Med bobil gjennom Europa

Thomas Skaalvik solgte leiligheten sin i Bærum og kjøpte seg en bobil. I et år skal han kjøre rundt i Europa. Hver søndag skriver han reisebrev på Blikk Nett.

På fergeleiet i Larvik står to karer som ser utover havnen. Regnet pisker og vindkastene feier med seg rusk og rask langs bryggene. De gråsvarte bølgene slår i mot kaia og lager en dunkel stemning.

Vi kjører ombord i fergen Color Traveller, Hector og jeg. I det jeg parkerer og hører metallydene av biler som kjører ombord tenker jeg: «Hvilken perfekt dag å forlate Norge på!»

«Endelig på tur», sier jeg til Hector. Schæferen min ser litt underlig på meg, men jeg later som om han skjønner det jeg sier. Han er nok mer opptatt av godbitene han får for å gjøre noen hundekunster enn av mine betraktninger.

Et år fri

Jeg tenker tilbake på prosjektet mitt. Et år i bobil Europa rundt med Hector. Ikke noen spesielle mål, ingen bestemte planer, bare reise dit lysten tar meg. Et helt friår til bare å nyte livet og gjøre akkurat det som passer meg. Ingen forpliktelser, bare drevet av lyst til å la opplevelser, mennesker og innrykk komme som de kommer. Ikke jage etter dem.

Jeg setter meg godt til rette i fergen, nærmest vinduet slik at jeg kan få med meg mest mulig av stormen som herjer ute på havet over til Hirtshals. Omkring meg dansker som ser bekymret ut og unger som snart kaster opp. Det gynger kraftig der ute på havet. Litt for kraftig, og jeg takker damen i resepsjonen for sjøsyketabletten før avreise.

Mens jeg sitter kommer tankene sigende. Hva er det som har fått en kar som meg på 43 til å forlate et trygt og godt liv i en romslig leilighet med trygg jobb som coach og kursleder til noen få kvadratmeter i en bobil og uten mål og mening?

Noe entydig svar har jeg vel ikke, men jeg kjenner på drivkreftene om trangen til å møte det ukjente, til å oppleve alle dager som unike. Til å bli kjent med nye steder, mennesker og kulturer. Det gjengse, det dagligdagse, det trygge fortoner seg som en tilværelse av kjedsomlighet. Det er nettopp i møtet med det uforutsigbare at jeg kan bli bedre kjent med meg selv. Til å leve, til å oppdage og få nye perspektiver på livet. Og mens jeg sitter der og skuer utover det stormfulle, grå havet opplever jeg at denne reisen i langt høyere grad er en indre reise enn noe annet.

Vi klapper til kai i Hirtshals. Endelig etter seks timer, godt forsinket etter rutetabellen. Jeg er spent på hvordan det har gått med Hector i bobilen mens jeg har sittet i salongen. Jeg åpner døren til bobilen og forventer å se hundeoppkast og et ynkende vesen med et anklagende blikk på meg. Men nei, Hector logrer, strekker på seg og er klar for komme seg på tur. Vi kjører i land og finner det første og beste stedet å stoppe. Hector først, her må det bimmelibimmes og bumellibummes før vi reiser videre for å finne et sted å overnatte.

Høvding Hector

I Hirtshals blir vi kjørende gatene opp og ned. Satelittnavigatoren tar meg til parkeringsplasser overalt der skilter med Camping Verboten lyser i mot meg. Tydelig at det har vært tyskere med bobil før meg. Festlig tenker jeg. Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg det, men pytt, pytt og jeg gjør meg min tanker om hvor «deijlig det er å være norsk i Danmark». Det begynner å bli sent, men omsider dukker det opp et P-skilt uten advarsler.

Det er mørkt ute og regnet slår mot taket på bobilen og lager et overdøvende bråk. Ensomt tenker jeg og kjenner at det er godt å ha med seg Hector. Betryggende også, for skulle noen få lyst til å bryte seg inn, tror jeg ikke synet av en stor, mørk schæfer ville friste selv den mest hardbarkede landeveisrøver til å fortsette sine ugjerninger. Hector muffer hver gang noen kommer litt for tett innpå. Han har tydeligvis funnet sin oppgave her i verden og troner som en høvding der han sitter i forsetet bak rattet.

