Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Alene på barrikaden.
Alene på barrikaden
Kaltham Alexander Lie ble «Norges første åpne homofile muslim» etter at han sto fram i «Sånn er livet» på NRKP2 i juli i år. Men en slik merkelapp er tung å bære, helt alene.
Tekst og foto: Reidar EngesbakFra Blikk nr. 9 2007 Kaltham flyktet fra Irak til Saudi Arabia og endte til slutt i Norge der han fikk innvilget politisk asyl i 1992. – Da jeg kom til Norge, så ble alt rolig og jeg slappet av for første gang. Men med roen kom alt tilbake. Presset, krigen og alt jeg har opplevd. Når det gjelder framtida, så håper jeg bare på det beste. Han stiller mer enn gjerne opp i Blikk. Og egentlig skulle han ha med seg tre andre med liknende bakgrunn og historie. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Enn så lenge står Kaltham Alexander Lie alene på barrikaden. Frykten blant homofile muslimer er så stor at selv et løfte om full anonymitet og fiktive navn ikke fører fram. I juli i år ble han intervjuet i radioprogrammet «Sånn er livet» som Norges første åpne homofile muslim. Det er en «tittel» som burde medføre respekt. Men for Kaltham har det også betydd en kald skulder fra de han prøver å snakke på vegne av.
Bruddet med familien
Blikk møter 45-åringen for å snakke om valgene han har måttet ta, båndene han måtte kutte og veien inn i et norsk samfunn som heller ikke forstår konsekvensene et liv som homofil muslim skaper. Å være homofil flyktning er vanligvis ikke den enkleste inngangsbilletten til Norge. Kaltham er i så måte et unntak. – Jeg rømte til Saudi Arabia fra militærtjenesten i Irak. Der levde jeg i en flyktningleir i to år. Det var her jeg kom i kontakt med norske FN-folk. Jeg fortalte om situasjonen min og om min seksuelle legning. Det var grunnen til at jeg fikk komme til Norge. Kaltham har vært åpen homo siden han var 17 år. Familien trodde sønnen var blitt syk eller gal da han fortalte dem at han var homofil. Han ble forsøkt helbredet med medisiner og vold. Nå er alle bånd til familien i Irak kuttet. Han har ikke sett dem siden han kom til Norge. Kaltham forteller at han nok kunne fortsatt å ha kontakt med dem, de har til og med prøvd å forstå. Men de vonde minnene sitter i og han vil ikke skuffes nok en gang. – Nei, jeg har ingen kontakt med dem. Jeg orker ikke. De respekterte meg ikke. Jeg krever respekt for livet mitt og valgene jeg har tatt. Jeg har ingen følelse for dem lenger. Av og til må man ofre noe for å få være den man er. Når folk ikke vil forstå, så er det bedre å bare kutte båndene. Men jeg ble syk av det. Jeg var syk da jeg kom til Norge og legene jeg møtte her gjorde en kjempejobb. Jeg var knust på en måte.
Ingen kompromisser
Åpenheten hans førte til at han ble isolert, blant annet mens tjenestegjorde i militæret i Irak. Der ble satt til å jobbe om natta mens medsoldatene hans sov slik at de «slapp» å være i kontakt med han. Utstøtelsen har kostet mer enn han klarer å utrykke. Samtidig er han klar på at han ikke, verken da eller nå, akter å inngå kompromisser. – Jeg har alltid stått opp for hvem jeg er. Mange tror jeg har blitt sånn etter at jeg kom til Norge. Men det har jeg ikke. Jeg ble født sånn og vil ikke unnskylde meg selv. Kaltham er oppdratt som shia-muslim, men vil ikke kalle seg religiøs. Han finner gud i seg selv, forteller han og mener at mange muslimer lyver når de forfekter hva som er rett og galt. – Mange muslimer er dobbeltmoralister. I leiren i Saudi Arabia møtte jeg muslimer som så på pornofilmer om kvelden og gikk i moskeen på dagen. De forklarte dette med «en time til Gud, er en time til meg». Sånn kan ikke jeg leve. Da jeg forklarte dem at jeg ikke ville dele opp livet mitt i hva som er min tid og hva som er guds tid, ble de sinte og ville ikke ha noe mer med meg å gjøre. Bortsett fra at de overfalt meg fysisk. Hvordan kan de mene at jeg skal følge deres levemåte? Måten de lever på er jo ikke riktig. Det var da jeg ble syk.
Kritikk fra muslimer
Her i Norge møter han ofte landsmenn som gir klart uttrykk for hva de tenker og mener om han som homofil muslim. – Noen har respekt for meg og forstår det jeg har opplevd. Mens mange forstår ingenting. Noen har sluttet å hilse på meg, og ville aldri sittet ved siden av meg. I Irak finnes det ikke opplæring i seksualitet og sånt. Her i Norge er de fleste opplyst. Andre irakere lurer på om jeg er «et riktig menneske» eller om jeg har blitt sånn fordi jeg mangler noe i kroppen. Å bli «Norges første åpne homofile muslim» har også medført at han har blitt spyttet på og utskjelt av andre muslimer og irakere. Det har også vært reaksjoner i form av fysisk vold. – Av og til tenker jeg på at det kan skje meg noe. Noe vondt. Jeg er ikke redd, men jeg tenker «hvorfor»? Jeg står ikke fram for å få oppmerksomhet. Jeg snakker bare om en sak som angår meg, og mange andre. For noen år siden hadde jeg et helvete her i Norge. I tre år trakasserte en gjeng med irakere og tyrkere meg så mye at jeg ikke turte å gå på gata. Politiet kunne ikke gjøre noe. De sa at de bare kunne reagere hvis de gjorde noe fysisk mot meg. Det endte med at jeg måtte flytte fra leiligheten min for å komme meg unna dem.
Fellesskap i Skeiv verden
Selv de som lever under det samme presset som Kaltham har levd under, har vist seg å være kritisk til åpenheten hans. Selv om ikke dette gjelder majoriteten av muslimske homofile, så rammer kritikken deres uansett hardt. – Noen muslimske homser mener at jeg ødelegger for dem. «Hvorfor holder du ikke bare kjeft? Vi trenger ikke den oppmerksomheten», sier de til meg. Jeg prøver å fortelle dem at jeg ikke gjør dette bare for meg selv, men for alle som ikke tør å si noe. Jeg vil ikke at de skal oppleve det jeg har opplevd. Kaltham har funnet et felleskap i gruppa Skeiv Verden. Skeiv Verden fungerer som en sosial arena for mennesker med innvandrerbakgrunn som opplever forelskelse, seksualitet og tiltrekning til en av samme kjønn. Det spiller ingen rolle om man identifiserer seg som homofile, lesbiske, bifile, skeive, heterofile, ingen av delene eller noe helt annet. Men i homomiljøet for øvrig er det fortsatt vanskelig å få innpass.– Jeg er mørk og blir ikke tatt i mot på samme måte som en norsk homo blir tatt i mot. De norske orker nok ikke å ta inn over seg mine problemer og opplevelser.
