Tørk aldri tårer uten hansker

Jonas Gardells tv-serie «Tørk aldri tårer uten hansker» starter på NRK1 mandag 2. desember. Jonas Gardell vil tilbake til det spesifikt seksuelle, og ordet «homse». Han er «lei av hele queer-greia», og av pride og lhbt. Den eneste bokstavkombinasjonen han vil bruke på seg selv, er ks. I fjor var det tretti år siden aids kom til Sverige. Da var det ingen som visste hvordan sykdommen smittet. Ingen forsto heller hvorfor først og fremst homoseksuelle menn ble rammet. «Homopesten» ble den kalt. Nesten en hel generasjon homoseksuelle menn døde og ble begravd i stillhet av pårørende som lot som om dødsårsaken var kreft. Homsene var ikke ofre. De var skyldige, og resten av samfunnet viste nå hva det egentlig mente; at de fikk sin fortjente straff. Det hele høres ufattelig ut i dag. Det er jo ikke slik svenskene husker Sverige. Men en som husker godt, er Jonas Gardell. Og han er ikke bare lei seg. Han er forbannet og krever oppreisning.– De som gjorde dette mot oss, sa dette til oss, handlet slik, kommer snart til å dø uten at de noen gang har blitt stilt til ansvar for det de gjorde. De slipper å svare for hvordan de behandlet ei allerede utsatt og marginalisert gruppe som dessuten døde på den mest uverdige, stygge og jævlige måten. Faen! Jeg er kjempesint! I juli i fjor kom den første romanen, «Kärleken», i Jonas Gardells bokserie «Torka aldrig tårar utan handskar», som handler om tida da aids høstet sine første ofre i Sverige. Året er 1982, og vi følger hovedpersonene Rasmus og Benjamin på deres reise til et nytt liv som åpent homofile i Stockholm, en reise som strekker seg over tusen sider, tre bøker, gjennom frihet og kjærlighet, men også gjennom sykdom og fornedrelse, for så å slutte i – slik Jonas beskriver det – en «stygg, ensom død».– Disse tre bøkene er min versjon at Vilhelm Mobergs «Utvandrarne». I stedet for å reise fra småsteder til friheten i USA, tar de seg fra Koppom, Hammarstrand eller Enebyberg – som jeg selv kommer fra – til friheten i storbyen. Til anonymiteten. Men også til byen som kan være farlig, som kan ta livet av deg.

Knullet som gale

Romantriologien tar utgangspunkt i tida før prideparader, partnerskap og internett. For å treffe likesinnete trakk byens homser i stedet ned i en hemmelig verden av saunaer, pissoarer eller bakgater for rask og anonym sex. En ung homo som Jonas levde et utsatt liv.– Det er kjent at jeg ble voldtatt da jeg var fjorten. Det har jeg skrevet om. Det er jo ikke slik at det er velstående middelklassegutter som blir voldtatt, men de utsatte ungene som driver rundt på byen. Det er de man snuser seg fram til. Mitt andre hjem var Klara Norra Kyrkogata. Det var det en hadde å bruke og slik en traff hverandre, akkurat slik jeg beskriver i bøkene. Bokas Rasmus havner også på Klara Norra Kyrkogata og de andre homsestrøkene. Etter en usynlig oppvekst preget av mobbing i byen Koppom i Värmland er han ny i byen, et «byttedyr som vil bli tatt», og begår en rekke raske ligg. Sex var jo en naturlig del av møtet mellom homser, og jakten etter sex var en del av den nye friheten. Siden den moderne homobevegelsen startet på slutten av 1960-tallet hadde det blitt født en ny homoidentitet, og ordet «gay», som opprinnelig betyr «glad», var innført. Borte var tida da homsene var triste og levde i sølibat – syttitallets gay-identitet handlet om frihet og glede. Sex var ukomplisert. Den heteroseksuelle verden hadde jo blitt revolusjonert av p-pillen, mens homsene ikke engang trengte å ta en pille. Det var bare å kjøre på. Man var glad, man hadde sex. Jonas sier han tilhører den «generasjonen som knuller som gale».– Jeg knullet som bare det. Vi knullet. 1960- og 1970-tallet var jo den seksuelle revolusjonen, men også den homofile frigjøringen.

