Selv om det gikk dårlig med Anthony, den eneste åpne homsen som stilte opp i Grand Prix i år, vil homsene helt sikkert sitte klistret foran skjermen neste gang slagerkonkurransen arrangeres. Grand Prix-kommentator Jostein Pedersen tror at forklaringen er at GP er fest, fart og farger. – Dette er også viktige ingredienser i homsekulturen, påpeker Pedersen. Personlig har han Anita Skorgans «Karma» fra 1985 som sin norske favoritt. – At det er overstyrt er en fordel, det distanserer GP fra den «alminnelige» popkulturen som omgir oss til daglig og som per definisjon er ekstrem heteroseksuell der det alltid er snakk om «han» og «henne». Musikalsk bygger GP-musikken på slagerparafraser fra samtiden, men drar det til den ytterste konsekvens om det så er en sorgtung ballade, som Serbia Montenegro i fjor, eller en dum disco-sang som Hellas bidro med i fjor. At alt sendes direkte og er en nervepirrende fest lindrer sikkert ikke homokromosomene. Det bergenske fenomenet Desirée Hafstad og mangeårige vertinne for Kvasi Grand, har sin forklaring på hvorfor Melodi Grand Prix er slik en homsekult. – Homsene har så elendig smak, og liker alt som har med konkurranser å gjøre, så lenge det ikke vises muskler. Hennes norske favoritt gjennom tidene er «Lady Di» med Inger Lise Rypdal fra 1981. Les alt om Grand Prix´ 50-årsjubileum i Blikks marsutgave som er i salg nå.