Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Homofrydministeren.
Homofrydministeren
Årets homofrydprisvinner Karita Bekkemellem Orheim ønsker seg et homovennlig samfunn. Hun vil ikke at barna hennes skal møte fordommer hvis de skulle være homofile.
Fra Blikk nr 7, 2001Tekst: Siri Lindstad Foto: Hilde Holthe-Berg Barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim (36) kom knapt til orde da hun under årets Skeive dager ble tildelt Homofrydprisen. Skaren av et par tusen skeive – som like før hadde myldret inn på Youngstorget etter homoparaden om kvelden lørdag 16. juni – klappet, hoiet og jublet så intenst – at selv ikke en talefør minister klarte å bryte gjennom. – Det kan ikke beskrives hvordan det føltes å stå der oppe på scenen. Det var bare helt overveldende. Jeg fikk virkelig følelsen av at det arbeidet vi har gjort, betydde noe for dem som var der. Det kjentes godt å få en slik bekreftelse på at jeg har gjort en god jobb, forteller homofrydprisvinneren
Populær prisvinner
Vel nede fra scenen igjen, ble statsråden gående og rusle rundt i Pridepark en times tid. Folk stimlet stadig rundt henne og ville gratulere og takke henne for innsatsen. Deretter gikk sjarmøretappen hjem gjennom Torggata, hvor applausen bølget langs cafébordene. – Jeg har bare gjort det jeg mener er viktig. Homokampen handler om menneskeverd, og om hvilket syn vi skal ha på hverandre. Karita Bekkemellem Orheim var et sikkert kort da Jens Stoltenberg la regjeringskabalen i mars i fjor. Hun var da inne i sin tredje periode på Stortinget, var leder av Arbeiderpartiets kvinneutvalg og hadde blant annet markert seg i kampen mot kontantstøtten. Hennes homopolitiske engasjement ble vekket tidlig på 90-tallet under debatten om innføringen av partnerskapsloven. Det var med stolthet i stemmen hun i fjor lanserte seg selv som «homoministeren» under landsmøtet til Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH). – Jeg har fått et helt annet syn på homosaken etter å ha jobbet med folk som Kjell Erik Øie og andre innen homobevegelsen. Under arbeidet med utredningen av homofile og lesbiskes levekår har jeg dessuten fått økt kunnskap og innsikt i problemstillinger som angår denne gruppen.
Mest stolt av homomeldingen
Selv er Karita Bekkemellem Orheim heterofil, gift med psykiatrisk sykepleier Jon Gustav Orheim, og mor til Christian (7), Julia (5). Nettopp det å få barn er noe av grunnen til at hun ser på homokampen som så viktig. – Da jeg fikk barn selv, begynte jeg å tenke på en annen måte. Kanskje en av mine unger en dag kommer hjem og forteller at han eller hun er homofil? Da vil jeg at samfunnet skal være mest mulig fordomsfritt og enkelt å leve i. En av sakene som lå på den nyutnevnte barne- og familieministerens bord, var stortingsmeldingen om homofile og lesbiskes levekår. Hennes forgjenger, Valgerd Svarstad Haugland, hadde ikke lagt ned nevneverdig innsats i arbeidet. Men Bekkemellem Orheim valgte likevel å utsette lanseringen av meldingen fordi departementet ønsket å gjøre en grundigere jobb enn det som det opprinnelig var lagt opp til. Ganske nøyaktig ett år etter at hun tiltrådte som minister 9.mars i år, kunne Karita Bekkemellem Orheim legge fram Stortingsmelding nr.25, Om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge, den såkalte «homomeldingen». – Noen vil kanskje mene at andre saker som jeg har oppnådd å få gjennomslag for, som for eksempel økte midler til barnehagene, har vært de viktigste. Mens jeg mener at homomeldingen er det viktigste jeg har bidratt med så langt, siden den tok opp en rekke kontroversielle spørsmål og tvang fram en debatt.
– LLH som vaktbikkje
Da Karita Bekkemellem Orheim åpnet landsmøtet i LLH i fjor, sa hun blant annet at «å endre homofiles seksuelle orientering er for meg å skjære i regnbuen. En rekke kirkesamfunn tror på endring av seksualitet. Selv noen homofile tror på en slik endring, og de opplever dermed en konflikt mellom sine følelser, sin tro og sitt kristne nettverk. I menneskenes liv er det mange etiske dilemmaer, og mange av dem må vi leve med, men dette er nærmest uforståelig.» – Hver og en av oss må ta et moralsk ansvar i homokampen. Det medfører blant annet at vi må ta en del vanskelige debatter med kirken og andre aktører. Juryen sa i sin begrunnelse for å gi årets Homofrydpris til Karita Bekkemellem Orheim at «vi gir denne prisen som en stor takk og som en oppmuntring i det videre arbeidet». At hun fortsatt har er en stor jobb å gjøre, innser også Bekkemellem Orheim. – Jeg har ikke lyst til å love så mye om konkrete tiltak videre, mer enn de som allerede ligger i forlengelsen av homomeldingen. Men jeg mener det er viktig å få LLH i stand til å bli en ordentlig vaktbikkje. Homofile og lesbiske må dessuten bli enda mer synlige, også utenfor byene, og vi må få vist fram mangfoldet i homomiljøet.
