Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Koht vs. Blikk.
Koht vs. Blikk
– Ser du det? Ser du at de er blitt større, spør Christine Koht. «Årets Homo 2002» har nettopp brukt tre tusen kroner på en større munn.
Tekst: Erna Bøyum. Foto: Alf Børjesson. Styling: Baron von Bulldog/Kjell Nordström.Fra Blikk nr 3, 2003 – Det er sterilane, ikke silikon, altså. Sterilane, forteller Christine Koht stolt og beføler sin egen overleppe med pekefingeren for ørtende gang. – Jeg er for skjønnhetsindustrien, slår Christine Koht fast. – Jeg er i mot at det bare er Tanya Hansen og Dorthe Skappel skal få lov til å blåse opp forskjellige deler på kroppen. Jeg synes egentlig ikke den er så annerledes. Synes du? Jeg har spurt Pernille om hun merker noen forskjell. Hun sier at det på en måte er mer kyss i leppene nå ... Det er ikke for bestandig. Sterilanen varer bare i fire måneder. Jeg ville bare prøve hvordan det føltes. Jeg vil forstyrre boksene så mye som mulig, ellers blir det så trangt, forklarer Christine og drar pekefingeren nok en gang over overleppa. Hun kaller seg selv for «Norges beste sjåfør». Og nå har Martin Schanke gitt klarsignal. Snart skal han og Christine ut å kjøre rally på en svær bane i Østfold. – Jeg liker å kjøre jævlig fort. Jeg er en ekstremt dyktig sjåfør. Jeg er nok dyktigst i Norge. Jeg kjører fort, mykt og smukt, og er ekstremt allergisk mot hakkete kjøring. Når du sitter bak ratter, så avslører du hvordan du elsker. Kjøringen speiler personligheten. For eksempel sier bruken din av pedalene hvordan du tar signaler – også seksuelle. Det skal ikke hakke, formaner Christine som 20. februar i år la ut på norske veier sammen med JDiva Jannicke på turné. De skal synge «Intetkjønn» sammen før Christine skal kjøre tilbake til Oslo for å være konferansier på lanseringsfesten for den nye Bokklubben Kursiv på Rockefeller 21. mars.
Giddalause lesber
Christine Koht sitter på favrittcaféen Qba på Grünerløkka. Jeg har akkurat klart å lage et bittelite opphold i talestrømmen som publikum på Soho fredag 14. februar fikk en smakeprøve på da hun holdt takketalen for Blikk-prisen «Årets Homo 2002». Jeg spurte om klærne hennes. Om den fargesterke, flagrende, ettersittende, utringede, feminine og kunstneriske stilen vi har sett i dokusåpen «Koht vs. J-Diva», gjør henne til lesbenes svar på Herborg Kråkevik? Koht ser et øyeblikk vantro ut.– Kråkevik? Jeg har fått høre at jeg ligner på Kine Hellebust ... Synes du jeg gjør det? Ikke? Det der med Herborg har jeg aldri tenkt på, men jeg liker farger og er nøye med hva jeg tar på meg. Enkelte klær kan jeg bare ikke gå i. Skjorter for eksempel. Sånne som Pernille bruker. Hun er kjempefin med dem, men jeg kan bare ikke gå med skjorter med snipper og sånn. Da Christine Koht begynte på folkehøykole i 1986 var hun helt rosa. Til og med rosa lakener og dyner med steilende hester på. I løpet av tre uker skiftet hun ut garderoben sakte men sikkert. – Jeg begynte å gå i mannedresser kjøpt på Fretex fordi jeg trodde jeg måtte det som lesbisk. Nå er det mer skjørt. Jeg tøffer meg ikke så mye lenger. – Og hverdagspuppene din som du viser fram, det er vel ikke en så veldig lesbisk ting å gjøre heller?– Ha! Ingen er så nudistiske som lesbene. Bare dra på Huk om sommeren, så skal du se hverdagspupper. Jeg tror det er fordi lesbene er så giddalause. De gidder ikke å kjøpe bikini og de gidder ikke å skifte bak et håndkle. Lesber er bedagelige. De drikker for eksempel helst øl. Og øl er ganske daft.
Glad mamma Koht
«Årets Homo 2002» holdt en tjue minutters takketale på Soho. Til trampeklapp og lattersalver fra fem hundre tilhørere som ikke trodde sine egne ører da hun fortalte om Kirsten Koht – moren – som hadde krysset Spania til fots fordi hun var så glad for at Christine hadde blitt lesbisk. – Hvorfor tror du at akkurat du ble kåret til Årets Homo?– Jeg tror prisen har røtter i Mamarazzi, selv om jeg tross alt bare hadde tre minutter lesbe-Koht i løpet av tolv timers sending i uka. – Hvem ville du selv ha gitt prisen til?– Til meg selv! Jeg ville gitt den til meg selv hvert år. Eller kanskje til Pernille ... for tre år siden da jeg jobbet i Mamarazzi, ringte jeg til komiteen i LLH som deler ut Homofrydprisen og sa at jeg var veldig skuffet fordi de ikke ga den til meg ... – Du er ikke redd for å havne i båsen «lesbisk», da?– Nei, jeg er ganske mafioso av meg. Jeg synes det er et pluss hvis noen er lesbiske. Jeg er veldig uenig i at bokstenkning er så fælt. Tvert i mot. Jo flere bokser, jo større frihet. Jeg får en slags flyfotofølelse av alle boksene. Og hvis vi lager så mange bokser som mulig, så ville de ikke bli så trange lenger heller. – Hva var det første du tenkte da du fikk vite at du er kåret «Årets Homo»?– At det betyr at jeg har slått Kim Friele i homo.
