TilbakeBlikk

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Grand Prix-Per.

Grand Prix-Per

I Bodø sitter det en halvsamisk homse i rullestol. Det er «Tynnsvein». Han er bestekompis, svirebror og støttekontakt til årets Grand Prix-general. – Vi er som et gammelt ektepar. Det er han jeg ville ringt hvis verden gikk under, sier Per Sundnes. Blikk nr 5, 2007Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug. Foto: Therese Borge. Har du noensinne lest et intervju med Per Sundnes, har du garantert også lest om «han Tynnsvein». I Pers historier om ungdomstid eller vill feiring av offentlige høytider hjemme i Boda, dukker alltid Svein opp. Svein med kommentarene. Svein i rullestolen. Svein med obskur hatt på det faste nyttårspartiet. Svein med Grand Prix-festene. – Noen ganger blir jeg helt overrasket over meg selv i Pers historier, sier Svein Ivar Leithe humrende på telefon fra Bodø. – Han har visst blankofullmakt på meg.– Svein er både bestevenn og familie for meg. Vi deler alt og er på mange måter hverandres faste holdepunkter i livet. Dessuten holder han meg i føttene, forteller Per Sundnes. De to ble venner da Per var i militæret. De hadde gått på samme skole, men da hang Svein med kristengjengen og det var ikke helt Pers kopp av te. Noen år senere ble det derimot full klaff. Svein var dessuten den første som fikk leilighet, noe som ga menneskekjære Per en ypperlig mulighet til å tromme sammen til fester. – I begynnelsen var jeg også med på byen. Men etter hvert samlet vi vorspielene hos meg. Så dro de sent ut og jeg rakk så vidt å rydde før de kom tilbake og Per hadde samlet inn et passende nachspiel, forteller Svein.

Fulle idioter

Per mener fremdeles at Svein lager de beste festene og de beste drinkene. Han er rett og slett den perfekte vert.– Jeg planlegger i det store, og han må gjennomføre, sier Per, og legger til at de begge er smørblide over fordelingen. – Det er ikke uten grunn at jeg studerte regnskap og Per film. Per er den med ideene. Jeg er den trygge som tar solide grep mens han er ute og flakser. Når Per bestemmer seg for noe, er det bare å bli med. En gang dro han oss med på hyttetur ut på en øy i full vinterstorm. Vi holdt på å gå ned med mus og mann i den lille jolla, mens Per var mest opptatt av hvilket strålende initiativ det var, og hvilken pen grønnfarge vannet hadde. Samtidig har han lært meg å by mer på meg selv, og jeg har møtt masse fantastiske mennesker gjennom ham, forteller Svein. Svein var også den første med egen bil og det hendte ofte at han var sjåfør for den glade bybermen.– Han tar gjerne på seg heltestatus for den kjøringen. Haha ... Den helvetes jævelen som satt der som en edru gnom og kjørte da vi andre var fulle idioter med rødsprit i blodet. Det er latterlig hvor mye han husker fra fylla som vi andre helst vil glemme, sier Per fornøyd.

En minoritet i minoriteten

Svein forteller om Pers temperament, som gjerne blusser opp når han ikke får det som han vil. En gang hoppet han ut av bilen til Svein i fart fordi han ble kjørt sist hjem. En annen gang gnei han en hamburger inn i fjeset til Svein. Per mener han fortjente det. – Svein kan være en nitti år gammal snusfornuftig kjerring på enkelte områder. Han kan være gretten i fylla og snakke drit om folk jeg liker. DA er det han får hamburger i ansiktet. Begge elsker å kosesnakke skit om hverandre. Bak ligger stor kjærlighet.– Per er alltid der for meg også og gir utrolig masse av seg selv, sier Svein.– Svein har en sterk rettferdighetssans og stiller alltid opp. Han er en utrolig raus venn, med et stort hjerte. Han tar ingenting for gitt, og har en fantastisk evne til å se det positive i ting, sier Per. Svein har alltid vært åpen homo. Plusser man på muskelsykdommen og at Svein også er same, får har man dyttet så mange minoriteter man bare kan inn i én person, ifølge Per.– Men det holder jo ikke med det. Svein skal alltid være så spesiell han vet du, derfor må han i tillegg være en minoritet i minoriteten. Svein er homo, men for tida ikke-praktiserende. Han har muskelsvinn, men en svært sjelden versjon av sykdommen. Han er same, men ikke bare same. Hans forfedre er Tysfjord-samer, en obskur liten samegren utsprungen fra en knøtteplass innerst i en fjordtarm ...

