Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Mick Jagger og Rolling Stones, rockens homoerotiske mestere.
Mick Jagger og Rolling Stones, rockens homoerotiske mestere
The Rolling Stones har preget musikkbildet i fire tiår. Ikke bare som den fremste leverandøren for rock og hvit rythm'n'blues. Bandet har vært trendsettere for androgyn utstråling, og satte tidlig en standard for hvordan man skulle tekkes begge kjønn med seksuell utstråling.
Tekst: Tor Henning PedersenFra Blikk nr 8, 1998 Mick Jagger farer bortover den enorme scenen. Iført gule knebukser og blå fotballtrøye, passe kort til å vise en veltrimmet mage. Han stikker «mikken» nedi den trange buksa så bare mikrofonhodet stikker over linningen. Alle ser hva det ligner på. Han snur rompa til publikum, vrikker på hoftene, før han drar opp mikrofonen og skriker – «are you feeling good?» Slik huskes Jagger og Stones fra 80-tallets stadion-konserter. En erfaren rockegjeng med en like frekk Jagger i spissen som vet hvordan man pirre begge kjønn, og får dem til å skrike «yeah!» i felles ekstase, og 2. august inntar Stones Oslo med sin Bridges to Babylon-turne på Valle Hovin. Verdens eldste og mest seigliva rockeband holdt sin første konsert på legendariske Marquee Club i London 12. juli 1962. På den tida blei langhårete menn fortsatt betraktet som seksuell tvetydige. Selvsagt hadde Stones-gutta langt hår, var provoserende kledd etter 60-tallsstandard, store i kjeften, og hadde et bevisst forhold til seksuell utstråling Keith Richards, Mick Jagger og Brian Jones, som da utgjorde Stones' kjerne, hadde akkurat flyttet til Londons sentrum, nærmere bestemt Chelsea. De satset alt på musikken, og trekløveret delte en leilighet mens de ventet på det store gjennombruddet. Allerede da gikk det homorykter om at Brian og Mick hadde et seksuelt forhold, og at manager Andrew Loog Oldham hadde seg med Mick. Oldham var bifil og Stones' første manager. Han ble umiddelbart betatt første gangen han så Stones opptre. – Det er dette som teller. Jeg kjente magien, og innså med ett at det de utstrålte var sex, sier han i Christopher Sandfords bok Mick Jagger. Etter konserten gikk han direkte bort til Brian Jones og foreslo seg selv som manager. Oldham lærte Mick hvordan han skulle opptre for å tiltale både kvinner og menn. Og Jagger begynte å utvikle et androgynt sceneframtreden, der han tok på seg selv, roterte med hoftene og snudde rompa arrogant og ertende til publikum. – Jeg fikk et bevisst forhold til en androgyn uttrykksform veldig tidlig. Rundt 1960, lenge før vi lagde plater. Jeg kunne ikke snakke om det på samme måte som i dag, men det var ingen ny ting. Jeg bare tok det hele lengre ut fordi det kjentes naturlig å gjøre akkurat det, sa Mick Jagger i et intervju med det amerikanske bladet Rolling Stone for tre år siden. – Vi møtte en hel kultur med folk som var homo. Og alle innen show business snakket på en veldig camp, engelsk måte: «All right, duckie,» «Come along, dear.» Så snart en var blitt profesjonelle ble det til at man snakket på den måten, og det ble enda mere camp, sier Stones-vokalisten. Jagger sier i samme intervju at han mener det er Elvis som er opprinnelsen til den androgyne appellen innen rock'n'roll. Selv så han på Elvis som veldig androgyn, og han tror at også den eldre generasjonen la merke til dette, og at det var derfor de ikke likte eller var redd for Elvis. Jaggers sceneopptreden, som kan grense mellom det poserende og hånlige, sammen med Brian Jones dekadente framtreden, provoserte mange. Under en konsert i Nederland i 1964 annonserte Jagger sangen I Wanna Be Your Man, noe som utløste en spontan reaksjon blant det mannsdominerte publikum. De ødela ledninger, lysekroner, og keyboardist Ian Stewart ble slått ned med en flaske. Stewart ble kalt den sjette Stones, men ble aldri fullverdig medlem av Stones. Oldham mente at seks musikere var for mange i et band, men forklaringen var nok like mye at Stewart utseende ikke passet inn i det Oldham ønsket å visualisere med Stones. På Jersey ble gruppa bombardert med egg og tomater, og under en konsert i 1965 sang Oldham og Jagger en duett på I Got You Babe , samtidig som de strøk hverandre over håret. Kritikerne skrev at det var Jaggers visuelle symbolikk som utløste voldsomhetene, mens Jagger påsto at han ikke prøvde å opptre skandaløst, men at han bare gjorde det han likte på