Jeg hiver meg over min bærbare Mac. Nyinnkjøpt og med all verdens kommuniksjonsutstyr. Min kontakt med utenomverden går via en 3G telefon som knytter meg til nettet på kort tid. Om ikke lenge strømmer meldinger på fra fjern og nær som lurer på hvordan det går med meg, og humøret stiger straks. Men, tenker jeg, la meg nå finne litt ut av hva som foregår på homsesiden her i Danmark. Noen stikkord på Google fører meg raskt til www.boyfriend.dk og jeg oppretter en profil der. Etter kort stund tikker meldingene inn fra nord og sør i Danmark. Niels heter en fyr som fanger min oppmerksomhet til. En kar fra Midt-Jylland som gjerne vil bli bedre kjent med en omstreifende nordmann og vise litt av det danske land. Vi avtaler å møtes om et par dager, og jeg kjenner at det skal bli hyggelig å møte ham.

Dagen gryr i Hirtshals. En fantastisk morgen med blå og kar himmel. Jeg koker kaffe og kikker på kartet. Jeg har alltid likte å reise på kartet siden jeg var barn. Forestille meg landskapet, byene, atmosfæren og menneskene som bor der. Skagen fanger interessen min. Ikke nødvendigvis fordi mange nordmenn reiser dit og tilbringer ferien med unger, skrål og mas. Heller tanken på at det var her de norske bohemene tilbrakte mye tid i 1890 årene og satte sitt preg på stedet. Det må ha vært et spennende miljø å være i. Og jeg kan lett forestille meg at det nok fantes noen skeivinger der også. Om enn ikke uttalt, så i hvert fall med et potensial til det.

Til bohemenes Skagen

Jeg drar til Skagen. Gjennom det åpne, grønne og flate landskap som gir en følelse av frihet tusler vi avgårde i bobilen. Hector og jeg. Jeg lytter til radioen og trener på danske uttrykk som «kartoffel», «det kan jeg godt lide», «det e sgu deijlig bøsse» og gjør alt jeg kan for å sluke lydene og gjøre norske k om til danske g’er og u’er om til merksnodige ou’er. Vet ikke om det helt klaffer, men har da moro med det. Tror nok at danskene skal slippe å høre noe kaudervelsk norsk/dansk, så jeg satser på at riksmålet holder stand i møte med de danske vikingene.

Jeg ankommer Skagen og legger straks merke til hvor idyllisk byen er. Oransjgule hus med rød taksten, små trange gater med velfriserte hager. Butikker som nok er myntet på turister, men dog med god design og lekkert utsilt. Jeg kjenner straks at jeg trenger både den ene og den andre tingen og brenner etter å få det med meg. Kan jo ikke gå glipp av noen røverkjøp av krystall og glass til å pynte bordet i bobilen med. Faen så homo det går an bli tenker jeg og lar innkjøpene bero. Kan godt forestille meg hvordan krystallet skulle danse rundt i bobilen på humpete veier og lage et himla sirkus. Nei, jeg får heller kjøpe meg inntrykk enn ting, tenker jeg og oppsøker byens informasjonssenter.

Siste turist for høsten

Føler meg som en skikkelig turist, og det er jeg for så vidt jo. Liker ikke helt tanken på det, men finner ut at det er den korteste veien til å finne ut av ting. Den danske vennligheten dukker opp i egen person og bombarderer meg med turistbbrosjyrer, severdigheter, overnattingstilbud og gud vet hva. Skulle ønske det var en egen homoavdeling for det samme, men kanskje like greit at det ikke er det..

Jeg oppsøker Skagenmuseet og synker fort inn i en bohemsk fortid med malere som Krogh og Krøyer. Jeg tar meg god tid og sluker til meg tidsånden som blir formidlet gjennom bildene. Bildene bare vokser og vokser på meg ettersom en dansk guide åpenbarer bildene og symbolikken i dem.