Slemmeste i verden

Ifølge Per er det heller ingen av de andre i vennegjengen som passer inn i A4-formatet.– Vi er en stor gjeng dysfunksjonelle individer, slår Per fast i lystig gravalvor. Svein sier det samme.– Er det noe Per har lært meg i verden, er det å drite litt mer i hva folk sier og mener. Å stole på at jeg er OK. Begge snakker om en felles og ravnsvart humor. Klisjeene vil ha det til at den ramsalte brodden er typisk nordnorsk. Svein mener uansett at det er den som redder verden.– Galgenhumoren vår går ut over alle vi møter. Av og til konkurrerer vi nesten om hvem som kan være mest slem. Lytehumor, og da gjerne Sveins lyter, har alltid vært en stor slager. Da Per var hjemme på Bodø-ferie mens han bodde i England, stylet han vennegjengen hemningsløst og til den store gullmedalje. Svein fikk blant annet utdelt noen enorme briller.– Vi var enige om at det var så fint med de gigantiske brillene på Svein, for da så man ikke hjulene på rullestolen, sier Per og gliser.

«Svein skal dø»

Andre ganger hadde Per med seg nye bekjentskaper på nachspiel til Svein. Da hendte det stadig at Per tok på seg det lidende blikket og en skjelvende stemme, og fortalte de nyankomne at de måtte være litt greie, for det var antakeligvis den siste jula at de hadde han Svein. – Haha ... noen ganger sa jeg til folk at det var bare å sette en post-it lapp med navnet sitt på inventaret de hadde lyst på i leiligheten hans. «Han skulle jo dø snart likevel». Andre ganger hendte det at Svein falt i fylla, da pleide jeg å si «ikke se på han. Han gjør det bare for å få oppmerksomhet». At Svein lever som han gjør med muskelsykdommen sin er likevel noe av det Per beundrer mest.– Skal vi snakke alvor, så er Svein parameteren i mitt liv. Hvis noe er vanskelig, tenker jeg på ham. Han har en alvorlig sykdom, men det berøver ham ikke for humør eller livskvalitet. Før Tore møtte Svein trodde han at jeg nærmest var en slags støttekontakt for han. Han ble nærmest sjokkert over hvor vital og selvstendig Svein er. Det er egentlig han som er støttekontakten min. I møte med Svein blir alt mulig. Han inspirerer meg også til å gjøre meningsfulle ting. Som å samarbeide med ungdomsgruppa til Kreftforeningen. Det er mitt avlat for å operere i en overfladisk bransje.

Kjæreste først ...

I det siste har nærmest Per blitt homopolitisk også. Der han tidligere var litt motvillig offentlig homo, har han nå stått fram med sin store kjærlighet Tore. Som synlig homo med fighting spirit plukker han nå opp stafettpinnen fra Svein, som faktisk har vært leder i LLH Nordland. – Du sto på barrikadene som homo, men hva med Per? Fortalte han at han var homo?– Hva Per var eller ikke var, var aldri noe issue. Vi pratet ikke om det. Men det var ingen stor overraskelse da han ble sammen med en mann. Dette må du prate med Per om, sier Svein, lettere ordknapp. – At vi ikke pratet om at jeg var homo er bare tull, slår Per fast.– Men Svein er så lojal. Han vil overlate til meg å prate om privatlivet mitt, og det synes jeg er fint. Folk er uansett mye mer overrasket over at jeg faktisk fikk meg kjæreste enn at det var en mann. Jeg har jo vært yppersteprest i Kuk Laus Klan, siden tidenes morgen. Per forteller at han alltid har sett det som en selvfølge at folk skal kunne være den de er, men at han ikke har syntes det var naturlig å gå ut og prate om at han er homo før han fikk kjæreste.– Jeg har aldri skammet meg over å være homo, og jeg forventer å bli akseptert og at verden går videre på samme måte selv om jeg er åpen med min mannlige kjæreste.

