Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Åpen – av og til.
Jørgen: Åpen – av og til
– Du har ikke noe legitimt krav om å få vite noe om hvem eller hva jeg er, sier «Jørgen» mens han vipper ned solbrillene og ser meg rett i øynene.
Fra Blikk nr 11 2004Tekst: Aksel Kjær. Illustrasjonsfoto: Tron Hirsti. «Jørgen» vil ikke stå åpent fram om sin hivstatus. Blikk har derfor gitt ham et nytt «navn». Selv om de nærmeste vennene og familien vet det, er det ikke verdt å stå fram for hele verden. – En gutt jeg hadde sex med en gang fikk vite av en felles bekjent at jeg var hivpositiv og ble riktig moralsk indignert over at jeg ikke hadde fortalt han det. Han biter tennene lett sammen, stopper opp.
– Forstår du at han ble det?
– Nei! Der er jeg helt kategorisk. Jeg har tross alt levd mesteparten av livet som hivnegativ og da stilte jeg aldri det kravet.
– Forteller du det aldri?
– Jo, det gjør jeg, men som regel ikke.
– Når forteller du det?
– Det er viktig når man etablerer en relasjon til noen. Punktet «det er noe viktig jeg må fortelle deg...» bør ikke skyves for langt. Det spesielle i livet mitt nå er at jeg har truffet en hivnegativ – en fantastisk ung mann.
Redsel og hysteri
Jørgen har gjennom sin profil på Gaysir, «HIV+LIV», fått kontakt med mange mennesker, men for første gang har han møtt en hivnegativ gjennom denne profilen som han har innledet et forhold til.
– Hvordan takler han at du har hiv?
– Han er en fyr som ikke har all verdens erfaring telte år, men som har stor livserfaring likevel. Han har alle kunnskapsmessige forutsetninger for å vite hva han gjør. Og han vet hva han gjør.
– Er du redd for å smitte han?
– Ja og nei. Jeg er redd for å smitte han, men samtidig vet jeg jo hvordan man gjør og ikke gjør det.
– Men det går an å være uheldig?
– Ikke med all den erfaringen jeg har, ler Jørgen og lener seg tilbake, han skyver solbrillene tilbake, tett inntil øynene. – Jeg mener, hvis du ikke kjenner at kondomet sprekker, da bør du fradømmes retten til å ha sex! Så nei, jeg er ikke veldig redd for det. Med tanke på et eventuelt forhold, er usikkerheten knyttet til helt andre ting enn at jeg er hivpositiv.
– Men synes du det er feil å være redd hiv?
– Nei, men jeg husker min egen redsel som så abstrakt. Jeg var ikke redd for å ha sex – heller ikke med en som hadde hiv. Men jeg kunne våkne opp om natta og svette og lure på om lymfeknutene mine var hovne. Hysteriet rundt visse symptomer er noe vi kan takke helsemyndighetene for. Min erfaring er at hiv ikke er noe man «merker» – du får beskjed om det.
Som å pusse tenna ...
Jørgen har levd med hiv i fire år og begynte å ta medisiner i mars i fjor.
– Hva tenkte du da?
– Jeg tror nok at jeg tenkte at «dette går så bra så». Jeg har jo den holdningen til det meste. Det endret livet til en viss grad, men det er ikke stort verre enn å pusse tenna hver morgen og kveld.
– Har du bivirkninger av medisinen du tar?
– Jeg hadde det i begynnelsen og det syntes jeg var ganske jævlig. Jeg tok Combivir i kombinasjon med Stocrin - som jeg kalte stryknin. Den skal man ta om kvelden, men hvis man ikke legger seg med en gang, gir den en slags bad-trip. På grunn av en resistensutvikling skiftet jeg medisiner i mars til en type proteasehemmere som tilsynelatende ikke gir meg noen bivirkninger, men det er jo noen langvarige som for eksempel problemer med fettfordeling. Det har ikke gjort meg noe foreløpig - man blir jo så fin og deffa av det.
– Har diagnosen endret ditt forhold til sex?
– Nei, jeg har alltid hatt sikker sex, jeg. I hovedsak.
En skremmende episode
Jørgen stopper opp, legger hodet litt på skakke bakover og lar sola varme ansiktet. – Men jeg hadde en episode som virkelig gjorde meg redd. Jeg møtte en fyr som jeg trodde var hivpositiv. Jeg mener, når man møter hivpositive kan det skje at man gir fullstendig faen i alt som har med sikker sex å gjøre. Overskridelsen gir en utrolig sterk følelse av fellesskap og da får det bare være med alt man har hørt om resmitte, resistens og risiko. Nå skal ikke jeg gjøre meg til talsmann for barebacking blant hivpositive, men hadde jeg vært kjæreste med en hivpositiv, ville det vært helt utelukket å bruke kondom.
– Men han du trodde var hivpositiv?
– Han var ikke det.
– Ble han smittet?
– Nei, han ble ikke smittet, heldigvis.
– Hvorfor trodde du han var hivpositiv?
– Jeg tolket det som om han var det. Han var så ekstremt klar på at han skulle bli knulla – rett på.
«Maset om at det er så jævlig»
En grønn hage ligger foran oss. Gjennom lyden fra en fontene og en indisk familie som leker med barna, hører vi byen vi ikke kan se.
– Er du noen gang redd for døden?
– Jeg skrev ganske mye da jeg fikk vite at jeg var hivpositiv. Jeg husker at jeg skrev at «det finnes en alder man regner i levde år og en alder man regner i årene som står igjen». I den grad alder bringer visdom, er det en stor gave å få den kastet i fanget mens man er ung. Du forandrer nok perspektivet en del fordi du får en konkret påminnelse om at det er en slutt en gang. Jørgen ser opp mot trekronene og smiler.– Men jeg tok ikke min død av å få vite at jeg skal dø en gang. Jeg husker at jeg lurte på når himmelen skulle dette ned i hue på meg, men det gjorde den jo ikke. Jeg har ikke anlegg for sånt – heldigvis.
– Føler du at du er heldig?
– Ja, jeg er det - i forhold til hvordan jeg har taklet hivdiagnosen. Jeg vil gjerne være en korrigering til dette maset om at det er så jævlig. For det er det jo ikke lenger!
– Har du noen gang blitt diskriminert?
– At noen velger å holde avstand til meg, har jeg opplevd faktisk i bare ett tilfelle. Men jeg kan ikke si at jeg er diskriminert fordi en kompis finner ut at sex blir så angstfylt at han velge å avholde seg fra det. Fra andre hivpositive har jeg opplevd å bli avfeid fordi jeg ikke har hatt infeksjonen lenge nok til å huske hvordan det var da folk døde som fluer. Men jeg synes ikke det er noen grunn til å dyrke mismotet og den offerrollen mange homofile synes å trives så utmerket i - enten de er hivpositive eller hivnegative. Offerrollen er behagelig - den fritar deg jo både for ansvar og handlekraft.
