Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Overfalt av nazister. Innelåst i en leilighet på Bøler i Oslo sitter «Mads» forslått og redd. Han har ikke fått noen oppfølging etter at han ble grisebanka av nazister natt til søndag 3. februar i år. Nå tør han ikke gå ut. Tekst: Christian Bjørnæs. Foto: Hilde Holthe-BergFra Blikk, nr 3, 2002 Mads husker ikke stort av det som skjedde. Det siste han husker før han våknet opp på akuttmottaket på Ullevål, var at han kjøpte to øl i baren på utestedet Tut & Kjør i Kirkegata i Oslo sentrum. I ettertid har han blitt fortalt at han ble slått til blods i portrommet inn til gamle Enka og at dørvakta på utestedet Baren som ligger vegg i vegg med portrommet, hadde ringt etter både politi og ambulanse. I følge vitner hadde to menn angrepet «Mads», men selv er han ikke i stand til å huske hvorfor. Politiet arresterte to kjente nynazister som ble varetektsfengslet i fire uker med brev- og besøksforbud for overfallet, begge tilhørende Bootboys-miljøet på Bøler i Oslo. De to nynazistene på 21 og 20 år, ble i mai 2000 dømt til åtte måneders fengsel for de såkalte «kebab-brannene», hvor to innvandrerkiosker ble forsøkt påtent med molotov-cocktails. Retten fastslo den gang at handlingene var rasistisk motivert. Nå tror politiet at «motivet» deres denne gangen er at Mads er homo.
Trakassert flere ganger
– Dette er heller ikke første gangen jeg er blitt trakassert, forteller Mads til Blikk. Første gangen var nå i romjula da de rispet «homo» på ytterdøra mi. Fjorten dager senere kom de tilbake. Da rispet de inn «Homo – du skal dø» på samme døra. De hadde også puttet slangen på et brannslukningsapparat inn i brevsprekken og tømt innholdet ut i entreen min og også ødelagt låsen på døra. Også postkassene nede, callinganlegget og heisen ble ramponert. Bak plasterlappene på begge tinningene hans, skjuler det seg ( ...) sting.
– Vet du hvem som står bak dette?
– Nei, jeg aner ikke, men jeg har jo en følelse av at de er ute etter meg. At nazistene ikke vil at jeg skal bo på deres område. Det er jo mange av dem som bor her. Leilighetens hans på Bøler ligger i en 8. etasjers blokk på Bøler, en drabantby øst i Oslo med ca. 13.000 innbyggere. Her har Mads bodd i fire år. Idet han tar imot oss, peker han på ytterdøra si der ordet «Homo» fortsatt lyser mot alle som går forbi.– Jeg føler meg ikke særlig velkommen i blokka lenger. Det virker som om folk er litt nervøse og holder seg unna. Bortsett fra en kar da, men han tror jeg er litt skeiv.
Tør ikke å gå ut
Bøler har i mange år vært plaget av nazigjenger. Bydel Bøler startet derfor prosjektet «Trygg bydel» i november 2000 for å stoppe nazistene og rekrutteringen til miljøet. Etter drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia januar i fjor, ble arbeidet ytterligere intensivert. I en periode ble det også gjennomført flere demonstrasjoner mot rasisme og nazisme. – Men jeg synes det har blitt færre demonstrasjoner i det siste, sier Mads.– Dessuten har det jo ikke blitt noe bedre. Og det er ikke bare nazistene som er truende. Jeg har også opplevd å få homofobe bemerkninger fra securitasvaktene nede på senteret. Skal jeg ned på butikken, prøver jeg å se så straight ut som mulig. Glem parykk og platåsko, det hadde jeg aldri tort å gå i her oppe. Jeg kjenner flere homser her som føler det samme. Den vevre 30-åringen rager knapt 170 centimeter over bakken. Håret er bleket i tuppene. De brune øynene er urolige.– De siste to ukene har jeg knapt tort å bevege meg utenfor døra, men av og til må jeg på butikken. Da går jeg med kniv. Han har fått vite av politiet at vaktselskapet Falken skal komme og installere en voldsalarm hos ham samme dag.– Det hastet plutselig litt med den alarmen siden han ene av dem som ble pågrepet etter overfallet skal løslates om fire dager. Jeg vet jo ikke om han kommer på døra, men det virker som om politiet tror det. For ellers ville de vel ikke ha gitt meg en sånn alarm.
Ingen oppfølging
Mads får en voldsalarm hjemme av politiet, men får ingen annen oppfølging. Verken av politiet eller andre.– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har fått noen papirer der det står at jeg kan søke om erstatning, men pengene interesserer meg ikke. Jeg tror nok jeg hadde fått bedre oppfølging hvis jeg ikke hadde vært homo. På meg virker det som om homofili fortsatt regnes som en sykdom og at vold mot homoer ikke blir tatt på alvor. Det er akkurat som om vi er litt skyld i det selv.
– Hvordan har vennene dine reagert?
– Jeg har ikke så mange homovenner lenger. Men siden jeg holder meg inne, sitter jeg mye på internett og der har jeg fått noen tilbakemeldinger. Folk som selv har blitt utsatt for vold, sier det er tøft av meg å stå fram. På bordet i stua står en blomsterbukett fra klassekameratene hans på it-økonomistudiet. På grunn av overfallet og redselen for nye, får han ikke fulgt undervisningen. Nå er han nervøs for hvordan det skal gå på eksamen og vet ikke om han har lyst til å fortsette. – Jeg sa til VG at jeg tenkte på å flytte fra landet, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det er jo her jeg har familien og vennene mine. Jeg vet ikke jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg kan jo ikke bli sittende her inne i all evighet heller ...