Diskret og smidig

Fram til 1979 var homoseksualitet fortsatt klassifisert som en sykdom i Sverige. Det året okkuperte en gruppe demonstranter kontoret til Socialstyrelsen i Stockholm og lyktes å få sykdomsstatusen opphevet. I 1985 skjedde det enda en oppsiktsvekkende okkupasjon av det samme kontoret. Denne gangen krevde man blant annet at homofile par skulle få samme rettslige beskyttelse som heterofile. En av okkupantene var den 22-årige Jonas Gardell. I et klipp fra Rapport ser vi han, en pur ung, blond mann, som lidenskaplig deklamerer blant sine meddemonstranter på trappa til Socialstyrelsen, denne nye troppen av unge, sinte homser som ikke snilt ventet på sine rettigheter, men stormet ut av skapet, «loud and proud», og krevde dem.– Jeg tror ikke vi fattet hvor modige vi var, konstaterer han i dag. – Vi bare gjorde det. Men det var ikke alle homoseksuelle som applauderte. Tvert imot. Det fantes en stor gruppe homoseksuelle som hadde levd med sine middagsselskap som ble avsluttet med en runkejobb. Alt gikk ut på at man levde i det stille. Her kom så disse skrålende menneskene som tullet og gjorde seg til. Da fantes det fortsatt en idé om to parallelle holdninger som sto mot hverandre: å være åpen og stille politiske krav, eller å være diskret og smidig.

Den synlige homsen

Jonas var ikke av den diskrete typen. Han krevde sin plass, både som åpen homse og som debuterende forfatter. Samme året som han okkuperte Socialstyrelsen, kom den første boka hans, «Passionsspelet», ut. Hans kunstnerskap kunne på den tida ikke ses atskilt fra hans seksualitet. Begge var flettet sammen i det kontroversielle faktum at han var Jonas Gardell, den synlige homsen.– Samfunnet har alltid behov for ei gruppe som er «den fremmede andre». I dag er det muslimene. Da var det homofile. Homofile ble alltid skrevet om som «de homofile». Det antyder en atskillelse fra journalisten og leseren. I dag tas «Kärleken» imot som en stor og viktig, svensk roman. Men da jeg skrev min første bok, «Passionsspelet», i 1985, skrev Expressen «det ekle og avsmaken velter seg over leseren». I dag finnes det ingen mulighet for ei avis til å skrive så nedlatende om homofile. Men da var det ikke bare mulig, men en vanlig omtalestil. Og vi var vant til å bli omtalt slik. Jo mer han viste seg fram, desto mer plass fikk også hatet mot homsene. Iblant kom ukjente fram til han på spisesteder og stumpet røyken i maten. En gang ble han og partneren Mark Levengood truet med kniv på Ikea. Politiet fortalte dem at de burde «forstått at man reagerer når man ser to menn slik».– To menn som handler bokhyller sammen. Men jeg var åpen homse, og da var det liksom tillatt, ler han i dag.

Begravelsesdressen

Det var mot denne bakgrunnen av utenforskap at en ny, mystisk sykdom gjorde sin entré. I en grusom, ironisk vri hadde det bare gått drøyt tre år siden sykdomsklassifiseringen ble opphevet til homsene plutselig begynte å bli syke i virkeligheten. I oktober 1982 ble den første hivdiagnosen stilt i Sverige. Da het viruset ennå HTLV-3 og hadde bare blitt funnet i USA. Nå hadde det kommet hit, og innen et par år var det klart at en ny epidemi herjet. Det gikk fort. Homoseksuelle menn døde som fluer og ingen forsto hvorfor.– Vi visste bare at homser begynte å dø. De første årene visste vi ikke engang hvordan man fikk det. Vi forsto at mange rundt oss var blitt smittet, men ikke om vi selv hadde det. Vi visste at når man fikk diagnosen hadde man to år igjen å leve. Jeg hadde fire venner som tok livet av seg i løpet av et halvår. Hadde det skjedd i dag, hadde jeg blitt knekt. Venner fortalte at de hadde begravelsesdressen på en henger på kontoret fordi det var så praktisk å slippe å dra hjem i mellomtida. Det var den hverdagen vi levde i. Det skulle ta en stund før skikkelige hivtester ble utviklet. I begynnelsen ble bare immunforsvaret testet ettersom man hadde oppdaget en sammenheng mellom det og hivviruset. Da Jonas tok en slik test, viste det seg at han hadde nedsatt immunforsvar. Legen fortalte at han trolig hadde hiv. Jonas ringte til moren og fortalte. Han forsonet seg med tanken på at han kanskje ikke hadde lenge igjen.

