TilbakeBlikkSommer: Trettebergstuen på krigsstien

Det er sommer og BLIKK senker tempoet. Med tanke på at årets Pride-tema er historie, vil BLIKK dele en rekke magasinsaker utover sommeren. I dag: Trettebergstuen på krigsstien fra BLIKK nr. 6/19.

Anette Trettebergstuen er landets mest selvlysende lesbiske mor, og er også lesba med mest politisk makt i Norge. Nå er hun på krigsstien. – Vi har en regjering som verken satser på kultur eller likestilling.

Anette Trettebergstuen har vært politisk aktiv siden hun var 18 år. På den tida var det ikke så mange organisasjoner å velge mellom i Hamar der hun vokste opp. Hun valgte AUF og var i tillegg også med i Europeisk Ungdom. Da hun som 24-åring kom inn på Stortinget i 2005, gikk hun fra å være ungdomspolitiker i Hedmark Arbeiderparti, til å bli landets eneste åpne lesbiske stortingsrepresentant. Det betydde at hun også måtte gjennom en komme ut-prosess i lokalpressa.

– Det var ikke et bevisst valg at jeg kom ut først etter at plassen var sikret. Blikk hadde blant annet skrevet om meg, men lokalavisene hadde ikke plukket det opp. Da anledningen bød seg, tok jeg den med én gang. For meg er det viktig å være synlig, ikke minst i hjembyen min.

Fjorten år senere er Trettebergstuen også blitt landets mest selvlysende lesbiske mor, og er i kraft av sine verv og posisjon i Arbeiderpartiet, lesba med mest politisk makt i Norge.

– Som nyvalgt leder av kvinnenettverket i Ap, hvordan vil du jobbe for lesbiske og skeive kvinner som er usynlige i den tradisjonelle likestillingspolitikken?

– Kvinner henger etter på de fleste samfunnsarenaer fortsatt, men å ha fokus på de som blir dobbelt rammet og utsatt for usynliggjøring, er veldig viktig for meg. Og der tror jeg at jeg kan gjøre en forskjell. Både fordi jeg har erfaring fra det selv, og fordi jeg kommer fra det skeive miljøet. Trykket på mangfoldet i politikken må opp. Det høres ut som en selvfølge, men hvis du ser deg rundt så er det ikke det.

Magen kom først

Som de fleste har fått med seg, så har Trettebergstuen fått sønnen Gustav sammen med sin homofile kompis Christian. Hun har alltid tenkt at det som passer best for henne, er å få barn med en mann som vil være far og ta del i barnets liv.

– Hvordan har det at du er blitt mor påvirket hvor mye tid du kan bruke på politikk?

– Nå har jeg jo Gustav 50/50, men når det er jeg som har han, må jeg være halv fem i barnehagen. Og kan ikke starte møtene før halv ni siden barnehagen ikke åpner før klokka åtte. Jeg kan ikke jobbe så lenge jeg vil lenger, og må planlegge så mye mer. De to neste månedene er helt gjennomplanlagt – både dagene og kveldene. Men jeg opplever ikke at jeg får gjort noe mindre. Jeg tror jeg sløste bort mye mer tid før, det har blitt færre kaffekopper … Men jeg tenker at det ikke er noe negativt med at jeg må jobbe mindre på kveldene.

– Hvordan syntes du det var å gravid?

– Ååå, endelig spør noen om det! Du, det syntes jeg var veldig fremmedgjørende. Jeg har hørt folk si at det var så koselig å være gravid, jeg syntes ikke det. Jeg syntes det var veldig rart hvordan folk så på meg. Plutselig var jeg bare gravid. Magen kom liksom først, og så kom jeg i andre rekke. Det var som om identiteten min forsvant i takt med at magen vokste. Jeg er jo litt androgyn og det var også rart å havne i en så forventet feminin rolle. Da følte jeg meg ganske maskulin, og det synes jeg var en ganske interessant opplevelse. Jeg fikk plutselig kontakt med androgyniteten min som jeg ikke har hatt siden jeg var ti-tolv år. Det var en fin opplevelse å oppdage den igjen.

Krever politi- og barneomsorgsattest

De fire partiene i Solberg-regjeringa har i sin politiske samarbeidsavtale fra januar i år, Granavolden-plattformen, blitt enige om å gjøre noen endringer i bioteknologiloven. Blant annet vil de innføre krav om politiattest og barneomsorgsattest for å kunne godkjenne kvinner som ønsker assistert befruktning. Hva synes Trettebergstuen om det?

– Det synes jeg er underlig. For de krever ikke det av andre som setter barn til verden. Er det en ting vi vet – for å generalisere – så er det at dette er ønska barn. Jeg synes det er drøyt, rett og slett. Jeg kan ikke forstå hva slags menneskesyn som rettferdiggjør politi- og barneomsorgsattest. Det tegner jo et bilde av oss som er ille.

