TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: – Jeg skal ha sex til jeg er nitti.

Mian Lodalen – svensk, singel og skamløs:

– Jeg skal ha sex til jeg er nitti

– Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det stereotype bildet av lesbiske som kjedelige damer som har katt og er opptatt av finsk poesi, flirer Mian Lodalen som har skrevet lesberomanen vi har ventet på, om å være singel, kåt og på snublende jakt etter både kule lesber og heterofile skjønnheter. Fra Blikk nr 5 2004.Tekst: Tina Stiegler. Foto: Maria Obed. – Jeg ville skrive fra innsiden og ut, om en jente som vil knulle og ha det gøy, rett og slett, forklarer Mian Lodalen. Vi sitter på hennes stamsted, det lesbiskeide Roxy på Söder i Stockholm, og jeg har akkurat forstått at Mian Lodalen er en kvinne man ikke kan unngå å bli fascinert av. Hun ser på meg med store øyne og ler som en trailersjåfør. «Smuleklubbens skamløse søstre» ble tidligere i år kåret til «Årets bok» under den svenske Gaygalan, og i april kom den norske oversettelsen. Romanen er Bridget Jones' slemme søsters dagbok, og handler om den desperatsingle og stadig lutfattige frilansjournalisten My. My tror ikke på Den Store Kjærligheten, hun plukker heller opp smulene fra andres ødelagte forhold. «Det rekker at lesbiske har sex én gang, så begynner de å fomle med forlovelsesringer», stønner hun, og regner seg selv som unntaket som bekrefter regelen. Med en egen evne til å havne i pinlige situasjoner, og en filosofi om at heteroseksuelle kvinner er mindre kompliserte enn lesbiske, er Mys suksess på sjekkemarkedet begrenset. – Jeg ville beskrive lysten og humoren, lengselen etter sex, og samtidig få folk til å le. Komikk er undervurdert, sier Mian.  

Rikslesbe

Mian Lodalen er ingen hvem som helst i Sverige. Siden begynnelsen av 90-tallet har hun som debattant og kronikør, vært en av de tydeligste radikale lesbiske stemmene hos söta søster. Hun har vært redaktør i avisen Arbetaren, og er frilansjournalist for den svenske homoavisen QX. Det var Mian som i fjor i et QX-intervju spurte Åsne Seierstad om hun er lesbisk. – Skituur, sier Mian på liksom-norsk. – Maaatpakke, terror... Alt høres så vakkert ut når Åsne sier det. Men hun svarte aldri ordentlig på spørsmålet mitt, hun sa bare at venninnen som hun bodde sammen med ikke er lesbisk, mener Mian, og er litt snurt. – Nå har jeg forstått at hun er hetero, og da synes jeg det er greit at hun ikke ville svare ordentlig på spørsmålet mitt. I tillegg til å være en aldri lavmælt feministisk samfunnsdebattant og en jevnlig deltaker i tv-diskusjoner, har Mian et privatliv som har vært gjenstand for mye oppmerksomhet. I 2002 giftet hun seg med «Robinson»-blondinen Sophie Uppvik. Ved siden av Eva Dahlgren og Efva Attling var de Sveriges mest profilerte lesbepar, men før jul tok kjærligheten slutt.

– Så nå er du like singel som My?

– Nja, jeg er singel, men som My har jeg jo alltid et prosjekt på gang... Egentlig har jeg sagt til meg selv at jeg skal være singel i to år. Haha! Vi får se hvordan det går. Men jeg kommer aldri til å gifte meg igjen.  

Kuken står ...

Mian vrir på seg når hun får spørsmål om sitt eget liv, og understreker at hun ikke er «hjemme hos»-typen. – Jeg byr så mye på meg selv i kronikkene mine og når jeg holder foredrag, og jeg liker ikke å snakke om private ting. Det havner så fort i «skvalderpressen».

– Hvorfor er det så vanskelig å få homofile forhold til å vare?

– Heterofile får hele tiden en bekreftelse på forholdet fra omgivelsene og samfunnet. De får høre «så bra at dere er sammen» fra alle kanter. Felles barn fungerer nok også som lim i altfor mange tilfeller, jeg kjenner flere som sier at de aldri hadde blitt værende i forholdet hvis det ikke hadde vært for barna. Dessuten tar LSD, den lesbiske sengedøden, knekken på mange lesbiske forhold. Lesbiske knuller mindre enn heteropar.

– Hvorfor det?

– Heterosex er lettere, kuken står og han vil, liksom. Lesbisk sex krever større engasjement og tar mer tid... Etter en stund slutter man bare. Jeg sier ikke at det er slik for alle, men tendensen er der.

– Det lover ikke spesielt bra for lesbiske forhold? Kan forhold vare uten sex?