Pikant homo

Han innrømmer at reaksjonene likevel ble større enn han hadde forventet.– Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg pratet om Tore under et intervju. Han var bare et av temaene jeg snakket om, men selvfølgelig slo avisa det stort opp. På forsiden til og med. Det fikk meg til å innse hvor pikant homo fortsatt er. Etter det fikk jeg mange tilbakemeldinger på at det var tøft og viktig at jeg sto fram så synlig. Plutselig ble det homopolitisk, uten at det hadde vært planlagt. Kanskje jeg har levd i steinalderen tidligere når jeg har tenkt at «homo» ikke er en «greie». Jeg ser at det er en lang vei å gå og vi trenger fremdeles parader og politisk aktivisme. Derfor har Per begynt å uttale seg om homopolitikk. Også i sammenhenger det ikke har vært forventet. Da han var i Bodø under semifinalen i Grand Prix, benyttet han muligheten til å formidle den gledelige nyheten om at det var vigslet en ny og liberal biskop i byen. – Selv i en sånn setting er det fint å kunne påpeke at det finnes viktigere ting her i verden enn Grand Prix. Før påske stilte han også opp i et intervju med Frelsesarmeens blad.– Jeg kan jeg ikke tenke meg et bedre forum enn Krigsropet for å si at jeg er uenig med dem. At jeg skjønner at de bygger på en gammel amerikansk konservativ tradisjon, men at det ikke er noen unnskyldning lenger. Dessuten vil jeg jo påpeke at det å sparke den homofile frelsessoldaten er jo det samme som Kvarme og statskirken driver med.

En litt uheldig arm

For en stund siden gikk Per ut i media og fortalte at han skulle ta seg fri fra tv til høsten.– Jeg pleier å si at jeg går ut i innbilt svangerskapspermisjon. Saken er at jeg ikke lenger vet hva jeg har lyst til. Jeg er lei av den overfladiske tv-figuren som jeg selv har vært med på å skape. Jeg er lei av å snakke om Per. Jeg vet ikke om jeg liker oppmerksomhet lenger engang, og da har det gått langt. Så nå skal jeg ha vareopptelling og det blir deilig. Men før det er det altså Grand Prix, hvor Per skal ta det norske folk i sin popkulturelle lanke og lede dem gjennom dette glade musikkvanviddet direkte fra Helsingfors.– Selv om jobben ikke var noe jeg gikk rundt og drømte om, håper jeg alle forstår at jeg gjør det med stor glede. Det er jo et fantastisk sirkus. Vi har nok gørr og tristesse i verden, så klin til tenker nå jeg. Når Pers røst synser fra Helsingfors, skal Svein tradisjonen tro samle til lag i Bodø. Der som alltid skal årets Eurovision Song Contest følges med argusøyne. I år blir det ekstra spesielt med tanke på at byens store lille sønn sitter plantet i den gamle sjefsstolen til Jostein Pedersen. – Hittil har vi tatt det som en god unnskyldning for en fest med penn og papir. Det er obligatorisk, men det var jo større før. I år har det vært sprøtt å se han Per i det scenarioet. Vi har ledd mye. Som da han kom inn i Bodø, med armen litt uheldig hevet. «Uff, uff, der står du litta og mørk med armen i nazihilsen», tenkte vi da. Vi har fjotta mye med det. Men det høres ut som om han synes det virkelig er morsomt, så vi backer han opp til finalen. Så kan vi heller mobbe ham senere ...