Ledelsen i UN Women skal sette lbti-saken tydeligere på agendaen fremover. Det ble klart under det årlige møtet i FNs kvinnekommisjon i slutten av mars.
Hvert år blir seksuell orientering og kjønnsidentitet stridstema i FNs kvinnekommisjon. Heller ikke i år klarte disse ordene å klore seg fast i sluttdokumentet. Seig materie til tross, det går fremover. Årets lyspunkt var UN Womens historiske lbti-møte, som toppledelsen i organisasjonen selv tok initiativ til. Gro Lindstad, som fulgte sluttforhandlingene i New York, var del av en gruppe på ti lbti-representanter som møtte ledelsen, med direktør Phumzile Mlambo-Ngcuka fra Sør-Afrika i spissen. Lindstad er daglig leder i paraplyorganisasjonen FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

–Det er første gang UN Women har hatt et møte på så høyt nivå med løfter om også å jobbe tydeligere på lbti, sier Lindstad til Blikk Nett.

Ifølge Lindstad skal det i løpet av 2016 utarbeides et eget policy-dokument på hvordan ledelsen i UN Women skal forholde seg utad til seksuell orientering og kjønnsidentitet, og et arbeidsdokument på hvordan organisasjonen skal jobbe med tematikken. I de enkelte land skal UN Women dessuten involvere lbti-organisasjoner og lokalsamfunnet.

Gro Lindstad, daglig leder i FOKUS.

Kokte bort i kålen
–Hvorfor kom møtet først i stand nå?

–UN Women har sett at de må gjøre noe tydeligere med tematikken som stadig er under press innad i FN, forklarer Lindstad og føyer til at den sørafrikanske direktøren nok også føler at lbti-organisasjonene i sitt hjemland puster henne i nakken.

Tidligere år er det gjort spede forsøk på å sette lbti-spørsmål på agendaen, men med få resultater. Lindstad jobbet selv for UNIFEM (UN Womens forløper) fra 2008 til 2010, og deltok på et ad hoc-møte, der referatet trolig ble lagt ned i en skuff og glemt.

–UNIFEM og UN Women har vært gode på løfter, men feige til å følge opp, synes Lindstad.

Gledelig, men langt frem
Lindstad synes UN Womens nye engasjement er gledelig, men påpeker at sterke krefter blant FNs medlemsland jobber mot at lbti skal bli en del av sluttdokumentet. I år representerte de tre konservative landene Egypt, Djibouti og Nigeria hele Afrika.

–En del medlemsland holder mange ’gisler’ og vil aldri ha noe om seksuell orientering og kjønnsidentitet i teksten i sluttdokumentet. Du får noen snodige allianser, som mellom Russland, Qatar, Vatikanet (Holy See) og et stort flertall av afrikanske land. Disse blokkerer all synliggjøring og vil helst snakke om ’the family’, altså mor, far, barn. Alliansene skyver tematikken mot slutten av forhandlingene, der det byttes bort mot noe annet, forklarer Lindstad.

Selv EUs klare antidiskriminerende linje slår ifølge Lindstad sprekker.
–Nå vil konservative, tidligere østblokkland som Polen, Ungarn og Slovakia pluss Malta ikke tillate språk som strider mot deres verdier. Da blir ikke EU tydelig utad heller. Vi har et politisk klima som gjør at dette er trått.

På den positive siden har FNs generalsekretær Ban Ki-moon frontet Free and Equal-kampanjen for lhbt. Og store forventninger knyttes til ny generalsekretær, som skal velges i år. Nylig lanserte New Zealand Helen Clarks kandidatur. Hun er New Zealands tidligere statsminister og leder nå FNs utviklingsfond. Clark kan bli FNs første kvinnelige generalsekretær.

–Vi vil ha en kvinne, og vi vil ha en feminist, avslutter Lindstad.