TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Vår alles Valgerd.

Vår alles Valgerd

Hun er politikeren de fleste homofile elsker å hate. Fra Blikk nr 12 2004.Tekst: Erna Bøyum. Foto: Åshld Støylen/Alf Børjesson. Blikks har intervjuavtale med Valgerd Svarstad Haugland en grå novemberdag på hennes kontor i Akersgata. Denne ettermiddagen er det fire uker til nominasjonsmøtet i Akershus. Om bare to uker skal Dagbladet Magasinet etter avtale med forlaget hennes «lekke» et utdrag av boka og intervjue henne under tittelen: «Aldri nr. 1» og skrive følgende: «Legen ville abortere henne. Feministene hater henne. KrF ofret henne. Livet i skyggen av Kjell Magne Bondevik brøt henne ned.» Og ennå er det nesten tre uker til resten av landets journalister fortsetter jakten på enda flere krangler, skandaler og maktkamper . De kommer til å lese de 192 sidene Olav Kobbeltveit har skrevet om henne i filler. Men denne mandag ettermiddagen helt først i november, har vi ennå ingen anelse om hva hun vil avsløre i boka. Først etter seks-sju henvendelser fra ulike forlag, gikk hun til slutt nølende med på at nynorskforlaget Samlaget fikk hennes «portrettbok».

– Hvorfor vil så mange forlag gjerne gi ut en bok om deg, tror du?

– Det har ikke akkurat vært rolig rundt meg. Det har vært mange diskusjoner rundt meg som person og som politiker. I grunnen har det vært mye bråk. Noen sier at jeg er en person som folk enten elsker, eller hater.  

«Ekteskapet» Valgerd og Kjell Magne

Olav Kobbeltveit forteller, siden det er homobladet Blikk som spør, at hun «snakker svært lite om homofili i boka, men at Gåsland-saka er med». Han er mangeårig politisk redaktør og journalist i Bergens Tidende, og har utelukkende fokusert på hennes politiske liv – på nedturene og oppturene til «det politiske fenomenet Valgerd». – Det står ikke mye privat om meg i boka. Ikke i det hele tatt, bortsett fra litt om barndom og oppvekst. Og at det er noen private bilder med.

– Hvorfor er det så viktig for deg ikke å være privat?

– Jeg har aldri lagt familien min ut på nettet. Men jeg nekter ikke lenger pressen å ta bilder av dem på premierer og lignende slik jeg gjorde da barna var mindre. Nå er de så store at de kan bestemme selv. Valgerd vil heller ikke si noe det «private» til oss.– Men jeg er ganske åpen på at det er tøft å være partileder når en annen politiker fra samme parti, tar mest plass. Et helt kapittel i boka er viet hennes tilværelse i skyggen av Bondevik etter 1995. Valgerd har siden den gang hatt den utakknemlige jobben med å være kvinnelig partileder for et parti som både skjønner at de må framstå som mer moderne og med takhøyde for å diskutere homofili. Samtidig skulle hun tekkes partiets tradisjonelle velgere som misliker all den nye syndefulle lufta under taket. Denne rollen har Bondevik sluppet. Som i et tradisjonelt ekteskap, er det «mor» Valgerd som har måttet snakke om de «vanskelige følelsene» på kjøkkenet, mens «far» Kjell Magne belevent har konversert gjestene i stua. Sånn blir det selvsagt bok av.  

– Et nyansert bilde av meg

Valgerd er i stort, om ikke alle vil si «godt selskap», denne biografihøsten. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen, tidligere landslagkaptein Henning Berg, SV-leder Kristin Halvorsen, verdensmester i rally Petter Solberg, landslagstrener Åge Hareide, popgruppa a-ha - alle har de snakket ut om seg selv, sine tanker og sine påkjenninger, konkurrenter og motstandere. Bare én av dem har gjengitt private sms-er, men det er ikke Valgerd.

– Som idrettsminister, har du lest boka om Henning Berg?

– Nei, svarer Valgerd kontant. Og ler ganske høyt etterpå.– Nei, men skriv «kanskje», du.

– Hva med Yngve Hågensens selvbiografi, da?

– Nei! Nei, jeg liker best romaner. Folk som skriver biografier om seg selv, er sjelden helt ærlige. De har sine egne vinklinger. I mitt tilfelle har Kobbeltveit mange kilder, det gjør at bildet av meg blir mer nyansert. For å ta et eksempel, jeg leste boka om Gro – den hun ikke hadde skrevet selv. Og den synes jeg var ganske morsom. Men jeg har ikke lest de Gro selv har skrevet.  

