Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Isdronningene.

Isdronningene

I Canada fødes guttebarna med hockeyskøyter på beina, men ikke alle finner seg tilrette i testosteronfylte ishaller og homofobe garderober. Torontohomsene har derfor laget sin egen hockeyserie.

 Fra Blikk nr 12 2001
Tekst: Jan P. Solberg. Foto: Kenneth Elvebakk.

Selv om det kun er ti minutter til hockeylaget Hair of the Dog skal på isen denne onsdagskvelden, er det kronprinsbryllupet i Norge som opptar spillerne mens de skifter.

– Prinsen er en ordentlig kjekkas! Han hadde vært noe … lyder referenget.

Av med silkeskjortene. På med ullsokker, lærhansker og røft hockeyutstyr. En eim av lær, tåfis og gammel svette jager duftene fra Calvin Klein og Hugo Boss ut av den kalde, mørkeblå garderoben. Skøytelisser strammes. Hjelmer tilpasses hodeform, frisyrer og piercinger. Susper festes med små fnis – det gjelder å passe på verdisakene, ute på isen i det minste.

Hockeygutta er enige om at kronprinsens valg av kone har gitt håp for noen og enhver med feilskjær. De er glade for at tapt uskyld ikke trenger å bety at muligheten for å møte en prins er borte.

Mens gutta venter på prinser på hvite hester, morer de seg med ishockey. I Canadas største by Toronto, nekter hockeyinteresserte homser å innrette seg etter machokultur og homofobe garderober. I stedet har de laget sin egen serie, som denne sesongen teller åtte lag og 120 spillere.

Gutta i Toronto Gay Hockey Association er en egen divisjon på flere måter. Riktignok ser spillerne ut som hockeykarer flest. Men under alt det røffe utstyret finnes mer ansiktskrem, flere piercinger og større områder glattbarbert kropp enn hva som er vanlig i manndomsprøven ishockey.

 

Dandy på isen …

Hvilken annen hockeyserie har for eksempel en regel om at kjærester ikke skal spille på samme lag? Og i hvilke andre hocekykamper lyder hvin på skalaens øvre del når en av tøffingene går i isen? Av og til må en lagkamerat ile til med trøstende kyss på kinnet før den uheldige reiser seg.

– Vi er menn som er godt kjent med både våre feminine og maskuline sider, forteller målvakten Paul Savard (38).

Som de fleste andre gutter i hockeynasjonen Canada spilte Paul Savard ishockey i oppveksten. Men da han begynte å få hår på tissen, følte han seg uvel i ishockeyhallenes endimensjonale mannsmiljø – og sluttet.

I dag er det lite igjen av den usikre guttungen. 38-åringen bor i en jappeleilighet med utsikt over store deler av Toronto, jobber med høyteknologi for en storbank, er åpen og stolt homo. For ett halvt år siden kjøpte han endelig et nytt par skøyter. Etter åtte år som frivillig organisator for homoserien og utallige kamper sett fra benken, grep han også selv kølla for å gjøre comeback på isen.

– I begynnelsen var jeg redd for å dumme meg ut. Men så oppdaget jeg at flere av de andre spillerne aldri hadde spilt hockey før – og følte meg litt mer ovenpå.

Et par av spillerne på Pauls lag har vært halvproffer, flertallet holder bra bedriftsnivå, mens et par ligner mer på disneyfiguren Bambi når de ute på isen.

Glenn Dufresme (36) hører til nybegynnerne. I barndommen ble han kalt «sissy» (jentegutt) og før han nylig begynte med homsehockey, hadde han aldri drevet med sport.

– Jeg er klart den dårligste spilleren på laget, men jeg elsker sporten! Om jeg trener mye, kommer jeg kanskje på landslaget som femtiåring.

 

Et klask på rumpa

Mike Neilands (40) er en av de bedre. Som gutt spilte han masse, men hoppet av i tenårene fordi han som spirende homofil ble usikker av mannemannmiljøet. I dag ankommer han ishallen iført rosa skjorte og med en aura av selvtillit.

