TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Den skeive andungen.

Den skeive andungen

Han er Danmarks Ibsen og Prøysen på én gang. Han er barnas store forteller. I 2005 feirer danskene at Nordens mest berømte eventyrdikter ble født for 200 år siden mens de krangler så fillene fyker om H. C. Andersen var homofil eller ikke. Fra Blikk nr 3 2005Tekst: Svend Erik Løken Larsen I 1901 offentliggjorde den danske Carl Albert Hansen Fahlberg en artikkel i tidsskriftet Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen med tittelen «H.C. Andersen: Beweis seiner Homosexualität». Siden har påstandene om at han var homoseksuell dukket opp igjen og igjen. Og med stadig stigende kraft de siste tiårene. Til tross for Danmarks sitt rykte som frigjort og åpent, har dansk offentlighet og danske litteraturforskere vært svært tilbakeholdne når det gjelder dikterens seksualitet. Det er dansk histories desidert mest berømte person det er snakk om. Og H. C. Andersen er ikke bare beundret, men også elsket. Han er Danmarks Ibsen og Prøysen på én gang. Han er barnas store forteller. Og etter fjorårets Prøysen-debatt har vi jo lært at alt blir vanskeligere da. I anledning 200-årsjubileet har Københavns ærverdige varehus Magasin Du Nord åpnet en utstilling av dikterens kvisthybel slik den så ut da han bodde i gården som sto der Magasin nå ruver. Varehuset hadde i sine juledekorasjoner sensurert en av Andersens utallige papirklippsilhuetter som forestiller to menn som holder hverandre i hendene i et julehjerte. I Magasins versjon har den ene mannen plutselig blitt en dame. Den danske homobevegelsen har protestert og kaller historieforfalskningen «grotesk» og oppfordret til boikott av det store varemagasinet. I stedet for at interessere seg for dikterens forelskelser i menn, later det offisielle Danmark som om Andersen var helt alminnelig hetero. I en engelskspråklig turistbrosjyre som er den offisielle presentasjonen av Andersen over for hele verden i forbindelse med 200-årsjubileet, velger sjefen for H.C. Andersen-sentret, Johan de Mylius, bare å fortelle om Andersens interesse for kvinnene Riborg Voigt og Jenny Lind. Mylius ignorerer fullstendig det dusinet av menn, som H.C. Andersen ifølge utenlandsk forskning var forelsket i.  

Utallige kjærlighetserklæringer

Med våre dagers øyne er «bevisene» på hans homoseksualitet mange at det i første omgang kan synes vanskelig å forstå at dette er en diskusjon. Dette er en mann som døde for 130 år siden uten å etterlate seg slektninger. Andersen var en tidstypisk svært produktiv brevskriver, og korrespondansen er godt bevart. Den inneholder utallige kjærligheterklæringer til vakre, unge menn, som også utgjorde reisefølget på en del av hans mange, til dels lange Europa-reiser. Utad var hans livs kjærlighet tidens største diva, den svenske «nattergalen» Jenny Lind. Han møtte henne mange ganger, fridde til henne, og skrev «Nattergalen» om henne. Han har helt sikkert vært betatt. Homser som blir helt besatte av divaer, er ikke akkurat noe ukjent fenomen. Mye tyder på at han har vært mer forelsket i kunstneren Jenny Lind enn i kvinnen. Hun utgjorde dessuten en trygg forelskelse. Han kunne ikke få henne. Og han visste det. Når «alle» visste at H. C. Andersen bar på en ulykkelige livsvarig kjærlighet, spekulerte heller ingen på hvorfor han aldri giftet seg. Meget praktisk. I verkene hans er kvinneskikkelsene enten rene uberørte engler, til det ekstreme selvoppofrende mødre eller gjennomført onde hekser. Menn, særlig de unge, er langt oftere mer nyansert skildret, og ikke sjelden er deres fysiske skjønnhet utmalt i detaljerte beskrivelser. De erotiske undertonene er åpenbare.  

