Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Utenfor rammene.
Utenfor rammene
Hovedfagsoppgaven om bildene til Serck-Hanssen og Chepstow-Lusty, har gitt hennes syn på kjønn og kunst en ny dimensjon. – Jeg føler at jeg nå ser mange flere fasetter av verden og har blitt mindre opptatt av båser. Jeg har ganske enkelt blitt modigere, forteller Tone Johannessen.
Fra Blikk nr 2, 2006Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug. Foto: Elin Nygård – Det jeg lurte mest på var om fotokunst kunne bidra til å bedre unge homofiles identitet og selvfølelse. At det å se sitt liv reflektert i det offentlige medvirker til å skape gode rollemodeller og positive bekreftelser på egen seksualitet. Rett og slett om fotokunsten kan gjøre det lettere å være homo, forteller Tone Johannessen som med utgangspunkt i en analyse av bildene til fotografene Fin Serck-Hansen og Lill-Ann Chepstow Lusty kom fram til at: «Ja, det kan den.» – I tillegg kan den gjøre båsene mindre trange for oss alle.
Unge og sultne
I mai i fjor kunne hun feire med fotografene og venner at hun hadde fått godkjent hovedoppgaven. Men veien dit var lang og hun var lenge usikker på hvilken innfallsvinkel hun skulle velge. Kunsthistorie er et stort emne. På Senter for kvinner og kjønnsforskning ved NTNU i Bergen, ga Agnes Bolsø henne rådet om å koble oppgaven til homoforskning. Dette tente Johannessen på. Slik begynte blaingen i femten årganger av det nedlagte homotidsskriftet Løvetann. – For meg som heterofil var det en veldig spennende verden å dykke ned i, sier Johannessen. I Løvetann hun ble oppmerksom på Skeiv Kunst, den årlige utstillingen under Skeive Dager. Hun bestemte seg for å ta utgangspunkt i disse utstillingene, men både bilder og kunstnere viste seg vanskelig å spore opp. Johannessen måtte tenke nytt. – Men jeg visste etter hvert at jeg ønsket å bruke ungdom og identitet som bakteppe. Samtaler med homofil ungdom har lært meg at mange er sultefôret på bilder og rollemodeller. I kunst og media leter de etter tegn og undertoner som kan bekrefte deres tanker og følelser, bilder de kan kjenne seg igjen i. Som lærer, rådgiver og utdannet spesialpedagog tenkte hun først og fremst på ungdommer da hun skrev oppgaven.– Jeg har tidligere jobbet mye med antirasisme. Dette ble på mange måter også et solidaritetsprosjekt for meg.
Homoerotisk synliggjøring
Det var Serck-Hanssen hun fant først. Høsten 2002 var hun på utstillingen hans «Undervannsbilder». – De bildene er homoerotiske, vare og ømme. Måten han framstilte kjærlighet mellom menn på, gjorde at jeg bestemte meg for å bruke han i oppgaven. Serck-Hanssen tipset henne om Lill-Ann Chepstow-Lusty som Johannessen ikke kjente til.– Men der dukket hun opp, da. Med hele sitt store, skeive og frodige univers. Jeg kjente at hun var midt i blinken. Johannessen karakteriserer de to som svært forskjellig i mange henseende. Det de har til felles er at de begge lever homofilt og at mange av bildene deres har homofile referanser. Serck-Hansen valgte hun å analysere ut i fra en tradisjonell homoforskningsvinkling, med fokus på hvordan han, gjennom bildene, synliggjør og normaliserer aspekter ved det å være homo. Hovedtemaene hun gikk ut fra var homoerotikk, aidsproblematikk og homofilt hverdagsliv. – Når det gjelder homoerotikk, kom jeg fram til at Serck-Hanssen stort sett synliggjør dette på en forsiktig og følsom måte, eksempelvis i «Undervannsbilder». I visualiseringen av aidssyke gjør han dette med respekt og verdighet gjennom serien «Tema Aids», og jeg finner det sannsynlig at de nærgående og gripende portrettene kan bidra til å minske stigmatiseringen av dem som er rammet av sykdommen. I «Gaywatch» skildrer han homofile menn i en hverdagslig kontekst. Bildene viser at hjemmelivet til likekjønnete par ikke er vesensforskjellig fra hvordan majoriteten lever.
Sprenger rammene
I analysen av Lill-Ann Chepstow-Lustys bilder måtte Johannessen ta fatt i et annet verktøy; queer teori. – I hennes billedverden er kjønn mangesidig og foranderlig. Hun viser et kulturelt mangfold og har et skeivt blikk på det meste. Det ser du i hennes fascinasjon for det som er annerledes. Hun liker å dokumentere spesielle miljøer, for eksempel norske cowboyer og vikingfolket. Hennes modeller gjør også ofte motstand mot konformitet og tilpasning, og bryter med motsatser som mann/kvinne, feminin/maskulin, og homo/hetero. Der Serck-Hanssens bilder bidrar til å styrke homofil identitet, mener jeg at Chepstow-Lusty medvirker til å utvide normalitetsbegrepet og gi videre rammer for mennesker som ikke passer inn i kjønns og seksualitetsbegrepene. Felles for begge er at de gjennom kunsten sin inspirerer til en større romslighet og sjenerøsitet i forhold til kjønn, seksualitet og normalitet, og bidrar til å minske fordommene i heterosamfunnet. Johannessen håper at hun kan være med på å vekke litt nysgjerrighet og anspore til debatt. Og at flere ønsker å ta opp kombinasjonen homo/kunst. De reaksjonene hun har fått på oppgaven i ettertid viser at tematikken er viktig for mange, forteller hun. – Da jeg holdt foredrag om oppgaven under Skeive Dager i Trondheim, spurte jeg tilhørerne om de ville ha hatt det bedre hvis de hadde sett disse bildene som ung? Svarene jeg fikk var et entydig «ja».
Ungdom med «kjønnsklaus»
Hun har også fått mange tilbakemeldinger fra elever på skolen der hun underviser. – Etter et foredrag var det flere som kom bort til meg og sa at dette var noe de trengte og var opptatt av. Det var da jeg skjønte at mange ungdommer i dag har det de kaller «kjønnsklaus», at de synes båsene er for trange. Johannessen ønsker nå arbeide for at hovedoppgaven hennes ikke blir liggende i en skuff og støve ned. Selv skal hun legge den inn i pensum til kunsthistorieklassen hun underviser i. Hun planlegger å holde flere foredrag, både på skolen der hun jobber og andre forum som måtte være interessert. I tillegg drømmer hun om en felles kunstutstilling med Serck-Hanssen og Chepstow-Lusty, der hun selv skal skrive utstillingskatalogen. – Dette temaet og disse fotografene har satt seg i meg, og jeg klarer ikke å slippe dem. De har jo begge blitt kjøpt inn av Nasjonalmuseet, så ting er i bevegelse. Jeg håper bare at andre også kan få øynene opp og la seg inspirere av at de med sin kunst representerer noe samfunnet vårt virkelig trenger.