– Testosteronnivået er fantastisk lavt i homsehockey, skryter Mike.
– Ingen føler de må bevise hvor mye mann de er. Vi er mest opptatt av å ha det gøy.

I Torontos homsehockey er det plass til alle, ifølge koordinator og målvakt Paul Savard. Alt som kreves er et positivt syn på homofili, samt interesse for hockey. Hele spekteret av menn er representert. De er fra tjue til seksti år, arbeidere og akademikere, isdronninger og røffe karer. Ti-tolv heterofile karer har også funnet sine plasser i homseligaen.

Keith Richards (32), som har noe så uvanlig som jentekjæreste og jobber som redaktør for lærebøker, forteller oss at vanlige hockeygarderober er altfor macho etter hans smak. Da han begynte i homseserien, følte han straks ekte kameratskap. Etter trening og kamp tar han gjerne en øl med gutta på en homsebar. Det har kjæresten hans ingen problemer med.

Spøkefull flørt er en del av tonen i garderoben – som en klem eller et kyss på kinnet som oppmuntring før kampen – og vennskaplige klask på rumpa til og fra dusjen. Mike Neilands (40) elsker å sprade naken, og skulle gjerne vært nakenmodell. En annen glattbarbert fyr viser stolt frem piercinger i brystvortene, men vil ikke at ansiktet fotograferes. Han er lærer på katolsk skole, hvisker han som var gift med en dame i flere år.

 

Tonya Harding-prisen

Paul Savard innrømmer gjerne at han ser på gutta – femten nakne menn i dusjen er belønningen etter en kamp. Men han bare kikker. Hockey og kjærlighet forsøker han å holde atskilt.

Klok av skade har serien innført regelen om at kjærester ikke får spille på samme lag. For hvis paret skulle slå opp midt i sesongen, risikerer laget å splittes hvis spillerne støtter hver sin part. Ikke uten grunn deler de ut Tonya Harding-prisen (Lillehammer-OLs intrigemester i kunstløp) til serienes dramadronning på den årlig gallamiddagen.

– Selv om vi er dyktige på drama, slåss vi aldri, bedyrer Paul Savard.
– Dommerne elsker å dømme våre kamper, men prøver å styre unna lesbekampene der slåssingen fortsetter i garderobene.

Siden hockey er Canadas nasjonalsport, og aktive hockeyspillere teller en halv million, skulle man tro at kanadiske medier ville kaste seg over fenomenet homohockey. Noe som ikke er tilfelle … For ifølge Paul Savard er hockey så hellig i dette landet at sporten ikke bør nevnes i samme åndedrag som homser.

En reportervenninne av ham i avisen Toronto Star insisterte likevel på å skrive en artikkel om Paul og lagkameratene, men var oppløst i tårer før hun endelig fikk reportasjen på trykk. Da var den omskrevet og redigert hele syv ganger.

– Det er mye stigma rundt homofili i ishockey. Derfor er det nødvendig med en egen serie, sier Paul Savard.

– Selv om vi alltid spekulerer hvem av spillerne i eliteserien som egentlig foretrekker menn, kjenner vi ikke til en eneste åpen homse blant dem.

 

Spiller for ølpenger

Tom Visser (21) begynte med hockey da han var fem år. Han elsket sporten, drømte om en hockeykarriere og fortsatte også etter at det ble kjent at han var homofil.

– Det var tøft, forteller han.
– Kunne aldri være meg selv. Jeg følte meg så alene.

Paul Savard tror likevel at holdningen til homofile sportsutøvere er i ferd med å forandre seg. Labatt, en av Canadas største ølmerker, er blitt homsehockeyens hovedsponsor. Flere andre store selskaper ser nå også homoidretten som et viktig markedssegment. Med kapitalen i ryggen, synes hockeygutta at også prinsen på den hvite hesten godt kunne innfinne seg.

Mens de venter, svinger de kølla på isen.