Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Fra hatliste til hitliste.
Fra hatliste til hitliste
Tretti år etter gjennombruddet er discodronningen tilbake på hitlistene – og omsider er hun strøket fra homsenes hatliste. Donna Summer er tatt inn i varmen igjen.
Fra Blikk nr 7 2004Tekst: Terje Stenstad London, juni 2004: En legende er i byen for å promotere samleplaten «The Journey» og for å lede tv-programmet «Discomania». Gjennom en eksplosjon av fyrverkeri, røyk og lettkledde dansere, materialiserer Donna Summer seg. Publikum går i fistel og reiser seg i jubel, mens hun dundrer løs med all sin vokale kraft i «Hot Stuff».Men historien om discodronningen startet for 37 år siden i Tyskland i 1968. Etter en tid som hippie i Greenwich Village i New York, ble hun tatt ut til å spille i en europeisk versjon av musikalen «Hair». Den unge Donna Gaines var 19 år og vakte raskt oppsikt for både stemmen og utseendet sitt. Hun bosatte seg i München, og ble senere tatt ut til omreisende produksjoner av blant annet «Godspell» og «Porgy & Bess». Hun ble først Donna Summer da hun møtte Giorgio Moroder og Pete Bellotte i 1974. (Hun hadde riktignok giftet seg Sommer, men trioen gjorde en liten omskriving av etternavnet.) Med «The Hostage» erobret hun toppen av listene i Nederland, Belgia og Tyskland.
22 vokale orgasmer
Men det var først da Moroder tok med en tre minutters demoinnspilling av «Love To Love You Baby» til MIDEM-festivalen i Frankrike, at det virkelig begynte å røre seg. Her traff han Neil Bogart som umiddelbart likte det han hørte, og ville signere Donna på sitt plateselskap Casablanca. Men han ville ha mer enn de tre minuttene Moroder hadde gitt ham. Giorgio ringte Donna og ba henne komme i studio for å legge på fjorten minutter. «Fjorten minutter? Det er vanvittig mye tekst», minnes Donna i selvbiografien «Ordinary Girl». «Det er ikke noe å bekymre seg over, vi improviserer. Det viktigste er at du får det til å høres sexy ut», repliserte Giorgio. Så dempet de lyset, tente levende lys, og Donna Summer la seg på gulvet og begynte å synge. Og stønne. 22 vokale orgasmer ble resultatet. Casablanca fikk det de ønsket seg, og Donna ble markedsført som «The First Lady Of Lust» and «Disco's Aphrodite». Selv om hun følte seg ukomfortabel med imaget, var hun med på alt som måtte til for å gjøre henne til Det neste store i hjemlandet.
Kake i ambulanse
Da hun returnerte til USA i november 1975, ble hun tatt imot som en superstjerne. På flyplassen ventet en limousin, og hun ble kjørt til en overdådig suite på et av New Yorks flotteste hoteller. I bransjebladet Billboard hadde plateselskapet rykket inn en helsides annonse for å ønske henne velkommen hjem. Casablanca var sakte, men sikkert i ferd med å forvandle henne til den sofistikerte divaen Donna Summer. «Jeg ble kledd opp i overdådige minkkåper og omgitt av kremen av stylister og frisører», skriver hun. Og noe av det første hun gjorde da hun ble berømt, var å investere i parykker.«Jeg likte aldri utseendet mitt som barn, spesielt ikke det høye hårfestet og hvordan moren min flettet håret mitt stramt bakover». Bogart og Casablanca sparte ikke på noe da de feiret henne et par dager senere på New York-klubben Pachyderm. Til festen hadde Bogart bestilt en kake med Donna i helfigur som motiv. Kaka var bakt på det berømte Hansen's Bakery i Los Angeles og ble transportert i ambulanse til flyplassen og sendt over kontinentet på første klasse. Eventyret var i gang!
