjærlighet som hadde, og for alltid vil ha, livets klare rett. Om det går dårlig, så er det slik kjærligheten er. Da gjelder ikke «filens tyranni». – Fordi vi er drittlei hetero-, lesbe- og homokjøret. Det interesserer oss ikke. Vi elsker kvinnen, noen elsker mannen, og så? Jeg skriver om mine erfaringer, andre skriver om sine. Er det de gjør bra og ekte, treffer det meg, uansett om artisten er hetero eller homofil. Jeg er lei at det skal være viktig. Silje smiler og vet at Guro er enig. Det er vennskapet som er grunnlaget for alt disse jentene foretar seg. De har mer tillit til den andre, enn til seg selv, samtidig som de, enkeltvis, er proppfull av selvtillit. – Vi får så fin tilbakemelding på det vi gjør, og folk er så positive etter konsertene våre. Så derfor tror vi på det vi holder på med, Guro vet hva hun kan og ikke kan. – Vi har et annet prosjekt på gang. Ei uformell ungdomsgruppe med takhøyde, uforpliktende møter, tidspunkter og steder. Ei gruppe som skal fungere sosialt, først og fremst. Møtene kan skje på London pub, i marka eller på hytta. Poenget er at folk skal trives. Det er ikke bare oss to, vi er en hel vennekrets som ønsker å starte noe. Silje poengterer at gruppa ikke skal ha noe med homoorganisasjonene å gjøre. Den skal være et alternativ, noe annet en et fast møte der og da, med et styre. – Kanskje får vi et aktivt musikkmiljø og det ville vært jævlig kult. Silje og Guro er definitivt neste generasjon ...  

Hvor er de nå?

Guro og Silje er så absolutt tilstede, begge to. Silje Hrafa ga ut sin første plate, «Vanilla Kiss», i 2004. I fjor kom oppfølgeren «Two Weeks, Two Months, Two Years», som er en god blanding av country og bluegrass. Hrafa har erklært seg som Dolly Partons største fan, det kom derfor ikke som noen overraskelse at hun på plata covret en av idolets mest kjente låter, «Coat Of Many Colors». Guro Sibeko har også vært produktiv. I 2008 debuterte hun med romanen «Vingespenn» på Gyldendal. En bok fylt av råskap, sex og bedrag. I år tok Sibeko spranget fra lesbesex til klimakrise med oppfølgeren «Ctrl+ Alt+ Delete». Guro Sibeko har svaret klart når Blikk Nett lurer på hva hun hadde sagt hvis hun som 19 åring fikk beskjed om at hun skulle gi ut i hvert fall to bøker. – Da hadde jeg svart: «Ja, det synes jeg er en god plan».

– Hvis du kunne gi deg selv et godt råd som 19 åring, hva ville du sagt?

– Det er som oftest ikke liv om å gjøre.

– Hva er de største forskjellene på Guro Sibeko anno 2010 og Guro Sibeko anno 1994?

– Jeg er mye mindre flink til å se verden i sort/hvitt. Det var litt mindre slitsomt å være meg da jeg var 19 år. Den gang var det færre gråsoner. Men det er ikke sikkert det er meg det er noe feil med. Det kan være verden. Ja, det er verden sin feil!

Powered by Labrador CMS