Jeg forlater museet og kjenner at jeg vil vandre på de samme strender som de gamle malere og lete etter det spesielle lyset som visstnok skal være i Skagen, og vi begir oss til Grenen – den nordligste pynten i Jylland der bølgene fra Skagerak møter Kattegat. Jo min santen – det spesielle lyset er der og jeg kjenner at jeg vil ha mer hav og sjø.

Jeg overnatter som nesten siste turist på en campingplass ikke langt unna. Sesongen går på siste verset i Skagen nå. Turistene er borte og har dratt hjem til hverdagslivet et eller annet sted, og jydene til sitt. Jeg går på på den kritthvite stranden som strekker seg milevis på Skagen-siden, barfot, kjenner den varme vinden, og hører bølgende slå inn mot land. Jeg er alene sammen med Hector som jager hit og dit etter måker, pinner, tang og tare. Han ser uendelig lykkelig ut der han ruller seg i sanden og prøver å fange måkene som flyr like over ham. Jeg føler jeg eier hele landskapet og har bare lyst til å gå mil etter mil og bare nyte øyeblikket. Jeg kjenner at jeg er i målet mitt og totalt tilstede i øyeblikket. Og samtidig føler jeg en sterk trang til å dele dette med noen, en spesiell en, og jeg kjenner med ett at den lengselen også er god.

Jysk fortielse

Satelittnavigatoren fører meg til en bestemt adresse i Grindsted, sånn nogenlunde midt i Jylland.. Utenfor det røde teglstenshuset møter Niels meg. Et smilende varmt fjes som ser ut til å gledet seg over å få besøk. Han inviterer inn og har gjort i stand med pizza og rødvin. Han forteller meg varmt om sin glede over de norske bjerge og sine bøsøk og venner der. Savnet etter å møte andre homser er tydeligvis stort i en småby som Grindsted. Nej, sier han Jylland er nok ikke stedet for oss bøsser. Her gjelder det å fortie sannheten og leve så hetero som bare mulig. Folk prater, tisker og hvisker og kan gjøre livet svært så ubehagelig. Ikke direkte, men indirekte.

Danmark har kommet langt på mange områder, men deler av Jylland henger svært langt etter. Her er det en slags konservativ borgerånd som virker kontrollerende på menneskene og hvor mennesker er opptatt av å vise hvor riktig de lever mer enn å leve og tilkjennegi sin sanne identitet. For de av oss som ikke klarer å innordne oss i det lange løp, blir nok København det store mekka. Et slags fristed som homser på landsbygda valfarter til for å møte en annen holdning og livsstil. Hadde det ikke vært for mine barn, så hadde jeg nok også dratt sier han med en lengsel i blikket.

Jeg tar farvel med Niels dagen etter og føler meg uendelig priviligert som ikke er fanget av moralske krefter rundt meg på samme måte som Niels. Jeg innser hvor viktig homobevegelsen har vært i Norge for å muliggjøre at jeg kan leve åpent og fritt, og er uendelig takknemlig for de som stod på barrikadene for at nettopp jeg skal få lov å leve mitt liv på min måte. Uten trakassering og nedlatende holdninger. Samtidig innser jeg at deri ligger det også en forpliktelse til å føre saken videre og bidra til at min lille datter på 10 måneder vokser opp i et fordomsfritt Norge. Jeg forlater Grindsted og gleder meg til å treffe nye mennesker og nye opplevelser på min ferd. Jeg kjenner at jeg har lyst på mer hav og strender og drar mot Blåvand like utenfor Esbjerg. På stranden kjøper jeg meg en drage. Leter etter en i alle regnbuens farger, en som skal fly høyt, stolt og fritt i leken med vinden. Men den kræsjer gang på gang. Ikke så lett å fly drage som jeg trodde, men etter hvert kommer det seg. Dragen min flyr, er synlig og danser med alle de andre dragene på stranden. Jo, jeg gleder meg over dragedansen og kjenner at det er godt å være på reise. Hvis du vil skrive til Thomas, send en e-post til: tskaalvik@mac.com