Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Innerst i skapet.
Innerst i skapet
De har flyttet fra Sør-Amerika og bor nå i Norge. Carlos (40) er heterofilt gift og har barn – det samme har Patricia (32). Men begge bærer på en stor knugende hemmelighet: Carlos er homofil og Patricia er lesbisk. Ingen av dem ser noen vei ut av skapet.
Fra Blikk nr. 6/7, 2004Tekst og foto: Hebe Veronica Sabha. – Hvis jeg forteller at jeg er homofil, risikerer jeg å bli avvist og forlatt både av familie og venner, forteller ektemann og trebarnsfar Carlos til Blikk. Allerede på barneskolen hadde han en tendens til å isolere seg. Lærerne oppfattet ham som vanskelig og foreldrene forsto ikke hva problemet hans var og ga ham mye kjeft og juling.– I min kultur er menn MENN og dermed får vi ikke lov til å gråte, derfor gjemte jeg meg ute i skogen hver gang jeg fikk juling ... og der gråt jeg. Jeg var så forvirret og visste ikke hva som var feil med meg, sier Carlos som forteller at han var tolv år da han fant ut hvorfor han følte som han gjorde. – Men jeg kunne ikke gjøre noe med det. Foreldrene mine ville blitt rasende hvis jeg fortalte det. De ville bli skuffet over meg og over seg selv. De kunne aldri forstå hvorfor jeg er som jeg er, men jeg forstår det jo ikke selv heller. Kanskje det likevel er noe feil med meg? Jeg vet ikke.
Et alminnelig ektepar
Carlos er førti år. Han synes han har levd livet for lite, og at han har vært på jorda for lenge. Som 25-åring giftet han seg med Dolores. En pen og sofistikert jente fra Argentina. De har tre barn sammen. De er et alminnelig ektepar, med tradisjonelle kjønnsroller: Han tjener pengene, mens hun tar seg av hjemmet og barna. – Sexlivet er ikke det aller mest spennende, sex forekommer sjelden. Jeg jobber skift, derfor er det lett med unnskyldninger, forteller Carlos. For kona vet ikke Carlos hemmelighet. De krangler mye og nå skal de forsøke familierådgivning – der håper Carlos at han skal få sagt noe om hemmeligheten han bærer på. Foreldrene sendte Carlos til utlandet for å studere, men det gikk galt. I frustrasjon over seg selv og indre konflikter, begynte han med narkotika. Han ga opp studiene, og det var da han møtte Dolores. Hun hjalp han med å komme seg vekk fra narkotikaen og sammen reiste de til Norge. Carlos mener han må gå dypere i seg selv for å holde ut i ekteskapet. Han føler nærhet og dype følelser for kona si og barna, selv om det likevel hele tiden er en frustrasjon til stede. Han er glad i barna sine, men føler en stor frustrasjon og belastning fordi han ikke har vært modig nok til å fortelle familien om hvem han egentlig er. Carlos har også alkoholproblemer, sliter med angst og tar piller for det. Han føler at han har helliget sine beste år til å skjule sin sanne identitet.– Enkelte personer gjør sine valg på bakgrunn av dype og sterke indre drivkrefter, valg som kan bli smertefulle og kostbare, men for den enkelte like fullt uunngåelig, sier Carlos som ikke ser noen vei ut av situasjonen.
