Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Gandalf viser vei.
Gandalf viser vei
Når Sir Ian McKellen deltar i EuroPride-marsjen i Oslo, er han ikke bare en av verdens store filmstjerner. Gandalf i «Ringenes Herre» har trolig gjort ham til verdens mest kjente homofile mann.
Fra Blikk nr 5/6 2005. Sir Ian McKellen (66) har bevist at det alle sa var umulig, er mulig. Da han sto fram som homse i 1988, var han en av de mest respekterte stjernene i seriøst engelsk teater. Myten sa at åpenheten ville bety slutten på skuespillerkarrieren. I hvert fall kunne homofile glemme å få noen framskutt posisjon. Men slik gikk det ikke. Ian McKellen ble adlet av dronning Elizabeth to år etter. Og i 1996 kom filmgjennombruddet med en grotesk tolkning av Shakespeares ondeste konge, Richard III. To år etter ble han Oscar-nominert for rollen som den homofile filmregissøren James Whale i «Gods and Monsters». Disse filmene var ikke store kommersielle suksesser av den typen heterogutta elsker, så i Norge gikk de rett på vhs/dvd. Til gjengjeld hadde Hollywood oppdaget ham og det ga ham de to rollene som skulle gjøre den etter hvert eldre mannen til superstjerne – til og med på gutterommene, Magneto i «X-Man»-filmene og, selvfølgelig Gandalf i «Ringenes Herre».
Korstog mot homofobien
«Han har en jobb han skal gjøre, og han er blitt sendt ut for å gjennomføre den», sier McKellen, og gjør Gandalfs plikttroskap viktigere enn heltemotet. «Og han er en smule nervøs ved tanken på at han kanskje ikke har gjort jobben sin.» Sitatet inneholder mer enn en antydning av McKellens egen kamp. Gandalfs misjon er å bekjempe Det Onde Udødelige Mørket som kalles Sauron og tilintetgjøre Den Ene Ringen som er grunnlaget for Saurons makt. Sir Ians korstog er å bekjempe Homofobiens Ondskap og å få slutt på Den Store Uvitenheten som den baserer seg på. McKellen nøler ved sammenligningen: «Jeg har verken Gandalfs visdom eller innsikt eller makt. Jeg er en fotsoldat.» Men McKellens Gandalf er viktigere enn som så. Armistead Maupin, forfatter av roman- og tv-serien «Tales of the City» og McKellens betrodde venn i over tjue år, sier:«Jeg tror at det faktum at en åpent homofil skuespiller har ansiktet sitt på alle Burger King-koppene i lange tider, er av virkelig stor betydning.» Enda viktigere er det kanskje at når fansen surfer på internett for å finne ut mer om skuespillerne bak heltefigurene, oppdager de raskt at Sir Ian ikke bare er homse, men til og med homoaktivist. Den virkelig hardnakkede fansen, som ser alle filmene på dvd med skuespillernes kommentarspor, vil oppdage at der snakker han flere ganger om sin egen homofili.
Dødsdans med Helen Mirren
Nå skal det ikke forstås dithen at han oppmuntrer til blanding av privatlivet og den store rollen. Snarere tvert i mot. Han nekter høflig å la seg fotografere med utstyr fra filmene. Ingen magiske staver, ingen trollmannshatter, ingen ringer. Han tror at fansen tar avstand fra skuespillere som ødelegger fantasielementet for å promotere seg selv. McKellen trenger da heller ikke Gandalfs utstyr for trollbinde et rom, et fotografi eller et intervju. Homomagasinet Advocate intervjuet McKellen i en fillete lenestol i garderoben på Broadhurst Theatre i New York i 1990. Han forsøkte å komme til krefter etter en lørdagsmatiné i August Strindbergs ondskapsfulle «Dödsdansen» ved å spise takeaway vegetarmat. «Dödsdansen» er en slitsom forestilling, rå og brutal og mørk. I to og en halv time spilte McKellen og Dame Helen Mirren et ektepar som gjør sitt beste for å ødelegge hverandre både verbalt og emosjonelt. Åtte ganger i uka. «Jeg tror nok vinklingen din er at en åpen homofil mann spiller en heteroseksuell mann på Broadway», sier han til journalisten. Med et lite smil legger han til: «I New York er ikke det noen nyhet akkurat».
Kveker- og predikantfamilie
McKellen ble født i 1939 og vokse opp i kvekermiljø.«Jeg ble oppdratt av kristne som sto utenfor den engelske kirken, og som var av den oppfatning at du levde et kristelig liv hvis du oppførte deg på en kristelig måte mot alle du møtte». Han gir familiens religiøse overbevisning æren for å ha plantet frøet til den integriteten som kom til å blomstre for fullt da han kom ut. «Besteforeldrene mine var predikanter. Faren min var lekpredikant. Han sto på prekestolen og sa: 'Dette er det jeg tror på. Er du enig med meg? Tenk over det!' Kanskje det var det dette eksempelet jeg til slutt ble i stand til å følge av hele mitt hjerte.» Moren døde da Sir Ian var tolv og faren da han var 24. Å komme ut til familien som voksen, ble derfor å komme ut til bestemoren.«Det var ikke bare det at hun ikke ble forfjamset. Siden hun tilhørte et trossamfunn som for mange år siden erklærte seg uinteressert i folks seksualitet, tror jeg hun bare var glad for at jeg ikke løy mer.»