– Ja, det tror jeg absolutt. Det finnes jo mennesker som fortsetter å være et par selv om de ikke har sex, de har kanskje sex med andre eller gir blaffen i det. Det er ikke dermed sagt at det er en ideell situasjon.  

Ute på byen

– Det er aldri kult når lange forhold tar slutt, er du redd for å bli gammel alene?

– En av mine beste venninner har sagt at jeg kommer til å knulle til jeg blir nitti. Haha! Så da trenger jeg vel ikke å bekymre meg? Jeg skal ha sex til jeg er nitti år gammel, jeg har jo så vidt begynt. Mian gliser som en femåring som akkurat har fått verdens største bursdagsgave, og må reise seg og gå en runde i restauranten før hun kommer tilbake, mer alvorlig. – Heldigvis tenker ikke lesbiske som menn, vi går ikke bare etter de mest snertne damene på 25. Lesbiske er ikke så opptatte av alder og unge kropper, jeg kjenner for eksempel ingen lesber som har silikonpupper eller har tatt skjønnhetsoperasjoner. Som lesbisk hektes man ikke av lasset selv om man passerer førtiårsgrensen.

– Vil du ha barn?

– Jeg ville det før, men nå tror jeg mitt tog har gått. Hvis jeg skulle hatt barn, måtte det ha vært nå.

– Er det annerledes å være singel og førti enn singel og i tjueårene?

– Folk har for mye skrekk for å være alene. Man blir værende i forhold som suger og tror det er umulig å treffe noen som er bra. En av fordelene med å være homo, er at man kan gå ut på byen lenger i livet enn de fleste heterofile. Hvis heterofile damer på min alder går ut, kan de nok raskt føle seg som gamle kjerringer på dansegulvet, men når jeg går på homosteder, er jeg ikke eldst. Så akkurat på det området kan man vel si at homofile er privilegerte.  

Ingen fjær i hatten

– My i romanen har en lei tendens til å henge seg opp i heterofile kvinner, med de komplikasjonene det medfører. Er det et problem mange kjenner seg igjen i, tror du?

– Haha! Det har jeg ikke tenkt på, de er jo hetero nesten alle som én. Så tåpelig hun er! Men My vil jo ikke ha seriøse forhold, jeg tror hun tenker at det er lettere å bevare friheten og distansen hvis hun går etter heterobrudene. De fleste lesbiske over 35 år har nok opplevd å være dødsforelsket i en heterofil jente. Men noen er forhåpentligvis smarte nok til å holde seg unna heterodamer, det blir som regel bare trøbbel av det.

– Hva mener du selv, er heterofile kvinner mer spennende enn lesbiske?

– Hahaha! Jeg har jo hatt dårlig innflytelse på et par tidligere heteroseksuelle kvinner.

– Er det status å «omvende» en hetero?

– For meg har det aldri vært en fjær i hatten å erobre en heterofil kvinne. Kjærligheten er større enn som så. Men hvem er egentlig hetero? Man har kanskje bare ikke truffet den rette kvinnen ennå. Slike ting kommer vel an på hva man er åpen for. Selv er jeg ikke spesielt åpen, forresten, jeg kunne aldri tenke meg å være sammen med en mann.  

Skrevet liv

På midten av nittitallet var Mian sammen med den kjente forfatteren Louise Boije af Gennäs.Gennäs' sterkt selvbiografiske roman «Stjerner som ikke svimler» skildrer kjærligheten mellom en gift overklassekvinne og en radikal arbeiderklassefeminist, og var boken som fikk alle svenske kvinner til å ønske at de var lesbiske. Romanen har solgt over 100.000 eksemplarer i Sverige. Også «Stjerner som ikke svimler» er oversatt til norsk i år. – Helt tilfeldig, sier Mian overrasket.– Det var enormt mye snakk om boken og vårt forhold da den kom ut. Det er en bok som har betydd mye for veldig mange, Louise fikk hauger med brev hver uke. Jeg trodde man skulle trekke fram igjen historien da min bok kom ut i fjor, men det skjedde heldigvis ikke. På samme måte som kule Kaja i «Stjerner som ikke svimler», har også My mange fellestrekk med Mian, men romanen er ikke selvbiografisk. – Jeg hadde tenkt å gjøre My mye likere meg enn hun ble. Jeg ville at hun skulle være bevisst og tøff, men så ble hun i stedet kaotisk, uforutsigbar og tankeløs. My lar seg drive med, hun går på homodemonstrasjoner bare fordi venninnene hennes drar henne med seg, og hun røyker på sengen. Det er jo skikkelig ekkelt. Jeg er mye mer politisk bevisst enn henne, og jeg er mer kontrollfrik. Jeg har kjøleskapet fullt av økologisk mat, jeg skifter sengetøy hver uke, og jeg ruller lakenene mine. Skriv ned det er du snill, skratter Mian. – Hvem andre er det som ruller laken nå for tiden, undrer hun, og ser såpass alvorlig ut at jeg faktisk må tro på at hun står i en vaskekjeller med tørkle på hodet og ruller laknene glatte hver eneste uke. – Men samtidig er det noe befriende i å være så lost som My er, jeg skulle kanskje hatt litt mer av det selv.  