Naken på forsiden
Selv om Christine Koht er veldig begeistret over å være lesbisk, så snakker hun opprømt om menn også. – Når det gjelder menn, så faller jeg ikke for sjela. Bare for seksualiteten. Jeg var veldig heterofil til jeg var nitten år. Nitten er år null for meg. Det var da jeg begynte å utvikle meg. Inntil da var jeg fra Asker og stemte Høyre og hadde en sterk følelse av å være annerledes. Innimellom har jeg fortsatt heterofile øyeblikk, selv om jeg aldri forelsker meg i menn. Jeg vil bare ha kone. Jeg vil bare ha Pernille. – Hvor lesbisk synes du at du er?– Jeg hadde vært lesbisk selv om jeg hadde vært heterofil. For jeg synes ikke menn og kvinner passer sammen. Men jeg er ikke så lesbisk som Pernille og Brita er. De har ikke en eneste trevl i kroppene sine som ikke er lesbiske. Jeg ble bare dritforelska ... Jeg har jo kropp! Men jeg føler meg fortsatt annerledes. Også når jeg sitter ved lesbelangbord. Da får jeg lyst til å si «pikk» ... De fleste har fått med seg at Christine Koht gjerne vil bli kjent. Det har hun vært veldig åpen om. – Og nå er du blitt det. Merker du noen forskjell?– Det er sant at jeg kunne solgt tissen min for å bli kjent ... forskjellen? At jeg ikke selv ringer rundt til alle redaksjonene lenger og sier at de bør intervjue meg. Det har jeg sluttet med. Det tar bort konsentrasjonen fra jobben min. – Men du insisterte på å være naken på forsiden av Blikk?– Jeg har alltid drømt om å spille inn en pornofilm med Lars von Trier. Det tror jeg aldri blir noe av. Men en av fantasiene mine er at jeg og en fotograf kan lage nakenbilder. Det er akkurat som drømmen til mamma om å gå 750 kilometer gjennom Spania på pilgrimsferd. Hun gjorde det. Det vil ikke jeg. Jeg er et luksusdyr. Det er akkurat som at noen bare må gå på isen. Andre ikke. Men jeg ville aldri ha vært naken på forsiden av andre blader enn Blikk.
Pernille vil heller røyke
Christine har tidligere sagt i intervjuer at hun har lyst på barn. – Men hva med hund? Veldig mange lesber skaffer seg det ...– Når det gjelder barn, vet jeg ikke ennå. Vi har snakket mye om det. Men Pernille vil heller røyke. Men vi skal ha valp til sommeren. En blanding av golden retriever, husky, elghund, pointer og litt til. Jeg vil bare si at det er veldig uinteressant å snakke om andres hunder. Så når jeg får hund så skal jeg si: «Ja, jeg har hund, men det er ikke noe du har noe med». Det er kjedelig høre om andres hunder, barn, og drømmer. Christine jobber i produksjonsselskapet Dropout Production. Nå er de i ferd med å spille inn neste runde med J-Diva-programmene som har premiere til påsken. – Er du og J-Diva Jannicke nære venninner?– Vi har i alle fall knyttet et sterkt bånd. Jeg er blitt veldig glad i henne, men hun og jeg er egentlig en klæsj – vi skulle ikke gått sammen. Sånn som tv-seerne ser henne er hun en monoman kontrollfrik, men hun går for magefølelsen. Jannicke er en av de mest følsomme jeg har møtt. Hun fersker raskere enn noen andre hva du tenker om henne før du har sagt noe som helst. Hun har intuisjon. Enorm intuisjon. Og har mer humor og ironi enn det folk tror. Forskjellen på oss to er at jeg tenker nesten bare godt om mennesker, mens Jannicke i utgangspunktet tror at ingen vil henne noe godt. – Programmene dine sendes på NRK, tør du mene noe om Irak?– Jeg er i mot krigen, men jeg får klaus av å sitte i rødvinsmiddager og bare snakke om Irak. Det fører jo ingen sted hen. Jeg er mer praktisk av meg. Jeg har meldt meg inn i Amnesty og jobben planlegger en innsamlingsaksjon. – Nå har du jobbet fem måneder med «J-Diva vs Koht», kommer dette til å ende med at du flytter fra Pernille og inn i kollektivet til Jannicke?– Ha-ha. Nei. Det har ikke vært i mine tanker. Jeg vil bare bo sammen med Perny, jeg.