En raring i følsomhetens tidsalder

H. C. Andersen levde mesteparten av sitt liv i romantikken. Begrepet «homoseksualitet» var ikke oppfunnet, og mannsidealet i dannede kretser var følsomt. For å si det mildt. Voksne menn både kunne og skulle skrive kjærlige brev til hverandre. Det som ser ut som kjærlighetsbrev med våre øyne, kan nok være det, men kan likså godt være eksalterte, men likevel ganske ordinære vennskapserklæringer. Det som for oss fortoner seg som hete erotiske utsagn, kan godt være kameratslig svermeri mellom menn som overnattet pent og pyntelig i samme seng, klemte hverandre litt og sov med armene rundt hverandre. Med samfunnets velsignelse. Lett feminin fremferd var ikke bare normalt. Det var forfinet og derfor ønskelig. Det understreket at man ikke var grov arbeidsmann eller bonde. Han har nok likevel skilt seg ut fra samtidens norm, for det er ingen spor som tyder på at noen av de unge mennene har gjengjeldt følelsene hans i samme grad. Det kan da ikke ha vært lett å balansere seg fram når de skulle svare på disse brevene. Ofte fremgår det også svært tydelig at svarene ikke har vært på langt nær så hyppige og hengivne som dikteren ønsket. Det virker ganske fremmed på oss når han skriver til den jevnaldrende Edvard Collin den 28. august 1835:«Jeg længes efter Dem, ja i dette øjeblik længes jeg efter Dem som var De en dejlig calabreserinde med de mørke øjne og det opflammende blik. Aldrig havde jeg en broder, men havde jeg een, jeg kunne ikke elske ham som Dem og dog - De gængelder det ikke! og Vort venskab egner sig just til at skildres, og dog - frygter jeg for, at det ikke bør ske. Det synes måske unaturligt at vise denne kontrast og dog store harmoni! Hele min sjæl kunne jeg udtale for Dem - mit hjertes dybeste hemmelighed, men vort venskab, der er som «mysterierne», det tør ikke ret analyseres.»  

Likte unge menn

De fleste av oss ville synes det hadde vært pinlig å motta en sådan epistel. Det er tydelig at Collin også har rødmet, men han har ikke tatt avstand fra det dikteriske brusehodet. I den britiske biografien om Andersen, skriver forfatteren Alison Prince at Edvard Collin, sønn av dikterens velgjører Jonas Collin, var hans første kjærlighet. Edvard Collin tak vare på brevene fra Andersen , og har svart, reservert velvillig, og med kjølig sympati. Korrespondansen fortsatte hele livet, men etter hvert mer preget av gjensidig respekt og en type vennskap som er lettere gjenkjennelig for oss. Romantikken var erstattet av den pietistiske viktoriatiden da Collin senere skrev en sympatisk og godt sensurert Andersen-biografi der han helt klart er ute etter å beskytte vennen mot potensielle spekulasjoner. Dette til tross for at den aldrende dikteren i mellomtiden hadde utøst de samme skriftlige kjærlighetserklæringer over Collins 36 år yngre sønn Jonas, som også var en av de mange reisekameratene hans - med farens velsignelse. Typisk for disse svermeriske bekjentskapene var at de varte relativt kort. Etter hvert som «vennene» ble eldre, kjølnet det hele, for så enten å bli til mer vanlige bekjentskaper eller forsvinne helt. Mens Andersen selv ble eldre, forble objektene hans like unge.  

