Under EuroPride kalte Kim Friele LLH for historieløs. Så gikk hun for å se «Pride» - skeiv historie på Kulturhistorisk museum. Homodronningen ble imponert over det rosa rommet i utstillingen «Ja, vi elsker frihet». – Wenche er skjønn, men se på meg. Jeg ser da ikke fullt så sprukket ut, utbasunerer 79-årige Friele, når hun ser seg selv og sin livslange partner Wenche Lowzow avbildet. Og det på selveste homobaren i hjertet av utstillingen. I 1993 ble Oslos første homofile partnerskap inngått mellom Friele og Lowzow. Så får Friele øye på CF Wesenbergs fotografi «Eidsvoll 2014», med medlemmer av Bamseklubben som mer eller mindre nakne modeller. – Fantástisk! smiler hun bredt. Friele har tatt turen for å se utstillingen «Pride», som gir et innblikk i vår homohistorie gjennom en tidslinje med bilder og presseoppslag fra blant annet Blikks arkiv - fra 1970-årene til i dag. Kurator Lill-Ann Chepstow-Lusty viser nestoren i homokampen rundt i det rosa rommet. Med seg på «Pride»-laget har Chepstow-Lusty hatt Leif Pareli fra Norsk folkemuseum. Pareli har brukt sitt private bildearkiv til utstillingen. – «Pride» er laget med dugnadsånd. Den er ikke perfekt, men jeg synes det var viktig at den ble laget, forteller Chepstow-Lusty, som har brukt to år på «Ja, vi elsker frihet», fra idé til ferdig utstilling. – Glem det. Du har gjort en imponerende, glitrende jobb, sier Friele.
Store overskrifter
Utstillingen «Ja, vi elsker frihet» har skapt store overskrifter på grunn av «Helvetes engler», fotograf Marcel Leliënhofs dokumentasjon av Hells Angels-miljøet. «Minus fem», som har fått mindre medieoppmerksomhet, omhandler krigsårene da Norge mistet sin grunnlov. Den viser nazistenes fortidsfantasier og ubehagelige sider av norsk historie. Kulturhistorisk museum var under EuroPride også arena for debatter. Etter åpningshelgen på Litteraturhuset flyttet Pride House ned på museet.
– Hva synes du er det største som har skjedd i homohistorien, Friele?
– Hadde vi ikke fått guttene avkriminalisert i 1972, så hadde vi ikke fått til så mye. Det løsnet da. Og så avdiagnostiseringen i 1981. Da hadde ingen lenger den unnskyldningen om at det er straffbart og at vi var mentalt forstyrret. Og så kan du si at partnerskapsloven og ekteskapsloven er glasur på kaken, sier Friele, og fortsetter:– Men spør du en 25-åring, så får du høre «Åh, jeg kan elske hvem jeg vil!» Som om det alltid har vært slik.– Noen russere som var på besøk på denne utstillingen trodde at de rettighetene vi har opparbeidet alltid bare har vært der, føyer Chepstow-Lusty til. – At rettighetene var noe som politikerne bare hadde funnet på. Da måtte jeg forklare dem at det var noen sterke individer som hadde tatt den kampen.
Spetakkel
– Se, der har du Rolf Løvås (den første lederen i DNF-48, forløperen til LLH). Han satt sammen med meg og Gerd Brantenberg i redaksjonen av tidsskriftet «Oss», forteller Friele.– Men du vet, det gikk jo ikke. Feministen Brantenberg kom med Simone de Beauvoir og Løvås med bilder av nakne menn. Det ble et sånt spetakkel. Til slutt trakk han seg. Da var det bare kvinner igjen i redaksjonen, humrer Friele. Da Chepstow-Lusty jobbet med «Pride» ble hun overrasket over mengden av historiske presseoppslag hun fant om homokampen, spesielt med Kim Friele og Wenche Lowzow som frontfigurer. Og Friele får fortsatt presseoppslag. Under EuroPride stilte hun av samvittighetsgrunner ikke opp på statsminister Erna Solbergs mottagelse for det skeive miljøet. Det var kontroversen rundt Dalai Lama og det at homobevegelsen var «tause som østers» som hadde fått begeret til å renne over for Friele. Hun kalte Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) for historieløs og vurderte å melde seg ut av organisasjonen. Hun var også sterkt kritisk til at LLH hadde invitert barne- og familieminister Solveig Horne (FrP) til å åpne Pride House.
Telle penger
– Tror du at de hadde gjort dette i dag? spør Friele retorisk, og peker på et presseklipp av et opprop med underskrifter fra sentrale personer. – Nei, de er mer opptatt av å telle penger.– Mener du at homobevegelsen fikk til mer på dugnadsånd?– Det er jo som å banne i kjerka. Men vi kan gå igjennom alle lovene som kom uten fem øre i statsstøtte, påpeker Friele. – Vi loddet ut gjenglemte underbukser som var blitt gjenglemt på fester og fikk inn masse penger. Vi måtte jo det, mimrer nestoren. – Du har vel ikke rukket å melde deg ut av LLH?– Nei, jeg har ikke meldt meg ut. Først har jeg lovet å ta en lang prat med Bård (Nylund, LLH-leder, red. anm.), sier Friele.
Ikke konkurranse
Bård Nylund ser frem til praten med Kim Friele, som skal foregå over sommeren. – Jeg har hatt stor glede av Kims historieforedrag og lært masse om vår historie. Og jeg har stor respekt for hva de fikk til. Men jeg er ikke interessert i noen konkurranse, understreker Nylund. LLH-lederen påpeker at organisasjonens 15 fagansatte fortsetter å gjøre en solid innsats på områder som skole og helsevesen, og for land der lhbt-befolkningen ikke har oppnådd like mange rettigheter som i Norge. – Så håper jeg at alle som har jobbet for homokampen kan være stolte av at de var med på å lage et fundament for dagens organisasjon, avslutter Nylund.
«Ja, vi elsker frihet» på Kulturhistorisk museum står ut året 2014.