De svarte pestrottene

Da de ordentlige testene kom, lot han være å teste seg på nytt.– Det fantes ingen kur, ingen medisiner, ingen lindring. Det som fantes, var registrering, dårlig legebehandling, utfrysning på arbeidsplassene, fornedring på ulike vis og en stygg død. Hvorfor skulle du teste deg? Rådet var: «Test deg ikke, men lev som om du var smittet». Det var det vi gjorde. I flere år testet vi oss ikke, men levde med tanken om at vi nok hadde viruset. Noen av oss ble syke, andre ikke. I og med at ingen forsto hvordan smitten ble spredd, ble det viktig å finne en syndebukk. Det var artikler i Svenska Dagbladet om hva som kunne hende om man ble smittet gjennom nattverdsvinen. For da ble jo en uskyldig smittet. Det var tydelig at man delte inn i uskyldige og skyldige. Avisa Dagen konstaterte at hvis man ser bort fra bløderne, er hver eneste som blir smittet konsekvensen av en syndig oppførsel. Det var veldig viktig å peke på at vi homser ikke var ofre – vi var skyldige i vår egen sykdom. Vi hadde gjennom vårt levevis, vår kopulering, selv pådratt oss denne straffen, denne sykdommen. Derfor fortjente vi den, og vi var dessuten mordere, ettersom vi truet de uskyldige. Vi var de svarte pestrottene som spredte seg utover byen. Jonas poengterer at hvert eneste sitat i boka er fra virkeligheten. Ingen skal kunne påstå at han overdriver eller finner på ting. Han siterer ordrett fra løpesedler og artikler som skrek ut at «alle homser blir undersøkt i jakten på aids» eller at homser var «mordere». Fornedringen, mener han, kom fra alle hold og kanter. Nå vil han ansvarliggjøre de som var skyld i dette.– Jeg vil ha en offentlig unnskyldning! Jeg synes gjerne Riksdagen kan koste på seg å gi oss alle en unnskyldning på vegne av hele det svenske folket.

Begravd i stillhet

En av grunnene til at det tok tretti år å skrive bøkene, mener Gardell, er helt enkelt at tida ikke var moden før. Han tror det finnes en kollektiv skyld i samfunnet omkring behandlingen av de homoseksuelle under aidskrisen.– Først nå kan boka tas imot uten at man trenger å bli møtt med de forsvarsreaksjonene som har sittet i ryggmargen hos mange. Jeg tror at disse bøkene kommer til å åpne en dør til sorgen og sinnet. Jonas Gardell bærer også selv på en skyld, skylden til den som overlevde. Stemmen blir knapt hørbart sukkende. Blikket retter han ut gjennom vinduet, ned i bordet og så framover igjen, sløret av tårer. Sinnet viker for sorgen.– Jeg gråt ikke en tåre mens jeg skrev bøkene, snufser han. – Det kom da jeg var ferdig. Siden da har jeg grått hele tida. Vi har ikke fått sjanse til å sørge. Vi har bare akseptert og levd med at vi mistet alle disse personene, der slektningene stjal de døde kroppene deres og påsto at de hadde dødd av kreft og begravde dem i stillhet. Det var slikt et svik. For å sette seg inn i tankegangen fra den tida, ble Jonas nødt til å gå tilbake til foreldregenerasjonen, de som var unge på 1950-tallet.– Homosexfester, synd, selvmord, tragedie, sørgelig, perverst; det var det de fikk lære seg. Det fantes ikke noe positivt. Homsene ble gjort til heteroer etter sin død og ble begravd som kreftsyke fordi det var eneste mulighet for disse foreldrene til å sørge over sine barn. Det gikk ikke an å sørge over en homo. Livet til en homse var et barnløst, sørgelig liv. Forfeilet.