En tolv år gammel historie

Men Valgerd har lest«Alltid freidig». Boka Anders Gåsland skrev etter at han måtte trekke seg fra KrFs ledelse under nominasjonen i 1992 fordi han var homofil. Som KrFU-leder var han for partnerskap, mens KrFU nettopp hadde sagt nei til partnerskapsloven. – Han skriver om ting i boka si jeg kunna ha kommentert, men jeg har valgt ikke å gjøre det. Gåsland-historien er likevel med i boka om Valgerd. Også hans historie om hvordan Valgerd bråvåknet da hun plutselig måtte forholde seg til en homofil av kjøtt og blod – et levende menneske. Valgerd rister sakte på hodet og ser rett og slett oppgitt ut når jeg spør henne om hva hun mente den gangen. – For det første er det ikke sant at jeg ikke kjente andre homofile før Anders. For det andre er det heller ikke sant at jeg reagerte slik han skrev. Men jeg ble sint og skuffet fordi han ikke hadde fortalt meg om dette før! Vi hadde hatt masse samtaler sammen. Jeg følte at vi hadde et åpent forhold der det var plass til dette. Jeg ville ha fortalt det til han, hvis det var meg. Jeg hadde også hatt lyst til å spørre han, men ville at Anders skulle velge å fortelle det selv. Senere har jeg tenkt at han testet meg ut den gangen.

– Testet?

– Ja, testet.  

«Du må leve i sølibat, Anders»

Ifølge VG 19. oktober 1992 sa Valgerd Svarstad Haugland som KrF-leder til Gåsland at hvis han skulle ha en framtid i KrF, så måtte han leve i sølibat.

– Du sa det, ikke sant?

– Den gangen var jeg ny og uerfaren med media. Jeg fikk sjokk da jeg så forsiden i VG dagen etterpå: «Du må leve i sølibat, Anders». Jeg hadde bare svart «ja» på et spørsmål journalisten stilte. Han visste hva han var ute etter.

– Men du mente du det ikke?

– Jo, men jeg var mer konservativ da. Og et slikt oppslag blir så klart og tydelig fordømmende. Siden den gang har jeg lært at jeg har ingenting med hvordan han eller andre lever sine liv. Mine rammer er annerledes enn andres. Å komme fram til en erkjennelse av at andre må få ta andre valg i livet enn meg, har vært en befrielse. Nå bryr jeg meg ikke lenger, nå er dette tolv år siden. Men jeg husker godt at Anders Hornslien som jeg satt i sosialkomiteen sammen med, klippet ut VG-oppslaget og hengte det opp på kontoret sitt. Han syntes det var morsomt, han.  

Homokulturministeren

Valgerd er minister for kultur, kirke, idrett, media, spill og lotteri. Som kulturminister er også homokultur hennes bord. – Jeg må nok innrømme at jeg har et skeivt bilde av den kulturen. Mitt inntrykk er at det er festivaler, kostymer og utagerende fester. Men jeg vet at det blir feil, det jeg ser er nok bare et lite bilde av det hele, innrømmer Valgerd.– Jeg anser det meste av kulturen som uavhengig av kjønn og legning.

– Men for mange minoriteter er kultur viktig fordi den også er identitetskapende. Er du enig at kultur også fungerer slik?

– Ja, jeg er enig i det. Jeg vet for eksempel at mange bøker virker sånn. Særlig i en tidlig søkende fase ...

– Hvilke bøker med homotema har gjort inntrykk på deg?

– Jeg får ikke lest så mange bøker som jeg ønsker ... jeg komme ikke på noen akkurat nå. Kan ikke du hjelpe meg med noen titler?

– «Villskudd»?

Kulturministeren rister på hodet.

– Gerd Brantenbergs «Opp alle jordens homofile?»

– Nei, Valgerd kommer ikke på noen akkurat nå. Men med litt hjelp kommer hun på at hun har sett «La Cage aux Folles». – Både på kino og teater. Det var veldig morsomt, sier Valgerd begeistret og litt lettet.

– Stykket handlet ikke akkurat om Kristelig Folkepartis familieverdier?

– Nei, nei. Men det var veldig morsomt, likevel. (Og så har hun sett «Fucking Åmål», får vi vite i en e-post etter intervjuet: «En engasjerende ungdomsfilm».)  

