Typisk lesbisk å ikke fryse

– Innen det har gått en måned kommer du til å ha klippet deg og begynt å gå i «butche» klær. Jeg kan vedde på det Kjersti. Det skjer med «alle». Jeg hadde akkurat fått min første lesbegjeng i Oslo, og trippet etter disse på høye hæler over brosteinene på Stortorget. Dette var tiden da den korte ubestemmelige nittitallslesbesveisen, til forveksling lik den fornuftige sveisen til heterofile middelaldrende damer fra distriktene, regjerte Pottas lokaler og du ikke var å regne med hvis du ikke hadde trang singlet, halvvide halvsæggebukser med stort belte og gelé i enten den piggete luggen, eller det klissete konstruerte knullerufset i nakken. Til nød rutete skjorte utenpå hvit t-skjorte og gjerne en tynn lærrem rundt halsen. Og sneakers selvfølgelig. Alltid sneakers.  

Uniformens siste runde

Selv hadde jeg utringning ned til navlen, skjørt, støvletter og av og til kreasjoner som innebar misvisende korsetter eller nagler rundt halsen. En klesstil som stadig hadde sendt meg trist og vonbroten ut fra Potta med ordet hobbylesbe hengende i luften, og som i et mørkt øyeblikk fikk meg til å starte Radiator-gruppa «Feminine jenter som liker feminine jenter» Min kjære blir alltid enormt flau på mine vegne når jeg drar opp dette faktum. Bær over med meg. Jeg var ung og uskyldig. Uansett så funka det, og vi ble flere, vi møttes og så gikk vi til Potta i flokk og ble akseptert og alle fikk ganske fort pult og fikk en kjæreste eller to. I det vi kneppet opp store beltespenner og dro hendene gjennom et gelépiggete hår, var alle prinsipper glemt. Men dette skal handle om stil og klær, og ikke det som var under. For da vennene mine fortalte meg at jeg kom til å bli «butch», tenkte jeg ALDRI i mitt stille sinn. Da var min unyanserte grunntanke feminin kontra maskulin. I dag heller jeg mer mot at valgmulighetene for stil, også maskulin, var minimal på den lesbiske catwalken år i 2000. At det ikke handlet noe særlig om «butch». Men om «uniformert»…og litt  kjedelig. En siste nedtonet runde av tradisjonell annerledeshet. Valg av klær på lørdagskvelden kan neppe vært et uløselig mysterium for de som fulgte koden. Jeg fikk det uansett ikke til. Når jeg ser på vorspielbilder i dag blir jeg litt glad for det. Jeg må forholde meg til meg selv kledd i mye rart. Men jeg er totalt overbevist om at lesbisk bob med kort nakke hadde kledd meg enda dårligere.

 

 

Raff og trendy

Snart er det 2011 og jeg vil våge å påstå at det har vært et oppsving i  lesbemoten de siste ti årene. Oppsvinget ligger i variasjonen. Går du ute blant sammekjønnselskende kvins nå er det opptil flere stiler å hvile øynene på av gangen. Stiler du kanskje så tidligere på dagen i et moteblad. Trendy. Gjerne litt rocka med et hint av synth, en dæsj retro, oldschool, NY, uuvøren eleganse. Alternativ nedtona fashionweek. Glitterbarskt. Gjennomført. Vel…ofte. Men selv om en og annen dinosaur har knuget den korte ubestemmelige lesbesveisen er det «kort a la Robyn» som gjelder blant de aller raffeste (sorry Karin). Eller tøft barbert på den ene siden og langt på andre(snart ute igjen?). Eventuelt en tung rockepunka lugg som dekker langt ned over øyenfrynsene og får en til å lure på hvordan noen av damene i det hele tatt finner fram til bardisken. (Men det gjør de. Tro du meg). Ja til og med vanlig heterostyla-fin er en look lesber bærer med suksess, selv om én konstant består. Lesber blir aldri Paradise hotell-jenter. Noen av klisjeene består og lesber tolker kanskje mote hakket mer rocka og nedpå enn heteroidealet, og litt oftere velger de lave boots mer egnet for ortopedisk gange. Men vi er verken fremmede for tights, strass eller inneskjerf. I mange tilfeller tror jeg nesten lesbene er kulere enn heterodamer. Det sier jo noe når lesbene spiser seg inn på det hellige homsebarometeret for trendyhet. De yngste tuner i tillegg inn med sine yngste homobrødre og smelter sammen i den grad at de ikke kan skilles fra hverandre. Androgyne trendkloner som har slått opp med «homo». Men det er en annen historie.  

Paradoksalt usynlig

For tiden er det ikke lenger heterokompiser som helst vil være med på skeiv klubb. Det er heterovenninner. Uten argumentet om at «de slipper sjekking fra kjipe menn». Men rett og slett fordi de synes damene er rå. Hva annet kunne skjedd en i tid der den fordums lesbemoten med pondus, altså rutete flanelskjorte, er så kult og allekvinseie at selv lesbene må minne hverandre på at dette én gang var lesbeuniform. Og så le litt. Det er lenge siden jeg hørte diskusjonen om butch. Om maskulin og feminin. – Jeg ser ikke forskjell, sier andre heterovenner, nesten overrasket og sikter til hetero/lesbisk forskjellen. Legger til at så mange av damene er heite. Vi er ganske enig i begge slutningene. Heterovenninnene vil ha oss med på «bytteparty» fordi de synes vi har kule klær, og jeg tenker litt på hva som egentlig skjedde. Med uniformeringen? Med lesbemoten? Ikke det at jeg savner den, men egentlig er det litt paradoksalt at i takt med at det har blitt mer og mer uproblematisk å være synlig lesbisk, jo mindre skiller lesbene seg ut? Hvorfor var lesber mer uniformerte i en tid der mange var i skapet, kontra nå hvor selv heterofile leker med kjønnsuttrykket sitt? Har vi ikke mer å bevise? Har vi ønsket å bli som alle andre? Eller er det sånn at nå kan vi fortelle hverandre høyt at vi er lesbiske, så da trenger vi ikke stå der i spaserdress og VG under armen? Og er det sånn at det ikke er så farlig å bli lurt til å ligge med en hetero dame, fordi det dukker opp en ny lekkerbisk rundt neste sving uansett? Blir vi mer som de andre når vi får rettigheter som mødre og gifte kvinner og dermed har mer kvinnelighet å bevise? Er det derfor de som satt på vorspiel med gelépigg på nittitallet nå har myke krøller og er tobarnsmødre? Rett og slett: Har frigjøringen en påvirkning på klesstil?  

Noe vil aldri dø

Hmmm… Jeg tygger på disse spørsmålene. Men jeg er ikke på vei mot en doktorgrad. Noen svar har jeg likevel. Noen påler av den lesbiske klesdrakt som aldri vil forandre seg: For det første: Singleten vil aldri dø.…helt. I hvert fall ikke så lenge noen av lesbene trofast fortsetter å bruke den som byplagg, selv på vinteren. For det andre: Ingen vil noen sinne klare å ta fra oss den svarte skinnjakka. Og sist: Uansett hvor mye du barsker deg i bare singleten når du holder en pen røykende dame med selskap i kuldegrader, kan jeg garantere deg at du har en tykk jakke inne. For det er typisk lesbisk å ikke fryse. Litt av det praktiske og fornuftige henger tross alt igjen.