Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Dr. kjønn.
Dr. kjønn
– Norsk underholdning blir skeivere, men det betyr ikke nødvendigvis at det blir flere homoer på tv, sier Wencke Mühleisen. Norges nye doktor i kjønn mener dessuten at forskjellen er større innad i kjønnsgruppene enn den er mellom menn og kvinner.
Fra Blikk nr 1, 2003.Tekst: Kjersti Dyrhaug. – At noe er skeivt er ikke ensbetydende med at det er homo. Det ville være ganske selvmotsigende å sette opp en normkatalog for hva som «er» skeivt. Det ligger jo nettopp i det skeive perspektivet å utfordre det som til enhver tid regnes som etablerte sannheter og definisjoner, sier Mühleisen som mener at det er i det skeive at potensialet for uorden ligger. – En uorden som bryter med den klassiske modellen som forholder seg til to kjønn, der homoseksualiteten fremstår som heteroseksualitetens nødvendige andre.
Naken på scenen
Wencke Mühleisen har nettopp disputert for doktorgraden over avhandlingen «Kjønn i uorden». – Et av fenomenene jeg ønsket å vise er at populærkultur og kulturelle representasjoner generelt har stor betydning for våre forståelser av kjønn og seksualitet. Mediene er med å forhandle om grensene for hva kjønn og seksualitet i vår tid kan bety, forklarer Mühleisen som i doktorarbeidet sitt ofte tok utgangspunkt i såkalt Queer Theory, eller skeiv teori som det heter på norsk. Skeiv teori er en forskningsstrategi som går ut på at alt som utfordrer gitte normer, er skeivt. Den er et spark i rumpa til gruppeidentiteter fordi den avviser muligheten for at kjønn og seksualitet er ensartet. – En ting som jeg har vært opptatt av, er å fremheve kjønn og seksualitet som et rikt sett av estetiske virkemidler – faktisk framheve at kjønn ikke er noe man er, men noe man gjør. For med elementer som drag, crossdressing og imitasjon, hva blir da mannlig og hva blir kvinnelig? spør Mühleisen som for tjue år siden var landskjent råtøff performanceartist som sjokkerte ved å kle seg naken på scenen, male musa si rød og illudere samleier. Den gangen var hun tilhenger av at alle skulle dele alt med alle etter å ha bodd mange år i frisexkollektivet Friedrichshof. Nå har hun lagt prosjektet med å finne opp seksualiteten på nytt på hylla og forsker på den i stedet. Dessuten har forskeren byttet ut kollektivet i Wien med kjernefamilie i Maridalen.
Studerte Hærland og Svabø
To av programlederne Mühleisen studerte i avhandlingen sin var Synnøve Svabø med programmet «Baluba» i 1996 og Anne Kat. Hærlands «Direkte lykke» i 1997. Begge to representerer en ny «skeiv» innfallsvinkel på den kvinnelige programlederrollen. – Hærland legger vekt på tradisjonelt maskuline dyder som makt, kontroll og individualitet – samtidig som hun fastholder den heterofile og seksualiserte blikkfangfunksjonen. I forførerisk Marilyn Monroe-stil garanterer hun kvinnelig kulturell gjenkjennelighet, men samtidig tar hun seg store friheter i å demontere andre konvensjoner for kvinnelig programledelse, forklarer Mühleisen som trekker fram at Synnøve Svabø på sin side er «et markant eksempel på en refleksiv, lekende programleder i fjernsynet. – Hennes forførende kommunikative grep er basert på satirisk kritikk sukret med heteroseksualitetens flørtekoder. Svabø kler av de store kjente mennene hun har i studio, mens hun samtidig konspiratorisk kommuniserer med utelukkende det kvinnelige publikummet. Slik viser de begge evne til å spille på flere betydninger enn det vi har vært vant til.
Genitalisk freakshow
Det tredje programmet Mühleisen konsentrerte seg om i doktoravhandlingen var «XS Trend Genitalia» som ble sendt på NRK2 høsten 1997. Det studiobaserte talkshowet fokuserte på de nyeste trendene innen mote, musikk, design, film og urban ungdomskultur generelt. Draget og dekadente kom de transkjønnete performanceartistene rett fra hovedstadens seksuelle subkultur og opptrådte som programledere.
– Når program som «XS Trend Genitalia» sendes, er det på grunn av at de blir sett på som et anerkjent kultur- og samtidsfenomen og samtidsfenomen, eller blir de bare et sært og underholdende freakshow?
– Begge deler. «XS Trend Genitalia» er en del av en internasjonal tendens der homoseksuell, lesbisk og generell skeiv kultur har rykket inn i mediene og blitt grunnlag for underholdning. Skeive identiteter og skeiv sex har blitt trendy. Noen kritikere ser dette som et slags kommersialitetens dødskyss. Andre som en nødvendig utvikling, sier Mühleisen som ikke tror vi får se noe lignende på tv i nærmeste framtid. – Amatørprogramlederne var nok ganske enestående i den forstand at de var så «over the top»- iscenesatt at det både fungerte som en satire over en kinky «utenforposisjon» og samtidig sto i fare for å bekrefte en rekke stereotypier om de «gærne skeive», slår kjønnsforskeren fast.
Skeive Stoltenberg og Jespersen
Men Mühleisen nevner likevel eksempler på at det fem år etter at «XS Trend Genitalia» ble sendt, finnes en identifiserbar skeiv trend i fjernsynet. – Robert Stoltenbergs kjærlige satire over den feminiserte homoseksuelle. Satirikeren Otto Jespersen hysteriske drag-iscenesettelse av karrierekvinnen, lesbiske etterforskere i krimserier og så videre.
– Tror du det er en sjanse for at heterofile vil identifisere seg like mye med begrepet queer/skeiv som homofile gjør?
– Det er ikke godt å si, det kommer an på hvor stor gjennomslagskraft skeive trender etter hvert får. Men uansett kategori er det jo skrekkelig kjedelig å føle seg forpliktet til å leve opp til normer for væren og identitet.
– Hvem trenger diskusjonen rundt «skeiv teori» mest, heterofile eller homofile?
– Ja, takk. Begge deler.