Sigarettstumper i maten

Fra midten av 1980-tallet var ikke hiv et anliggende kun for homoseksuelle lenger. Ved at risikogruppa hadde blitt utvidet med de sprøytenarkomane og prostituerte, hadde smitten funnet fram til de heteroseksuelle. Hiv hadde krøpet ut av saunaene og gått bakveien inn i «folkhemmet». Nå brøt aidspanikken ut. Den såkalte badstueloven ble presset gjennom og gjorde saunaene ulovlige. Aidsdelegationen ble grunnlagt og satte i gang en massiv kampanje for å få folk til å beskytte seg. Med slagord som «I går delte han sprøyte med tre kompiser» eller «I dag har hun ligget med 14 menn – uten kondom» rettet kampanjen seg nå mot alle.– Det som hendte under aidskrisen var at man forsto hvilken fare sykdommen kunne bli for samfunnet om den også kunne smitte streite. En var altså tvunget til å kommunisere med homsene, vinne deres tillit. Da gjorde man som svensker alltid gjør – man innlemmer dem i «folkhemmet». I samme runde som saunaene ble forbudt, kom samboerloven. For den farlige er ikke den homofile som sådan, men den promiskuøse homoen. Om man kunne gjøre homsen monogam, til en samboende homo, da er det en bra homo. En fin homo. På denne tida gikk han fra å være et undergrunnsfenomen til å bli kjent som Jonas Gardell i hele Sverige. Den artige, hyllete Gardell som fikk stadig færre sigarettstumper i maten.– Jeg var kul, jeg var pen, jeg var intelligent og morsom og sammen med et jævla mummitroll! Begavet også for all del – men med litt distanse kan jeg se at jeg var alt det de trengte. Jeg var homsen som kunne elskes. Mark var jo dessuten homsen som til og med mormor kunne elske. Jeg har lest intervjuer med meg og Mark fra den tida og oppdaget at vi jo aldri påsto at vi var monogame, men at det var underforstått fordi det var den homsen man trengte å se. Så Dagens Nyheter kunne vise at de ikke bare hetset, men «her skriver vi også en helside om dette flotte homseparet».

Ja må han leva ...

Homsene ble stuevarme på begynnelsen av 1990-tallet.– Jeg tror at man begynte å innse at det handler om sønnene våre, brødrene, tannlegene, lærerne og kompisene våre. På slutten av 1980-tallet ble det gjort undersøkelser hvor 90 prosent av det svenske folket i prinsippet ikke trodde de hadde en homofil i bekjentskapskretsen. Det kunne ikke skjedd i dag. Samtidig som homofilien ble ok, ble promiskuiteten unntaket. Jonas kaller homsegenerasjonen etter han selv «den ikke-knullende generasjonen».– Livredde for aids og for sex kastet de seg inn i forhold. Jeg synes nesten synd på den ikke-knullende generasjonen. De har jo bare fått oppleve gladpack. Jonas Gardells karriere gikk på samme tida hånd i hånd med den politiske liberaliseringen for homofile. Boka hans «En komikers oppvekst» ble en suksessfilm, hans enmannsforestillinger gikk for fulle hus, og han fikk eget talkshow på tv samtidig som partnerskapsloven ble innført i 1995 og ga homopar samme rettigheter som andre. Jonas og Mark inngikk partnerskap og fikk følge av Eva Dahlgren og Efva Attling. Homse ble hbt. Den gamle, militante frigjøringsuka ble den glade folkefesten Pride.– Da de sykdomsbremsende medisinene kom, glemte homsene bort sorgen. Vi fortrengte, satte på lokket og levde videre. I mange år kunne en jo ikke engang synge «ja må han leva» når noen fylte år. Det var jo det verste man kunne si, han kunne jo være død om tre uker. Se hvilket år bremsemedisinene kom, det var 1996. Når var første Pride? 1998! Det kom i samme slengen! Pride innebar «Nå glemmer vi dette her, gutter! Nå glemmer vi homsene, for de har brukt opp alt oksygenet her».

