Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Sirkus uten høvel.

Sirkus uten høvel

Fra Blikk nr 11 2000
Tekst og foto: Kaia Means

– Få på dere noen kjoler, jenter, roper sirkusdirektør Jennifer Miller (40) i Circus Amok i Brooklyn. Jentene er to høye, hengslete menn. Jennifer er en liten, mørkhåret og mørkskjegget dame, ikledd utvaskede treningsklær. En tydelig kontrast til selskapskjolene som fyker forbi i høyt tempo. Trampolinen dirrer for hvert hopp.

– Vi tar det en gang til! roper Jennifer, med en høyst kvinnelig stemme. Hun trives åpenbart sammen med sin lille sirkusfamilie, der kjønnsrollene settes på hodet av alle parter. Kvinner spiller menn, menn spiller kvinner, og Jennifer…tja. Hun er Jennifer Miller, i sitt ess: Direktør av et politisk sirkus som harselerer med alt og alle.

Men Jennifers bidrag består av mer enn det å skrive og regissere sketsjer som gjør narr av Hillary Clinton og borgermesteren i New York. Når musikken guffes opp, tar hun straks rollen som første-akrobat. Hun spretter og hopper, kaster stoler, står på hendene, og får spontan applaus fra troppen når hun balanserer fire stablede stoler på den skjeggete haka.

Hun er åpenbart en dame med mange talenter, men det mest oppsiktsvekkende av dem er utvilsomt talentet til å la være å gjøre noe som alle fornuftige hårete kvinner gjør: Å barbere seg.

Det er ikke så lett å skjønne hvorfor. Hun har opplevd å bli utskjelt, spyttet på, og latterliggjort. I beste fall er hun opphav til forlegenhet, forvirring, og påtrengende nysgjerrighet. Noe så uskyldig som å gå på et offentlig dametoalett kan være risikabelt.

 

Hvorfor tar hun ikke skjegget?

På taket av de rølpede øvingslokalene, i et forfallent industriområde i Brooklyn, tar Jennifer
pause fra treningen. Manhattans skyline utgjør kulissene.

Et forsiktig første spørsmål om barndommen avslører at den var skjeggeløs. Født og oppvokst i Hartford, Connecticut med akademiske kvekerforeldre som hadde latt seg omvende fra jødedommen. Som liten var Jennifer guttejente og drev med masse fysiske ting: sjonglering, gymnastikk og drama. Hun elsket å spille klovn.
– Særlig mor og bestemor var forbilder som sterke kvinner, sier hun.

De underviste barn med lærevansker. Fra dem fikk Jennifer en urokkelig tro på at man skulle være seg selv, og være glad i seg selv. Som tenåring fortalte hun sine foreldre at hun var lesbisk, og det var greit. Dessuten fant hun ut at hjertet hennes var i sirkusringen….

Men hva med skjegget? Et spørsmål som er såre enkelt, men likevel så vanskelig å stille.

Hun fortsetter å snakke lett og ledig om politisk sirkus, hvor viktig det er å ta opp skeivheter og diskriminering i samfunnet.
– Så dro jeg til San Francisco og begynte i et sirkus der, sier hun, og skjegget synes å bli mørkere, tykkere og lengre for hvert minutt som det ikke nevnes.

Er hun en kvinnelig versjon av Cyrano de Bergerac, der det opplagte ordet ikke er nese men skjegg? Ordet ligger på tuppen av tunga i en liten evighet, uten å komme ut.

Men det er opplagt at en kvinne som har mot nok til å bære et helskjegg, også har mot nok til å snakke om det. Klart hun har det! Hun som til og med var hovedperson i en dokumentarfilm for noen år siden. For ikke å snakke om rollen hennes i teaterproduksjonen Zenobia; The Bearded Lady. Det er oss andre som blir forlegne, som ikke tør kalle et skjegg et skjegg.
Kanskje hun føler empati når hun omsider bringer temaet på banen:

– Jeg hadde ikke lyst til å være en tradisjonell kvinne med skjegg, sier hun som den naturligste ting i verden.

Jeg puster lettet ut. Nå går det an å spørre om Skjegget.

De første ansiktshårene stakk frem i 17-årsalderen. Jennifer var i tvil om hva hun skulle gjøre, men det var ikke familien hennes. De ville at hun skulle følge i morens skjeggspor.
– Moren min var en napper! sier Jennifer og mener med det at mamma sto regelmessig foran speilet og nappet ut ansiktshårene.

– Det er mange nappere ute i verden, legger hun til. Mange kvinner som kunne hatt helskjegg om de hadde villet.

Allerede den gang, som radikal lesbe, følte hun at nappingen var et slags svik. Da hun var 20, bestilte bestemoren en time med elektrolyse for henne. Smerten var både psykisk og fysisk.