Dyr og homofile

Mian spiser salat. Sin siste falukorv satte hun til livs på en veikro tidlig på 80-tallet, da hun var på vei til Ålesund for å demonstrere mot norsk hvalfangst. Hun har et sterkt politisk engasjement, for dyr så vel som for homofiles rettigheter. – Noen mener at det er usannsynlig at My, som virker helt uinteressert i feministisk kamp blir så opprørt av sosial urettferdighet som hun blir, at mine egne synspunkter blir for framtredende i romanen. Men det er urettferdig at homofile betaler skatt på lik linje med alle andre, og likevel ikke har de samme rettighetene som heterofile. Mannshetsingen i romanen lar jeg forresten Mys heterofile venninne Mackan stå for. Mian hadde ikke vurdert å skrive bok før forlaget kontaktet henne med forespørsel om å skrive en dagboksroman. Hun tente umiddelbart på ideen, og skrev 150 sider av Smuleklubben før hun skjønte at forlaget egentlig ville at hun skulle skrive sin egen dagbok. – Det kunne jeg jo aldri i livet tenke meg å gjøre! Jeg ble superstresset, og skrev et brev til forleggeren min for å fortelle at jeg nesten var ferdig med det jeg trodde skulle være ren fiksjon. Heldigvis syntes de at det var greit. Smuleklubben har solgt 25.000 eksemplarer i Sverige, den er oversatt til flere språk, og Mian har fått flere forespørsler fra filmselskaper som vil lage film av romanen.

– Har du en oppfølger i ermet?

– Kanskje. Jeg vet ikke ennå om jeg vil skrive mer om My, eller om jeg vil skrive om noe helt annet. Slikt er det dessuten ikke noe poeng i å snakke om før det er mer konkret.  

Vil du være med meg hjem?

My er ikke spesielt imponert over lesbiskes evne til å sjekke. Hun mener flørtefaktoren på lesbiske klubber er like lav som på langtidsavdelingen på et aldershjem, og at man kan takke alkoholprodusentene for at relasjoner i det hele tatt oppstår.

– Er lesbiske dårlige til å flørte, synes du?

– Hm. My har vel litt rett, man står i hvert sitt hjørne i baren og titter på hverandre, liksom. Også lesbiske er jo påvirket av kjønnsrollemønstre. Kvinner skal være passive, vi skal ikke være kåte og tøffe. Men jeg synes at myten om at lesbiske ikke kan flørte, er overdrevet. Vi er tvunget til å ta for oss for at det skal bli noe på oss. Etter måneder med ikke så mye kravløs sex, men desto mer desperat venting ved telefonen, kommer My fram til at det hun egentlig lengter etter er «et vanlig menneske som en tirsdag med regn sier noe så enkelt som 'vil du ha en kopp te?'». Dette ønsket er imidlertid langt vanskeligere å få oppfylt enn det at «en gift kvinne skal gli inn i leiligheten min og ha sex med meg en gang hver fjortende dag».

– Hvordan bør man egentlig gå fram hvis man vil slutte å være singel?

– Oi. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror ikke at sjekking på utesteder er den beste metoden. Man bør prøve å treffe kvinner andre steder.

– Kan man ikke da fort ende opp i heterofellen slik My gjør?

– Jo, det er sant, det kan være livsfarlig. Men man må være modig, og tørre å risikere noe. «Blir du med å ta en øl en dag?», eller rett og slett «Vil du være med meg hjem?» er gode setninger, slår Mian skjelmsk fast, og mener at vi i alt for stor grad lar redslene styre livene våre. – Man må gripe sjansene når de er der. Det kan gjøre vondt iblant, men faen heller. Man må ikke være så redd for å få et nei, neste morgen står solen opp uansett.

– My tror ikke på den store kjærligheten, gjør du?

– Jeg tror det finnes flere store kjærligheter. Vi romantiserer kjærligheten for mye, og derfor blir vi skuffet. Man «skal» liksom holde sammen hele livet, men det er kanskje ikke det som er meningen. Hvis man har fem fantastiske år sammen, og har det supert en viss periode, så skal man kanskje være fornøyd med det.

Powered by Labrador CMS