TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Jonas Gardell angriper lesbiske mødre.

Jonas Gardell angriper lesbiske mødre

Den svenske artisten, forfatteren og rikshomsen Jonas Gardell går nå til frontalangrep på lesbiske mødre. Han anklager dem for å være eiesyke og å hindre fedrene i å møte barna sine. Tekst: Erna Bøyum.Fra Blikk nr. 10, 2004. – Å dele 50/50 er fullstendig selvfølgelig i heteroverdenen i dag, men slett ikke i homoverdenen. Jeg har truffet fedre med barn på tre år som ennå ikke har fått sove hos pappa en eneste natt. Man blir helt mørkeredd når man hører sånt, man vil bare skjelle ut disse dumme lesbene, sier Jonas Gardell i et intervju med den svenske homoavisa QX. Videre forteller Gardell at han og mannen Mark som har sønnen Amos sammen med et lesbisk par, ikke en eneste gang har opplevd fordommer fra heteroverdenen i rollen som småbarnsforeldre.– De eneste som muligens er litt tvilsomme er de lesbiske mødrene jeg har truffet. Amos' mødre er fantastiske, men alle de andre lesbiske mødrene er eiesyke og lar ikke de stakkars homsefedrene treffe sine barn. Så jeg tror faktisk at lesbiske mødre er de minst feministiske og mest erkekonservative kjønnsrolletenkende menneskene som finnes, sier Gardell til QX som intervjuet han i forbindelse med hans nye show «Väckelsemöte» som spilles fram til 18. desember i Stockholm.

Farlig generalisering

– Gardell har ikke rett i at lesbiske mødre har for stort eieforhold til sine barn, sier Kjell Erik Øie, far til to og avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon og tidligere LLH-leder. – Dessuten generaliserer han ut fra noen få egenopplevelser. Det burde en bevisst homo skjønne hvor farlig er. Han har imidlertid et poeng i at menn generelt bør ta mer omsorg for unger og at kvinner generelt bør slippe ungene mer og la far yte omsorg. Personlig mener jeg at delt omsorg bør være utgangspunktet både når man lever sammen, eller ved et eventuelt samlivsbrudd. – Opplever du at dette er et problem i Norge?– Nei, med fare for å generalisere den andre veien. De fleste lesbene jeg kjenner har et mye mer avslappet forhold til sine barns far enn heteromammaene, sier Kjell Erik Øie. Arve Juritzen, far til Aida Inger og fast spaltist i VG på lørdager der han skriver om farsrollen, sier til Blikk at han ikke vil uttales seg om Gardells utspill siden han ikke kjenner til at det er gjort forskning på homofile og lesbiske som har barn sammen.– Jeg kjenner heller ikke personlig noen homofile og lesbiske som har barn sammen. Jeg har derfor ikke kunnskap til å svare på Blikks spørsmål, beklager Juritzen.

«Skjerp dere, mødre!»

– Først og fremst vil jeg rette en takk til Jonas Gardell som bringer fordeling av den daglige omsorg av barn over i den homofile og lesbiske familiesfære, sier stipendiat Sigrun Saur Stiklestad som har skrevet hovedfagsoppgaven «Ungdommer med lesbiske mødre – hvordan tar de det?». Hun mener Gardell har et poeng i sin kritikk. – I de tilfeller lesbiske mødre hindrer barna i å ha kontakt med sin far, er det bare en ting å si: «Skjerp dere, mødre!» På en annen side er jeg ikke så sikker på at homofile fedre kjenner seg i igjen i Gardells framstilling som noen stakkarer, som ofre. Stiklestad mener det er fruktbart for diskusjonen å se hva disse mødrene og fedrene selv har formidlet. I hennes doktorgradsprosjekt med tittelen «Barn i homoseksuelle familier» har hun intervjuet fortrinnsvis mødre, men også fedre.– I de familiene det er avtalefestet at far skal ha en aktiv rolle i barnas oppvekst, har samtlige mødre tatt utgangspunkt i tradisjonell samværsordning – annenhver helg og en dag i uken. De endelige avtalene som er blitt utformet, er pluss- minus refererte ordning. Ingen av mødrene har med andre ord hatt 50/50 deling som norm. Mitt klare inntrykk er at også homofile fedre, så vel fedre som går i barnetanker, tar utgangspunkt i tradisjonell samværsordning. Ikke bare som norm, men som en ønsket samværsform. Begrunnelsene som går igjen er at da kan de være fedre og samtidig ha friheten til å fortsette sitt nåværende liv.