John Lennon og Red Hot Chili
«Love To Love You Baby» suste til toppen av de amerikanske hitlistene, og den kontroversielle plata ble bannlyst i mange radiostasjoner i USA og i England. Donna representerte noe helt nytt som publikum ikke hadde hørt før. Singelen og plata markerte starten på noen eventyrlig suksessrike år. Summer-Moroder-Bellotte tryllet ut plater og hits på samlebånd. Trioen står bak en av de viktigste innspillingene fra 70-tallet. Den innovative «I Feel Love» ble til på noen få minutter. «Jeg tror vi brukte cirka to minutter på å skrive låta», fortalte hun til homobladet Attitude sist høst.«Jeg så på Pete og Giorgio og sa at 'ja, jeg tror det er sånn den skal låte!'. Det er som å male et bilde: Det gjelder å skjønne når du skal stoppe før du roter det til», sier Summer. «Giorgio var besatt av den nye musikkteknologien, og jeg synes fortsatt det er en spennende innspilling. En nær venn av John Lennon fortalte meg at Lennon stengte seg inne i timevis og spilte den igjen og igjen. Til vennene sine sa han at 'dette er fremtiden!›, forteller Donna Summer. «I Feel Love» har vært en hit en rekke ganger opp gjennom årene – både for Summer og andre artister. Selv Red Hot Chili Peppers har gjort sin versjon.
Gullår og prisdryss
I de fire årene mellom 1975 og 1979 ga hun ut åtte album. Hun solgte over tolv millioner album bare i USA, og ble første kvinnelige artist som tre ganger på rad lå på førsteplass både på Billboards singelliste og albumliste. 26 år etter er hun fortsatt den eneste som har hatt tre singler samtidig blant Billboards Top 5. I gullårene vant hun alle priser som var å vinne: Billboards priser, Grammys, American Music Awards, Golden Globe og Oscar for filmmusikken «Last Dance». I 1979 kom hun med sitt viktigste bidrag til populærmusikken: «Bad Girls». Ikke bare er den hennes største kommersielle suksess, men også hennes største triumf som sanger og låtskriver (det eneste store disco-albumet foruten «Saturday Night Fever», ifølge Rolling Stone). Dobbeltalbumet er en uovertruffen miks av r&b, disco, funk, rock, pop og en liten flørt med country.
Misbruk og skittentøyvask
Privat stod det dårligere til. I biografien forteller Summer om stjernelivets skyggesider. «Jeg taklet stjernestatusen dårlig, og i takt med den økende populariteten, ble jeg stadig mer deprimert og tok stadig sterkere medikamenter. Jeg var tidvis så bortreist at det er utrolig at jeg klarte å gå på scenen og huske sangtekstene – noe jeg for så vidt ikke alltid heller gjorde». Inngangen til 80-tallet representerte store endringer for Summer. Hun fant tilbake til troen på Gud, og fant dermed ut hvordan hun skulle takle berømmelsen og privatlivet – uten medikamenter. Også profesjonelt ble det store endringer. Forholdet til Casablanca og Neil Bogart tok en brå slutt i januar 1980. Summer og hennes advokater leverte inn en stevning på ti millioner dollar for «underslag og bedrageri» mot Bogart og plateselskapet, samt Bogarts hustru Joyce, som også var Donnas manager. Det ble en offentlig skittentøyvask før partene kom til enighet og Summer ble løst fra kontrakten. Som første artist ble hun signet på David Geffens Geffen Records i 1980. Men discoen var erklært død, og hun måtte prøve å finne et nytt musikalsk liv. Hun valgte en blanding av pop, new wave og rock på platen «The Wanderer» – og lyktes med det, selv om dette ikke var den Donna Summer publikum ville ha. Snart skilte også trioen Summer-Moroder-Bellotte lag.