Byens største motenarr

Intet i H. C. Andersens framtoning gjorde ham til romantisk heltefigur. Han var lang og skranglete, med kolossal nese og kjempedigre hender. Han var av den sorten som har det med å rive ned ting alle steder, men forfengelig som en påfugl. Han skjulte den lange halsen sin med en diger stiv krage, og de lange pipestilkene av noen ben med særlig vide bukser. Vennene ertet ham, og kalte ham byens største motenarr. Noe han understreket ved selv å skrive at han i anledning av en fest, brukte flere dager på å holde «generalprøve på samtlige sine påkædningsmysterier». Under en spasertur i Paris skal han ha løftet buksene akkurat så høyt at hans «smukke silkestrømper lige lod sig ane». Han opptrådte også som utspjåket kvinne ved maskeradeball og i sin korte, mislykkete skuespillerkarriere. På sine eldre dager skrev og snakket han om sin «pigeaktige» eller «halvt kvindelige natur», og brukte begreper som «jomfruelig» om seg selv. Han var ikke «litt eksaltert». Han var aldeles hysterisk. Det aner meg at vi i dag ville kalt ham skrulle. Begreper som transseksuell og til og med hermafroditt kan også sveve i bakgrunnen. Og noen vil nok ta med gammel gris på lista. Men homse? Det er alt for enkelt!  

Uberørt og jomfruelig

Det jomfruelige synes å være en nøkkel. Han var nysgjerrig på synden. I Italia oppsøkte han utstillinger av erotisk kunst, og ble riktig opphisset av det. Han var også flere ganger på horehus. For å snakke med jentene, og kanskje til og med for å se på. Tenke det, ønske det, ville det. Ja. Men gjøre det? Nei! Det finnes ingen kilder som forteller om noe slags fysisk kjærlighetsforhold. Tvert i mot hyller ham gjentatte ganger uskyld og renhet som en betingelse for kunsten. Mannen gikk trolig aldeles uberørt i sin grav. Livet hans var likevel et eventyr, noe han melket av alle krefter. Det er da også en utrolig historie. Som fjortenåring kom fattigutten alene fra Odense til København. Faren var død og moren på alkoholikeranstalt. I løpet av noen få omskiftelige år der han fortvilet forsøker å bli sanger, sanger og skuespiller ved Det Kongelige Teater uten å lykkes, klarer han på forunderlig vis å gjøre seg kjent med alle samtidens store menn og kvinner. Ja, til og med ved hoffet! Etatsråd Jonas Collin fatter sympati for denne urolig energisk pågående merkverdigheten. Han inkluderer ham i familien og gir ham en fastere grunn å stå på. Unge Andersen skriver sine kjærlighetbrev til barna i huset, både til datteren og til sønnen Edvard. Og senere altså til sønnesønnen Jonas.  

Internasjonal superstjerne

Unge Andersen innser at han er uten utøvende talent. Den eneste veien inn i teatret synes å være å skrive skuespill. Han bombarderer teatret med ville, usammenhengende tekster. Sytten år gammel debuterer han under psevdonymet William Christian Walter med boka «Ungdoms-Forsøg». Den inneholder fortellinger og en aldeles spinnevill og totalt uspillelig tragedie i kvasi Shakespeare-stil. Det går absolutt ikke bra. Men fra 1829 er han storproduserende forfatter. Han skriver reiseskildringer, romaner, dikt og skuespill. Av de tretti skuespillene er det bare lystspillet «Den nye barselstue» (1845) og operalibrettoen «Liden Kirsten» (1846) som fortsatt forekommer på repertoaret. Noen av de mange romanene er fortsatt relativt levende i dansk bevissthet. Og det er med dem han får sitt internasjonale ry og sine stipender til å besøke nesten alle Europas land. I dag er det bare i Danmark man fortsatt leser noe av dette. Resten av verden har omfavnet og kanonisert de litt over 150 eventyrene og historiene som kom med ujevne mellomrom mellom 1835 og 1872. I volum utgjør de ikke store prosenten av de samlede verkene. Men det var dem han fortalte når han reiste på sine selvpålagte Europa-turneer. Han ble det nærmeste man den gang kunne komme en internasjonal superstjerne, og leste opp både for dronning Victoria og for keiserparet Franz Josef og Elizabeth i Wien. Han traff alle samtiden store diktere, som Dickens, Balzac og Hugo. Og Ibsen. Som han mislikte sterkt. Det haglet utmerkelser og medaljer over ham, og forfengeligheten ble ikke mindre av det. Han var virkelig fattiggutten som vant verden. Den stygge andungen ble en svane! Om han også var lykkelig? Det er et moderne spørsmål. Det kan ikke besvares.