Regjeringas fire partier har i Granavolden-plattformen også blitt enige om å sette ned aldersgrensen for når barnet har rett til å få vite sæddonors identitet, fra 18 år til 15 år. Er hun enig i at dette?

– Jeg tror det er veldig individuelt hva slags behov barn har. Jeg tror det kan være positivt for noen, negativt for andre. Det jeg tror er farlig, er at vi som politikere grer alle over en kam, og mener noe om hva alle barn har behov for. Og dermed krav på. Det er kanskje en grunn til at det er 18 år i dag, da er du jo ansett som juridisk voksen og i stand til å ta egne valg.

«Har dere pult?»

Like åpen om at hun er lesbisk, har Trettebergstuen også vært om at hun ventet barn med en venn. I et intervju i VG ble hun og barnefaren spurt om hva «de gjorde for at hun skulle bli gravid» og «om de hadde hatt sex?». Trettebergstuen fortalte da at de hadde brukt sprøyte og gjorde resten på egen hånd, hver for seg. Rett og slett «gjør det selv hjemme-befruktning».

– For oss skeive så blir jo det private også politisk fordi det er så lite som er tilrettelagt for våre liv. For meg som offentlig person, har jeg tenkt at jeg må jo bare bjuda på. For det er det offentlige personer skal gjøre. Men det ble mye større ståhei enn jeg trodde. Men mest positivt. Det de fleste var mest opptatt av, var om vi hadde pult, så da måtte vi jo snakke om det.

– Hvordan har du taklet hat og netthets i etterkant?

– Det har vært veldig lite av det, men det jeg synes har vært litt kjipt er at det nå handlet om flere om enn meg. Det kjentes litt sårt, og det var noen trusler vi måtte melde ifra om som medførte at jeg tenkte «var dette så lurt?» Men så har jeg tenkt at «jo, det var det». Men jeg har aldri fått så mye meldinger som etter intervjuet i VG, folk lurte på ting, og de som hadde gjort det samme selv, ga meg veldig mye ros. Det var dessuten bemerkelsesverdig mange fra bibelbeltet, prester, ledere og andre, som tok kontakt og sa «vi støtter deg!». Det vil jeg gjerne få fram fordi det sier noe om at de kanskje ikke føler at Nina Karin Monsen representerer dem, og ønsker å ta avstand fra slike meninger. Det setter jeg veldig pris på.

– Har det å få barn endret deg, ser du verden med andre øyne nå?

– Nei, jeg har fått andre prioriteringer, knappere tid og blitt trøttere, men det har ikke endret meg. Jeg er fremdeles den samme, jeg har bare fått et barn.

Bakstreversk av Ropstad

Trettebergstuen har ikke lagt fingrene imellom når det gjelder regjeringas likestillings- og lhbt-politikk – verken i Stortinget eller i media

– Hva er verst med Solberg-regjeringas lhbt-politikk?

– Det står masse fint i Granavolden-erklæringen, og så gjenstår det å se i budsjettet om de trekker tilbake støtte til lhbt-organisasjoner, men jeg tror egentlig ikke det. Så sånn sett vil det være status quo, men de kommer ikke til å ta grep for å gjøre noe i positiv retning, for de er ikke opptatt av det. Det vi hadde trengt, var en forpliktende konkret handlingsplan med masse penger til organisasjonene som gjør arbeidet på gulvet. Vi hadde trengt å få plass de siste juridiske rettighetene for transepersoner. Regjeringa kommer ikke til å initiativ til å gjøre det. Men du må hele tida kjempe for å ta et skritt framover. Og det vil de ikke. Barne- og familieministeren vil ikke engang nedverdige seg til å gå i Pride-paraden.

– Hva er verst med Ropstads innsats på lhbt-feltet?

– At han skal være minister for barnefamilier, men ikke for skeive familier. Han er ikke det for mitt barn. Og heller ikke for alle andre som ikke lever etter normen. Det Ropstad har gjort i altfor stor grad, er å forfekte meninger som gjør at både barn født i skeive familier og skeive barn selv, får inntrykk av at de er mindre verdt enn andre, og det er bakstreversk. Innenfor trosfriheten mener han at det skal være greit å lære barn at det ikke er greit å være lhbt-er, og det er mulig at det er greit sånn formelt sett at foreldre ifølge trosfriheten kan si det til barna sine, men han er statsråd og skal fordømme det. Det er hans rolle, men det vil han ikke.

– Er det noe han bør ha ros for?

– Han jobber bra med barnefattigdom og barnevern.

Trine er god, men …

Da Kjell Ingolf Ropstad i januar overtok som barne- og likestillingsminister, fikk han ansvaret for regjeringas trospolitikk mens ansvaret for likestillings- og lhbt-feltet ble flyttet over til kulturminister Trine Skei Grande.