Nei til Pride

Gardell poengterer at RFSL (det svenske LLH, red.anm.) ble dannet av 35 menn og én kvinne.– Det kan man mene hva man vil om, men slik var det. I alle aidsårene var det homser meg her og homser meg der. Homser døde og homser var syke. Med Pride 1998 kunne vi glemme homsene. I stedet kom Eva og Efva – da hele slaget var over faktisk. Jeg synes de er kjempedyktige, men de var faen ikke der på 1980-tallet da vi hadde trengt dem. – Lhbt er et begrep som overhodet ikke fantes da. Folk sier at hiv rammet lhbt-samfunnet. Nei, det rammet ikke noe lhbt-samfunn fordi det ikke fantes. Vi var homoseksuelle. Det het «Homosexuella frigörelsesveckan». Det var ingen lesbiske som døde av aids. I hele Pride- og lhbtq-kjøret finnes det både noe avseksualiserende og avhomofiserende som er direkte skremmende. Det begynner å bli tid for å snakke i klartekst. Det var menn som hadde sex med menn, som døde av aids. Uavhengig av om de identifiserte seg som homser, var det menn som hadde sex med menn. Det var ikke lesbiske og i forholdsvis liten grad transer. Det var homser. La oss si ordet. Dette ordet som var et skjellsord, og som vi gjorde om til et stolt ord, men som vi knapt får lov til å si i dag fordi vi skal bruke en bokstavkombinasjon. I første tiåret på 2000-tallet ble hbt (homo, bi, trans) utvidet med bokstaven q, som står for «queer». Målet er å inkludere også grenseoverskridende identiteter. Kritikere hevder at «queer» har blitt en politisk ideologi snarere enn en seksuell identitet. Jonas fnyser:– Det er jo så latterlig! Hele queer-greia. Hele jeg var jo queer. Så kommer noen satans akademikere og stjeler begrepet etterpå og gjør det til en teoretisk disiplin. Saken var at vi ikke ville bli satt i bås, og så tilegner de hele karrieren sin på å bygge en identitet av det. En del jenter som har slikket minimalt med fitte for å få rett til å kalle seg lesber! Jeg vil jo også bli kvitt selve ordet Pride. Jeg mener det skal hete Homosexuella frigörelsesveckan. Punktum.

Ks - kuksuger

Gardell mener det er viktig å ta tilbake det spesifikt seksuelle, å ta tilbake ordet «homse».– Det er kjempefint med allmenn toleranse og at barn i barnehagen kan være med. Vi kan gjerne ha en slik parade også – en «alle er like bra»-parade. Men vi må få lov å være homser. Han blåser i hvem som er med, sier han. Den eneste bokstavkombinasjonen som han skulle bruke på seg selv, er «ks».– Det står for kuksuger, flirer han. – Jeg er fryktelig god til å suge kuk. Vet ikke engang om jeg er homofil, bare at jeg er en jævel til å suge kuk. Man kan jo ikke bare kaste bort et slikt talent, eller hva? Et annet talent Jonas ikke har tenkt å kaste bort, er stemmen. Han ser som sin oppgave å fortelle denne historien. Å minne om hva som faktisk skjedde i Sverige for ikke så lenge siden.– Jeg vil at alle skal lese disse bøkene. Alle i hele verden. Sørge og bli opprørt. Bli sinte. Gråte over disse vakre, vakre mennene som ikke fikk leve sine liv. Disse fantastiske menneskene. Det er på tide at vi snakker om det. At vi får sørge. At vi kan bli sinte. At vi får en offentlig unnskyldning. Tørk aldri tårer uten hansker, NRK1 kl 21.30. Fotnote:Intervjuet har tidligere stått på trykk i det svenske magasinet Faktum, og er oversatt fra svensk av Kjell Arnestad.