«Skeiv» i senga
Han gjorde sin første dragrolle på scenen før han ble tenåring og som attenåring fikk han stipend til Cambridge. Der møtte han mange unge menn som senere skulle komme til å bli store stjerner i britisk teater, inkludert kollega Derek Jacobi. Ian ble vilt forelsket i Jacobi, har han fortalt, men følelsene «forble hemmelige og det kom ingen respons.» I 1964 kom han til London der han bodde sammen med kjæresten Brian Taylor som var lærer, mens han selv langsomt jobbet seg oppover i teaterhierarkiet til toppen i Royal Shakespeare Company og på Royal National Theatre. Han og Taylor skilte lag i 1972, men Ian hadde en ny partner, kollega Sean Mathias, da han kom så langt som til Broadway i 1980, som den første Salieri i «Amadeus». Sean Mathias, som nå bor sammen med sin nye partner i Cape Town, og Sir Ian samarbeidet blant annet med «Skeiv» («Bent»), Martin Shermans banebrytende tragedie om homser i en nazistisk konsentrasjonsleir, som McKellen spilte i for første gang i 1979. «Jeg leste 'Skeiv' i senga da jeg akkurat hadde møtt Sean. Selv om stykket imponerte meg, tenkte jeg: 'Herregud! Tør jeg dette?' Men jeg var så opptatt av å gjøre inntrykk på min nye kjæreste, at jeg sa ja. Sean kom til å regissere meg i nyoppsetningen av 'Skeiv', på Londons Royal National Theatre i 1990, og til slutt regisserte han filmversjonen i 1997.»
Skrulla Sereena
Å snakke politikk er et av mange knep McKellen bruker for å slippe å snakke om seg selv. Med pasjon, sinne og vidd står han gjerne til tjeneste som skuespiller og aktivist. Men ikke når det gjelder privatlivet. «Du kan ikke snakke om forhold. Det er ganske enkelt urettferdig overfor den andre personen. Har jeg en kjæreste, har jeg ikke tenkt å bli fotografert med ham eller fortelle om ham. Jeg har bestemt meg for at det kan komme til å skade forholdet.» Men skjoldet er ikke ugjennomtrengelig. Han har selv borret huller i det med alle anekdotene i den selvbiografsike forestillingen «A Knight Out», som han spilte første gang i 1994, og som han fortsatt betrakter som et verk i utvikling. I mindre formelle situasjoner kan han være rent ut sagt skrullete. Under avslutningsseremonien til Gay Games på Yankee Stadium i 1994, hadde han følgende beskjed til publikum: «Jeg er Sir Ian McKellen, men dere kan kalle meg Sereena.» McKellen kom offisielt ut i 1988 i en radiodebatt i BBC om Section 28, Margaret Thatchers lov som forbyr debatt om homoseksualitet i engelske skoler. «Jeg engasjerte meg i kampanjen for å få folk til tenke at hvis Ian McKellen engasjerer seg i dette, kan andre også gjøre det. Enten de er homoseksuelle eller streite.» Sir Ian sier at han er blitt en bedre skuespiller etter at han kom ut.«Når du kommer ut, forandrer du deg. Totalt! Du er deg selv for første gang. Og det er jo det eneste en skuespiller har. Seg selv. Det er alt jeg har. Mine erfaringer, min fantasi, min kropp. Når du kommer ut, frigjør du sensualiteten. Det forbauser meg ikke det minste at folk sier at jeg nå er en skuespiller med større spennvidde enn tidligere.»
Beskjeden lokkemat
Sir Ian er oppgitt over skuespillere som forblir i skapet fordi de håper å bli den neste Tom Cruise. «Det må da være grenser for hvor desperat man skal være etter å bli en av de fire eller fem romantiske heltestjernene Hollywood har av gangen? Det blir som å si at man ikke kan være ærlig om seksualiteten sin fordi det ødelegger sjansene til å oppnå noe som det nesten er umulig å oppnå uansett. Finn en annen jobb, sier jeg da!» Som aktivist har Sir Ian vært med på å danne Stonewall, den viktigste homopolitiske lobbygruppa i England. Flere ganger har han regissert og produsert den årlige innsamlingskonserten deres i Royal Albert Hall. Han er beskjeden når han snakker om sin egen betydning. Jobben hans er å være lokkematen som får de store avisene til å dekke begivenhetene. «Det hender at jeg er den som bærer regnbueflagget, men det var ikke jeg som skapte det. Jeg er bare en homofil mann som lever i verden.» I mai i år hadde han premiere på det første av ti avsnitt i «Coronation Street», BBCs evig populære såpeopera fra arbeiderklassemiljø. Den aldrende ridder er blitt mer folkelig med årene, og tar gladelig fatt på kommersielle filmoppgaver han ikke ville tatt i med ildtang da han var ung. Han er så veletablert at han ikke trenger å bevise noe mer. Neste år kan vi se han spille mot Tom Hanks i filmatiseringen av «Da Vinci-koden». Men først kommer han til Oslo for å delta i EuroPride og gå i homoparaden lørdag 25. juni.