Ikke i Europride-paraden

Valgerd har stått åpent fram med at hun har sett opptil flere episoder av «Hotell Cæsar». Men rister på hodet når vi nevner høstens tv-serier«The L Word» og «Homsepatruljen». – Nei, «Homsepatruljen» synes jeg var kjedelig. Jeg ble ikke tent av det. Dessuten er ikke Valgerd så begeistret for skrulling. – Nei, jeg faller lettere for og får bedre kontakt med dem du ikke ser på lang avstand at er det. Gutter blir så fjollete ... men jenter er jo jenter.

– Tror du serier som «Homsepatruljen» gjør noe med holdningen til folk?

– Nei, jeg tror ikke de gjør så mye fra eller til.

– Hvem synes du er den viktigste drivkraften for homokultur i Norge i dag?

– I kulturlivet er det mange homofile, uten at jeg tenker på dem som det. De er først og fremst dyktige kulturarbeidere. Kanskje påvirker de holdninger indirekte og det er en bra ting at de er åpne homofile. Men de må velge det selv, understreker Valgerd. – Men jeg er lei av båser. Vi har så mange ting som er felles.

– Neste sommer arrangeres det Europride 2005 i Oslo – en stor kulturfestival som vil samle flere tusen homofile og lesbiske. Vil du som kulturminister, gå foran i paraden hvis du blir spurt?

– Da sier jeg nei. Jeg går verken i 8. mars tog eller i 1. mai tog. Det er derfor ikke naturlig for meg å gå i en homoparade. Mange ville vel også synes at det er rart å se meg der ... Men jeg ville ikke ha sagt nei til å delta i et kulturarrangement for homofile.  

Valgerd på London Pub

Det går mange rykter om stortingspolitikerne. Ett av dem er at Valgerd har vært på London Pubsammen med homsevenner. Konfrontert med ryktet, ser Valgerd en smule desorientert ut et kort øyeblikk. Etter en forklaring om i hvilken gate og plassering i forhold til Bristol Hotell, homoutestedet ligger, nikker hun. – Ja, da har jeg nok det, uten at jeg helt skjønte at det var det. Jeg tror jeg syntes det var hyggelig der? Men jeg har vært på utesteder i utlandet, forsikrer hun oss om uten at vi blir helt sikre på om hun mener vanlige utesteder eller homosteder. Vi lar temaet ligge siden Valgerd allerede er i gang med å fortelle om Sting-konserten hun hadde vært på sammen med familie og venner i Oslo Spektrum. En konsert hun hadde kjøpt billetter til selv og som hun likte svært godt («Sting holder seg godt»). I køen så hun folk peke og si navnet hennes og gi høylydt uttrykk for forbauselse over at Valgerd var på Sting-konsert. – Av og til lurer jeg på hva slags oppfatning folk har av meg. Jeg går jo på kirkekonserter, naturligvis. Men ikke bare.  

Fortvilet over Kirken

I en leder i den kristne nettavisa Norge i dag hevdet redaktøren at Valgerd hadde sagt at «det i dag ikke er de homofile som blir forfulgt, men de som tror på Bibelen».

– Har du sagt det?

Kirkeministeren rister sakte på hodet og svarer «nei». Bare «nei». Så kobler hun seg på Hareid-saken: Konflikten mellom Rosemarie Køhn og Hareid-kapellan Michael Møgster, som ikke likte Hamar-bispens syn på homofili og nektet henne å delta i gudstjenesten i midten av oktober i år. – Jeg har vært fortvilet over at Kirken ikke kunne håndtere denne saken uten at det ble det store spennet i media. Møgster trakk seg og all sympati gikk til Køhn. Jeg hadde håpet at hun skulle jenke seg litt hun også. Men jeg ser at det ikke var lett for henne på grunn av mediestrategien rundt. Dagbladet hadde for eksempel fløyet opp Homsepatruljen og dermed lagt en agenda for utviklingen av saken. Jeg hadde håpet på mer toleranse fra begge parter i tråd med Kirkens bestemmelse om at begge syn skal leve side om side.

– Tror du at det noen gang kommer til å gå?

– Ja, det må det. Vi må ha toleranse.

– Men mange homofile ser sin sak som en menneskerettighetskamp. Forstår du det?

– Ja, og de har også rett på mange områder ... når det at du er homofil blir brukt mot deg. Jeg er mer liberal enn det folk oppfatter meg som.  

Mot avkriminalisering, mot partnerskap ...