Hun gikk ikke tilbake. Etterhvert ble det mer og mer å nappe, selv om det på ennå ikke var klart at hårene skulle utvikle seg til et kraftig helskjegg. Ettersom skjegget vokste i årenes løp, måtte Jennifer gradvis ta vanskelige valg. Skulle hun barbere det?

En stund ga hun seg, og raket det bort hver dag. Men hun plagdes av skjeggstubber. I flere år snakket hun ikke om skjegget med noen, selv ikke sine beste venner. Temaet var tabu. Hun hadde definitivt komplekser. De brukte like lang tid på å forsvinne som skjegget brukte på å gro.

I midten av 20-årene begynte Jennifer seriøst å vurdere det ekstreme alternativet. Hun følte at alle kunne se skjeggstubbene. Andre kunne se at hun prøvde å skjule en genetisk feil, men at hun ikke klarte det. Var det ikke en styrke i å la være å skjule det? Da bestemte hun seg; Skjegget var en del av henne. Det skulle få lov til å bli.

«Du burde barbere deg», har hun fått høre av vilt fremmede mennesker.
– Hvorfor? har hun svart. «Fordi du er kvinne!», forklarer de.

Hun kaller slike episoder for Weird Beard Reactions(rare skjegg-reaksjoner). De har det vært mange av i årenes løp. Alt oppstyret som kan utløses av noen få hår, er etter Jennifers mening ganske merkelig. Uansett hvor hun går, har folk problemer med å forholde seg til henne. Noen reagerer med sinne. Er det fordi de blir forvirret og rådløse når de møter noen som ikke kan puttes i en bås? Er dette en mann? Kvinne? Veldig mange tror hun er mann ved første blikk. Ved nærmere ettersyn stusser de.

– Men nå er det lenge siden forrige weird beard reaction, sier hun ettertenksomt.

– Jeg tror disse kjønnsgreiene er i ferd med å forsvinne. Menn og kvinner blir mer og mer like.

Valget om å beholde skjegget er for Jennifer en politisk ytring.
– Jeg vet at jeg utfordrer folk med skjegget. Jeg flytter grenser i forhold til hvordan de mener verden er og bør være.

Det krever mot. Å gå på line uten sikkerhetsnett er ingenting mot å bære et kvinneskjegg. Ta for eksempel noe så dagligdags som besøk på et offentlig toalett. Her kan hun risikere et sjokkert gisp, eller kanskje å bli skjelt ut. Selv modige Jennifer vegrer seg. Hun sørger ofte for å gå sammen med noen, slik at kvinnestemmen hennes høres høyt og tydelig. Av og til velger hun å gå på herretoalettet. Der er det tryggere.

Men tryggheten er alltid uviss utenfor hjemmets fire vegger. Det hender at folk kommer bort til henne for å ta på skjegget. Fremmede menn presser seg på for å kjenne henne kinn mot kinn. Hun må være på vakt.

Likevel er det bare to ganger i løpet av de siste 15 årene at hun har tatt frem barberhøvelen, og ofret skjegget hun hadde slitt så mye for å kunne beholde for å kunne opptre i en sirkusrolle.

– Sa jeg virkelig at jeg skulle ta på meg den røde ballkjolen? spør hun, nesten forundret over sin egen velvillighet. Hun trives bedre i grå treningsklær.

Men i løpet av noen minutter har hun tatt den på seg. Forrige gang hun brukte den, var bare for noen dager siden. Sirkuset hennes hadde vunnet en Obie – en slags Oscar for off-Broadway produksjoner. Hun stilte opp i ballkjolen på Obie-festen på Manhattan, og tok imot sjekken på 3.000 dollar.

I dag får hun vist seg litt mer fram. Hun tar fram noen store, skarpe kniver og begynner å sjonglerer. Sola glitrer i kniveggene, og den burgunderrøde ballkjolen flagrer i vinden.

– Its a girl with a beard, roper hun og ler, idet knivene suser forbi kinnet.

– Skjegget gir meg makt. Makt i det å føle at jeg ikke har hemmeligheter. Jakten på kvinnelig fullkommenhet er forbi.

Hun danser vilt, leder troppen, så de grå treningsklærne flyr i alle retninger. Idet hun står på hodet faller genseren ned. Vi får et puppeglimt. Ja, hun er kvinne. Og dermed er vi motvillig kommet inn i den lange rekken av Jennifers begloere.

Pupper og helskjegg på samme kropp er ikke hverdagskost.
– Hvorfor skal jeg kle meg naken bare for å bevise at jeg er kvinne? spurte hun da den kjente Vanity Fair-fotografen Annie Liebovitz ville ta nakenbilder av henne.

– Føler du deg feminin? spør jeg. Men idet jeg sier ordet «feminin», forsterker jeg det ubevisst ved å vise en knyttneve. Hun ler av gestikulasjonen min.

– Jeg liker måten du spør på. Ja! Jeg føler meg feminin, svarer Jennifer og knytter neven.