– Synes du Skei Grande er en god «homominister»?

– At det ble kultur- og likestillingsdepartementet, handler vel om at de måtte plassere ansvaret på en som vil noe med det. Men jeg er opptatt av at det ikke skal hete kultur- og likestillingsdepartementet. At vi ikke har et likestillingsdepartement, synes jeg er drøyt i seg selv. Men Trine er en god homominister. Og hun er en god kulturminister. Problemet er jo at vi har en regjering som verken satser på kultur eller likestilling. Og det får ikke enkeltpersonen kulturministeren gjort så mye med, dessverre.

– Ifølge ILGAS Rainbow-map 2019 har Norge siden i fjor falt fra 3. til 5. plass i rangeringen over beste europeiske land for lhbt-rettigheter. Hva synes du om det?

– Det er ille. Vi falt på den generelle kjønns- og likestillingsindeksen til World Economic Forum også. Det virker ikke som om det bekymrer regjeringa heller. Jeg ser det ikke, jeg hører det ikke, så jeg har sendt spørretimespørsmål til Trine om indeksen hvor jeg etterspør hva regjerninga har tenkt å gjøre, for dette krever handling. Å kjempe for et samfunn med små forskjeller og med likestilling, må gjøres gang på gang. Det er ikke gjort én gang for alle.

Stolt over ekteskapsloven

Manglende tilbud om interkjønn/sex-behandling, manglende hatkrimbeskyttelse av trans- og interkjønnpersoner, samt manglende forbud mot konverteringsterapi, var blant annet det som dyttet Norge ned fra 3. til 5. plass i ILGA-rangeringen.

– Kan du og Ap på Stortinget gjøre noe med disse sakene?

– Nå har ikke Ap mulighet til å få flertall lenger, men vi må iallfall pushe på, fremme forslag og passe på at de ikke slipper unna. Regjeringa tar jo ikke tak i dette selv, men alt dette er vi på rett side av historien på, og er for å endre. Vi må ikke la det bli stille. Det er fare nummer to, at folk gir litt opp. Og vi må ikke det! Jeg håper at alle holder ut, selv om det er strevsomt. Jeg lover at jeg skal bidra til at det ikke skal være stille.

– Har du noen gang dårlig samvittighet for at du ikke gjør nok for lhbt-rettigheter?

– Jeg tror ingen politiker føler at de gjør nok noen gang, det ligger litt i politikkens natur. Når du har jobba ræva av deg for noe, er det alltids 10.000 andre saker du kan ta fatt i. Du kommer aldri i mål. Det handler om å prioritere en kombinasjon av de oppgavene du blir pålagt, og de du selv brenner for. Nå er jeg heldig som får lov til å jobbe med likestilling og mangfold, men jeg tror at hvis du som politiker våkner opp en dag og er tilfreds med det du gjør, så er du en lat politiker.

– Tema for årets Pride-markeringer over hele landet er historie siden det er 50 år siden Stonewall-opprøret. Hva er du mest stolt over å ha bidratt til politisk i lhbt-historien?

– Vi jobbet jo veldig hardt med å få plass felles ekteskapslov i 2008, og selv om vi tar den som en selvfølge nå, så var det ikke rett fram der heller. Jeg er også fornøyd med at vi fikk på plass et hatkriminalitetsregelverk med prioriterte ressurser i politiet, men nå ser vi at det smuldrer opp fordi vi ikke har klare nok styringssignaler. Den pågående kampen er å slåss mot troen på at alt går så fint.

Bekymret for Europa

Høyrekreftene har framgang over hele Europa, og angrep på menneskerettigheter fra ytre høyre blir mer og mer vanlig. Pendelen er i ferd med å snu, rettigheter som minoriteter og kvinner har tilkjempet seg er under press fra anti-gender-bevegelsen, reaksjonære kristne og ytterliggående autoritære høyrepartier.

– Som leder i kvinnenettverket, og som lesbisk, hva frykter du kan skje?

– Flere og flere land i Europa går bakover, i Malta er abort forbudt dersom det ikke er resultat av voldtekt, flere andre land innskrenker nå abortrettighetene, og gjør tilbaketrekk på reproduktiv helse, ikke minst når det gjelder seksualinformasjon. Vi ser også at ytringsfriheten og levekårene til lhbt-personene innskrenkes, og at kvinnesak og likestilling trues, så alt dette henger veldig sammen. Nå handler det rett og slett om å hindre at det går ytterligere tilbake, ikke hvor raskt det skal gå framover. Det er derfor det ikke kan bli bråk nok når regjeringa her i Norge innskrenker abortloven. Norge burde vært et fyrtårn når det gjelder å beskytte kvinner og minoriteters rettigheter, slik at andre land kan få inspirasjon til å snu. Det er en skam at det ikke skjer! Jeg er veldig bekymret over det som skjer i Europa nå. Veldig bekymret.