KrF stemte mot å avkriminalisere homoseksualitet i 1972. De stemte også mot partnerskapsloven i 1993 og i en slags krampetrekning foreslo blant annet Kjell Magne Bondevik til og med å avskaffe partnerskapsloven i 1996. KrF er fortsatt ingen tilhenger av loven. Homofile i samboerskap kan ha tillitsverv i partiet, men under forutsetning av at de er imot partnerskapsloven. Og hva KrF mener om SVs forslag om en kjønnsnøytral ekteskapslov, er like forutsigbart som bønn i kirka. Denne politikken er også Valgerds. Selv om hun altså synes at hun er liberal. – En ting er når barn har homofile foreldre i forhold til barnas rettigheter. Barns rettigheter er alltid viktigst. Men jeg er konservativ i forhold til homofiles krav i adopsjonsspørsmålet. Jeg er skeptisk til en samfunnsutvikling som legger til rette for at den på område etter område undergraver familien som institusjon med en far og en mor. Her endrer jeg ikke standpunkt, understreker Valgerd sterkt. – Jeg vil bli svært forbauset hvis jeg gjør det. I dette spørsmålet vil jeg alltid være i konflikt med de homofiles organisasjoner. Jeg holder fast på ekteskapets særstilling, sier Valgerd med et ekstra trykk på «ekteskapet». – Jeg vet også at det er mange homofile som følger mitt syn i dette spørsmålet.

– Du har i tidligere intervjuer sagt at du har homofile venner. Hvordan har de påvirket deg i homospørsmål?

– Jeg får mer forståelse for deres situasjon.

– Ingen diskusjoner?

– Jo men, de kjenner meg, de vet hva jeg står for.  

– Rått og kynisk brukt

Det var som barne- og familieminister at folk elsket å hate Valgerd aller mest. I dag er det KrF-kollega Laila Dåvøy som jobben med å hindre homofile i å få de samme rettighetene som heterofile i spørsmål om fosterhjem, adopsjon, inseminasjon for lesbiske. Ikke minst er det hennes departement som betyr liv eller død for LLHs virksomhet.

– Er du glad for å slippe og være i Dåvøys sko – i sentrum for stadig kritikk og i stadig konflikt med blant annet homobevegelsen?

– Nei, jeg hadde ikke vondt av å stå for vår politikk, men LLH var utrolig flinke lobbyister. De brukte meg bevisst til å skape et fiendebilde. Jeg ble rått og kynisk brukt også av deres støttespillere i andre partier. I begynnelsen av min periode som barne- og familieminister, gjennomførte jeg et kutt i støtten til LLH som Sylvia Brustad hadde lagt igjen. Et kutt som Arbeiderpartiet hadde foreslått etter at de hadde sett at homoorganisasjonen hadde fått uforholdsmessig mye støtte i forhold til andre gjennom flere år. Ulike statsråder fra Ap hadde kuttet i denne støtten i flere år på rad. Men det var jeg som fikk all kjeften og all kritikken og oppslag i Dagbladet for dette, sier Valgerd og er litt sint i stemmen. Litt stram. Hun synes hun har fått ufortjent mye pepper for homopolitikken sin.– Jeg har en del følelser i meg ennå på grunn av dette, men de lyktes jo med det den gangen.  

«Kvinner mot Valgerd» og andre kampanjer

Hun forteller at hun leste artiklene der folk fortalte at de skrudde av fjernsynet når Valgerd kom på - for å skåne barna. – Barn som var så små at de ikke så på tv! Og så var det alle de andre kampanjene, blant annet «Kvinner mot Valgerd» ... Ja, det har vært hardt å stå i fokus for dette som en person. Det er noe helt annet enn å være i politisk kamp. Valgerd reiser seg og drikker av et glass vann som står på skrivebordet. Mobilen hennes ringer. «Skriv det på lappen som ligger på kjøkkenbordet. Jeg er snart hjemme», svarer Valgerd, legger på og ser på klokka før hun går bort og åpner døra. Der ber hun et usynlig menneske gi beskjed om at bilen som skal kjøre henne hjem til Asker og lappen på kjøkkenbordet, skal vente. Mor setter seg tilbake i den svarte skinnstolen hun har sittet i en time, legger de svarte buksebeina i kryss og ser plutselig ut som om kommer på noe morsomt. – Vet du, da sønnen min var ti-tolv år, sa han en dag til meg: «Du Valgerd, hvis jeg hadde blitt homofil, så hadde nok mange godtet seg veldig».