scenen. Rolling Stones ble snart verdensstjerner, men tjente lite på platesalget på 60-tallet. Andrew Oldham sluttet som manager i 1967, og gruppa kom etterhvert i krangel med plateselskapet Decca Records. De ville løse seg fra kontrakten, men var forpliktet til å gi ut flere sanger. Decca fikk Cocksucker Blues i «avskjedsgave». En låt om guttehora som er lei av å suge menn på hotellrom. Stones skjønte at Decca aldri ville våge å promotere låta. Gruppa fikk snart sitt eget selskap. Rolling Stones Records ble stiftet i 1969, og på logoen rakte de bokstavelig talt tunge til Decca. Inspirert av Jaggers digre munn og kjøttfulle lepper viser den en åpen kjeft med tunga ute. Tungelogoen har blitt Stones varemerke, og et symbol på opprørskhet og seksuell appetitt. I 1969 annonserte Brian Jones at han sluttet i Stones. I realiteten fikk han sparken av Mick Jagger. Jones var helt nedkjørt av dop og klarte ikke forpliktelsene. Bare en drøy måned seinere ble han funnet druknet i sitt eget svømmebasseng. Jones ble erstattet av gitarist Mick Taylor, og Stones fortsatte å gi ut plater. På 70-tallet ble sexinnholdet både på plateomslagene og i sangene tydeligere, gjerne med en homovinkling. Jagger hadde gjort seg bemerket som biseksuell rockestjerne i filmen Performance, og på Stones-turneen i 1975 red han på en kjempesvær oppblåsbar pikk mens han sang (I Can't Get No) Satisfaction, noe som spesielt i Amerika skapte reaksjoner. Omslaget til Sticky Fingers (1971) vakte også oppsikt. Det viser et bilde av underlivet til en mann, og gjennom den trange dongerien vises en tydelig bul. En ekte glidelås kan dras ned så trusa kommer til syne. På linningen står det skrevet Andy Warhol. Warhol laget også omslaget til plata Love You Live(1977) hvor det innerste omslaget viser to bilder av Jagger i profil med rosa tungespiss som peker mot hverandre. Gitarist Taylor ble snart utslitt av kjøret med Stones, og ble i 1976 erstattet av Ronnie Wood. På liveplaten Love You Live er Jagger i storform. Når han introduserer bandet slår han av en flørt med Billy Preston og introduserer Wood som homo. Jagger får kjapt servert følgende tilbake fra Keith. – Og her ser dere den gamle rompa til Jagger. Keith Richard er Stones musikalske motor og et spesielt skue. Der Jagger er sexy, oser det kulhet av Richards med sitt steinansikt og lure glis. Han er en rockens Clint Eastwood. Utallige ganger har vi sett Mick og Keith posere med bar overkropp, lent inntil hverandre. Klassisk rockeposering, ja vel, men også homoerotisk med Richards oppknappete dongeri lett synlig. Jagger ble fascinerte av New York og gjengen rundt Warhol, og på midten av 70-tallet var han mer interessert i å gå på byens inn-klubber som Studio 54, Xenon og Elaine's, enn å redde ekteskapet med Bianca. Resultatet ble skilsmisse og albumet Some Girls(1978) På omslaget stiller gruppa igjen i drag, og på åpningssangen Miss You er Jagger i skrullehumør. Med feminin røst nynner han uuhh, uuhh, og i låtens video setter han fram sin enorme munn og fyldige lepper mens han kokett knekker i håndleddet. Neste sang på Some Girls er When The Whip Comes Down, om livet i storbyen sett fra en homses ståsted. Tre år senere kom Waiting On a Friend. En vakker og klassisk Stones-ballade med «homosnert», hvor Jagger synger at han ikke ønsker seg ei jente, heller ikke ei hore eller en jomfruelig prest, men en venn. Kanskje var det David Bowie Mick Jagger tenkte på. I alle fall ble de to svært gode venner, og kona til Bowie på 70-tallet, Angie, skal en gang ha sagt at hun overrasket de to tett omslynget i Bowies seng. Ryktene skal ha det til at Jagger skrev sangen Angie til Bowies kone med bakgrunn i hendelsen. David Bowie har sagt at det er Jagger som er mesteren innen rocken, og som har lært alle andre hvordan man skal appellere på en androgyn måte. I tillegg til Bowie har mange band, som glam-rockens T. Rex og Slade, Queen, New York Dolls og drøssevis med heavyband som har stilt opp med tung sminke og dragantrekk, lært av Jagger og Stones flexiseksuelle stil. Mick Jagger, som for tida er aktuell som dragdronning i filmen Bent, sier om sin egen og Stones stil – Rock'n'roll er mest en butch ting som appellerer til en hard side ved den maskuline karakteren. Men jeg synes ikke Rolling Stones bare er et rockeband. Vi kan være andre ting også. Vi kan være meget feminine, noe som ofte blir oversett.