Uten rot i virkeligheten

Tall fra Statistisk sentralbyrå (2004) viser at 17 prosent av samtlige barn i Norge bor sammen med bare mor. Barn som bor sammen med bare far, er ikke nevnt. Det man kan lese ut i fra det, er at det ikke er et særlig utbredt fenomen.– Homofamilien er i så måte lik heterofamilien, hvor mor og far lever atskilt. Barna bor hos mor. Gardells påstand om at 50/50-deling er en selvfølgelighet i heteroverdenen i dag, er følgelig uten rot i virkeligheten. Det er ingen ting som tyder på at det er nevneverdig forskjell mellom hetero- og homoverdenen i denne sammenheng. Det kan heller ikke forklares som en forskjell mellom Sverige og Norge på dette området. Når det er sagt, er det viktig å minne om at statistikken viser hvordan et fenomen er, ikke hvordan det bør være. Aina M. Haram-Hauge, student, kommunepolitiker og medstifter av Foreningen for partnerskapsbarn og sammor til fire barn, kjenner seg ikke igjen i Jonas Gardells beskrivelse.– Det virker som om han har behov for å sette ting på spissen. På den måten greier han kanskje å provosere fram en diskusjon, og det er vel det han ønsker å oppnå? De lesbene som har «kjent far» til sine barn og hvor den biologiske faren har hatt et ønske og avtale om samvær, har hatt det på de premisser som har vært avtalt før unnfangelse av barnet. Det er en kjent sak at mange barn har vært unnfanget gjennom sæddonasjon, og da har det ofte ikke vært meningen at donoren skulle ha en farsrolle i forhold til barnet. I alle fall er det tullete ikke å la barnet få overnatte hos far, uansett hvordan barnet er unnfanget og om faren er hetero eller homo. Uavhengig av seksuell legning, må alle foreldre ta hensyn til barnas beste. I de tilfeller hvor barnet har kontakt med sin biologiske far, bør han ha rett til samvær på lik linje som andre biologiske fedre.

Barn med ukjent far

Gro Lindstad, politisk rådgiver i SVs stortingsgruppe, tidligere leder av LLH og fadder til fire barn, mener Gardell er generell i sine påstander.– Det bidrar nok ikke til noen umiddelbar konstruktiv debatt. Samtidig har han nok rett i at det også finnes lesber som vil ha donor for å faktisk få barn, men ikke vil ha noe mer, og ikke ønsker far inkludert selv om han er kjent. Jeg vet ikke hvor mye dette diskuteres, men det bør helt klart være avklart før barna blir født. Hvis vi er så opptatt av å bli likestilt ut fra at det ikke er en menneskerett å få barn, men at vi skal vurderes likt, så må vi også ha barns beste som første prioritet. Jeg ville aldri ha fått barn med ukjent far og ville ha hatt en aktiv far med i den daglige omsorg. Hvis dette er mulig, er det også etter min mening det beste. Det ser jeg også ut fra alle de jeg kjenner som har kjent far og hvor far tar aktiv del i omsorg - til gleder for både små og store. Jon Reidar Øyan, leder i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring kjenner heller ikke igjen beskrivelsen av lesbiske mødre som Gardell tegner.– All forskning vi kjenner til fra blant annet Norge og Sverige, viser at barn som vokser opp med lesbiske mødre har det godt. Likevel finnes det vel unntak, men å si at alle lesbiske mødre er eiesyke fordi man vet om en eller to av den sorten, det blir for drøyt, sier Øyan som forteller at LLH ikke har mottatt noen henvendelser fra fedre som har opplevd det Gardell beskriver. – Kommer Gardell med viktig kritikk?– Nei, han kommer med en påstand som han ikke kan dokumentere eller underbygge på noen måte. Utgangspunktet for en konstruktiv debatt bør bygge på noe mer enn synsing og udokumenterte påstander.