Transpositiv oppvekstroman

Jan Elisabeth Lindvik har skrevet bok om den gryende opplevelsen av å være trans.

I forordet til boka Mao sin raude kjole skriver transperson Jan Elisabeth Lindvik at ungdomsromanen hans bygger på egne erfaringer, men det er langt fra noen Knausgård han har skrevet.

– Det er så jævla mye trist litteratur og så mye negativitet der ute. Her velger jeg å sitere Esben Esther Pirelli Benestad på at man må se det positive, både det transpositive og det homopositive, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Boka Mao sin raude kjole ble sluppet på Kolofon forlag i slutten av oktober og handler om 15 år gamle John som har en trang til å iføre seg det motsatte kjønns klær og som leser i leksikon at den trangen gjør ham til et sykt menneske.

Alvor i humor

Jan Elisabeth Lindvik vokste selv opp i en liten vestlandsbygd hvor skammen gjennomsyret hele samfunnet og var allestedsnærværende.

– Du skulle i det hele tatt skamme deg for det meste. I mitt tilfelle ble det til at jeg gikk ut midt på svarteste natta omkledd som kvinne. Det ble et sabla rot i hodet mitt. Et rot som jeg brukte som et veldig godt utgangspunkt i romanen. Som ung søkte jeg tilflukt i popmusikk og venstreradikal politikk for å komme unna følelser. Dem var det ingen som snakket om den gangen, sier han.

Humoren og galgenhumoren er sentral i romanen akkurat som den har vært for Lindvik, som har opplevd det som godt å kunne forflytte seg fra seg selv og over i fiksjonen med hovedpersonen John.

– Det var både utfordrende og lærerikt. Alle vennene mine trodde at de skulle kjenne seg igjen i boka, men det gjorde de ikke. Min 85 år gamle mor har lest boka to ganger og etter hun leste den den første gangen, sa hun at mange ting falt på plass. Det var godt for meg å høre akkurat det, sier Lindvik.

Sann historie med fiktive elementer

Jan Elisabeth Lindvik er til daglig undervisningsleder i masterstudiet i audiovisuell fortelling ved Høgskolen i Lillehammer. Han er også leder i Forbundet for transpersoner Norge (FTPN) og mangeårig transaktivist. Arbeidet med boka Mao sin raude kjole begynte som en irritasjon over at det ikke fantes filmer om egne erfaringer som ikke var cis- eller heteronormative.

Lindvik fant ut at det måtte bli bok i stedet for film etter hvert som han oppdaget at det var mer moro å oppholde seg i hodet til hovedpersonen.

– John er en underlig skrue som i en alder av 15 år begynner å dikte sin egen virkelighet. Denne historien måtte bare skrives for å kunne forstå John fullt ut, sier han.

Ifølge Lindvik er det tristeste i boka den totale ensomheten John opplever. Likevel tror forfatteren at voksne vil elske humoren i romanen og at ungdom kan få et mer ufarlig bilde av ensomheten av å lese den. Lindvik er opptatt av å skaffe oppmerksomhet rundt boka gjennom så mange kanaler som mulig, men bedyrer at det er hardt arbeid å markedsføre ei bok med såpass begrensede midler.

– Boka er gitt ut på et lite forlag hvor markedsføringsbudsjettet er knapt. Jeg har snakket med en ungdomsskolelærer som mente at romanen burde inn i ungdomsskoletrinnet. Det hadde vært noe, det! Vi har også søkt kulturrådet om muligheten til å få boka ut i bibliotekene rundt om i landet, sier han.

Åpen annerledeshet

Tilbakemeldingene på romanen har så langt vært positive. Nylig fikk Lindvik melding fra en leser på Facebook som skrev at hun aldri hadde lært så mye om annerledeshet på så kort tid.

– Jeg har sendt ut eksemplarer til en rekke medier for anmeldelse, men det er vanskelig å gjøre seg sett og hørt som debutant. Håpet er at jo at dette skal være ei bok om annerledeshet som er åpen for alle, sier Lindvik, som vedgår at skrivingen har gitt såpass mersmak at han nå pønsker på å skrive ei bok til fra et tilsvarende miljø.

– Da jeg skrev Mao sin raude kjole kjente jeg på meg at dette var ei bok som kunne virke i kampen mot transfobi. Kom ikke og fortell meg at dette er sosialt betinget, for jeg har vært slik hele livet, avslutter Lindvik.