Homofobrykter og boikott
På samme tid som hun fikk nok en formidabel suksess med «She Works Hard For The Money», begynte ryktene å gå om at hun var homofob. I en konsertomtale i juni 1983, påsto Jim Feldman i Village Voice at Donna Summer i et etterfølgende intervju hadde levert det svært upassende utsagnet «It's Adam and Eve, not Adam and Steve ... but I love you anyway.» Slik startet ryktene som nesten tok knekken på karrieren hennes. Snart het det at hun hadde kalt homser for «syndere», homoseksualitet som «skam» og at «aids var Guds straffedom mot homofile». Ryktene spredte seg raskt, og musikken hennes ble boikottet. I nærmere to år var Donna uvitende om hva som foregikk. Folk rundt henne holdt det hemmelig for ikke å såre henne. «Donna ante ingenting, hun hadde ikke peiling på at hun ble svartelistet», fortalte Paul Jabara senere, ifølge biograf Josiah Howard. Jabara var hennes nære homofile venn, som også skrev to av hennes største hits «Last Dance» og «Enough Is Enough». Da manageren og plateselskapet endelig fortalte henne om ryktene, ble hun sjokkert og nedbrutt. Men partene var uenige om hvordan de skulle håndtere ryktene. I selvbiografien skriver hun:«Jeg mente jeg ville nøre oppunder ryktene ved å kommentere dem, så min umiddelbare respons var å overse de falske beskyldningene.»
Benektet ryktene
Men da ryktene bare fortsatte å vokse, tok hun likevel affære. I 1985 sendte hun en pressemelding som ble publisert i The Advocate, den gang USAs mest populære homseblad, der hun benektet ryktene. To år senere rykket hun inn en helsides annonse med liknende ordlyd i et program for en aids-støttemarkering på Fire Island. Og i 1989 skrev hun et brev til aktivistgruppen Act-Up. I et intervju med Kevin Koffler i The Advocate i 1989 gikk hun ytterligere ut:«Jeg har aldri startet krig mot homoseksuelle. Jeg er blitt tillagt uttalelser jeg aldri har kommet med. Feldman mislikte min kristne tro, men istedenfor å angripe troen min, angrep han meg personlig.» Summer var riktignok opptatt av å proklamere sin nyvunne tro på turneen «A Hot Summer's Night» med vekkelsesaktige bibelutsagn som «den som tror skal ha evig liv». «Jeg kan ikke forsvare meg i dag. Folk vil bare si at 'hun kan si det nå'. Men hvis jeg skrev en fæl historie om deg i avisa, kan jeg garantere at du ville støte på den resten av livet. Det vil alltid være i folks minne, enten du sa det eller ikke. Det er sårende, svært sårende. Mine sanger er om mennesker og deres forhold til andre mennesker. Jesus sa 'elsk din neste' – hvem han enn måtte være.»
Tilbake i varmen
«Mange av dem jeg arbeider sammen med er homser, noe jeg har visst siden jeg møtte dem. Min omgang med andre mennesker har alltid handlet om deres personlighet – og helt uavhengig av rase, kjønn, seksuell legning eller personlig tro», skriver hun i «Ordinary Girl». Ryktene ville likevel ikke dø, og i noen leire ble ryktene omtalt som fakta, blant annet i avisa New York i 1991. På en følelsesladd presskonferanse rettet hun et søksmål på femti millioner dollar for å renvaske sitt navn og rykte. Saken kom aldri opp for retten, men partene kom til enighet utenfor rettssalen. I ettertid har hun ikke ønsket å snakke om ryktene.«Ved fortsatt å svare på spørsmålet, holder jeg fortsatt liv i ryktet. Jeg har levd med rykter gjennom hele karrieren. På 70-tallet het det at jeg var transvestitt. Hallo!», uttalte Summer til bladet Genre i 1999. «Du kan ikke spore et rykte, og du kan heller ikke ta livet av en løgn», sa hun til homsemagasinet After Dark i 1977, da hun ble konfrontert med transeryktet. Det har hun rett i. Men selv om myten lever i beste velgående, har homsene vendt tilbake til henne. I 1998 bidro hun med 400.000 dollar til Gay Men's Health Crisis etter en konsert i Carnegie Hall i New York. Kveldens høydepunkt ble hennes versjon av «Don't Cry For Me Argentina». Midtveis i sangen kunne stemmen hennes knapt høres gjennom publikums høye hyllingsrop. Med en selvbiografisk vri tok hun fansen i hendene mens hun sang «I kept my promise, don't keep your distance». Publikum forsto og verdsatte hvert eneste ord.