En stor skam
Faren er død og mora bor i hjemlandet.– Hun er gammel og hvis jeg forteller det, kommer hun til å bli syk, mener Carlos som har en bror som også bor her i Norge. Broren har også sin egen familie, og det ville være tungt for ham å få vite «det». – Andre søramerikanere kommer til å gjøre narr av ham, og ikke minst andre barn kommer til å mobbe barna hans, påstår Carlos som vil prøve å holde ut til barna hans blir store. – Da blir det kanskje lettere å fortelle. Det mangfoldet i mannlige og kvinnelige idealbilder som framheves hos de aller fleste, synes ikke å gjelde for noen av minoritetsbefolkningene i Norge. Rapporten fra forskningsinstituttet, NOVA, utført I 2003, om homofile med innvandringsbakgrunn, bekrefter at lesbiske og homofile innvandrere som ikke evner å underordne seg kravet om ekteskap og reproduktivitet, står i fare å bli utstøtt fra familien og det norske innvandrermiljøet. – Å ha et aktiv liv som homofil innebærer å bryte med de vanlige normene som vårt samfunn er vant til. Det finnes kvinner og menn og dette er en naturlig måte å definere parforhold i vårt miljø og samfunn på, forteller Patricia (32) som også er fra Sør-Amerika. Patricia er lesbisk og har aldri turt å fortelle det til sine nærmeste.– Jeg har alltid visst at jeg var lesbisk. Helt siden jeg likte den lille jenta jeg gikk sammen med på barneskolen og på ungdomsskolen. Mine foreldre ville bli skuffet over meg hvis de fikk vite hvordan jeg føler. Det ville vært en stor skam for dem overfor resten av familien og venner hvis de fikk vite om det. I tillegg er det uakseptabelt i vår religion å være homofil.
Heller kriminell enn homo
Patricias familie er katolske. Homoseksualitet vil de ikke snakke om eller forholde seg til.– Det er ikke normalt å snakke om det og det er heller ikke normalt å være homofil, sier Patricia som forteller at jenta i klassen som hun likte så godt, hadde turt å fortelle sine foreldre at hun var forelsket i Patricia. Foreldrene svarte med å sende henne på katolsk skole, der hun kanskje kunne bli frelst og bli frisk igjen. Patricia har prøvd å ta selvmord et par ganger. Hennes familie forstår ikke hvorfor hun ikke ville leve lenger, men mener at hun har vært «rar» helt siden hun var liten. – Jeg har en fetter som også er homofil, men han har vært mer tøff, mener Patricia.– Han reiste til USA for noen år siden. Siden har ikke familien hørt fra han, og det er bare jeg som deler hans hemmelighet om at han er homofil. NOVAs rapporten viser at for de fleste homofile med innvandringsbakgrunn, framstår familien som institusjon muligens som viktigere enn i hjemlandet. Dette fordi de ved flyttingen til Norge har tapt sitt sosiale nettverk og deler av sin etniske livsvirkelighet. Familien som sosialt nettverk har fortsatt en stor sosial betydning og eventuelle konflikter eller brudd med dem, kan få negative konsekvenser for den homofile og for deres levekår og livskvalitet. – Jeg har mange ganger bestemt meg for å stå fram, men har hele tiden ombestemt meg. Det er veldig vanskelig. Fra jeg var liten har jeg hørt at det er bedre å ha en kriminell i familien enn å ha en homofil, sier Patricia.
Før det er for sent
Patricia som er heterofilt gift og mor, synes synd på dem som står fram og deres familier.– Selv om noen familier later som om de aksepterer sin homofile datter eller sønn, har de vanskeligheter med å forholde seg til hverandre. Det blir ikke så mange familiesammenkomster lenger og hvis de samler seg, inviterer foreldrene ikke noen av sine venner. De skammer seg og de er redde for at folk skal gjøre narr av dem. Spesielt i vårt miljø blir det mye baksnakking og narring, forteller Patricia. Selv føler hun at hun har sviktet seg selv, og hun nekter ikke for at hennes mentalitet er ganske lik de flestes i hennes miljø.– Den er full av sosiale, kulturelle og religiøse komplekser, sier hun og forteller at hun mange ganger har vurdert å forlate familien og reise tilbake til Sør-Amerika. Der bor forsatt kvinnen hun er forelsket i, men hun vet ikke hvordan foreldre, ektemann og barna, skal takle det. Derfor synes hun at den beste utveien har vært å ta selvmord. Men hun utelukker ikke muligheten for at hun en dag vil fortelle at hun er lesbisk.– Jeg håper at det vil skje før det er for sent for meg. – Hva mener du med «for sent»?– Jeg er redd for at jeg avslutter livet mitt før jeg forteller noen dette. Samtidig gruer jeg meg for hvordan livet mitt blir etter at jeg har fortalt, sier hun stille.
