Synnøve Findens lesbiske liv

De delte soverom, familie og en drøm om å drive egen virksomhet. Synnøve Finden og Pernille Holmen bygde opp ostefabrikken som i dag er Tine Meieriers største konkurrent. De ble dronninger i sitt eget lille rike, med barnebarnet Tor Edvin Dahl som arveprins. De lave trehusene på Vålerenga i Oslo står tett i tett, slik de også gjorde i 1928, da Synnøve Finden og Pernille Holmen gikk fra butikk til butikk og solgte selvlaget pultost. Nesten på hvert eneste gatehjørne lå det en liten kolonialforretning, et bakeri eller en finere delikatessebutikk, og i husene mellom bodde det barnerike familier. Kundegrunnlaget var med andre ord godt, og osten falt i smak, så butikkene tok med glede inn et par bokser av den hver gang Synnøve og Pernille var innom med ny leveranse. Slik vokste det lille firmaet fra å være et tokvinnesforetak til å bli en suksessfull bedrift, ledet av to helt spesielle damer. Navnet Synnøve Finden ble snart ensbetydende med velsmakende pultost, prim, gammalost og frokostost. Fra karrige kår Synnøve Finden-osten har vært et kjent norsk varemerke i over sytti år, og den var rammen rundt samlivet til Synnøve og Pernille. De to kvinnene møtte hverandre på midten av 1920-tallet engang, visstnok på en båttur til Bygdøy. Pernille var da en fattig enke og hadde datteren Evy på tolv år, mens Synnøve var en ugift meierske med fast stilling i en delikatesseforretning. Begge var i begynnelsen av tretti-årene. – Pernille selv var såkalt «lausunge», mens Synnøve kom fra karrige kår i Sogn hvor hun var én av fem jenter i en søskenflokk på ti. De kom virkelig fra bunnen, men takket være en iherdig vilje og enormt med pågangsmot, klarte de å bygge opp det suksessrike firmaet som Synnøve Finden snart ble. Da krigen brøt ut i 1940, hadde de rundt 35 ansatte, og salget gikk strykende, forteller forfatteren Tor Edvin Dahl til Blikk. Han er dattersønn av Pernille Holmen og vokste opp med to myndige bestemødre hjemme i huset på Kjelsås og en familieeid ostefabrikk. Der fabrikken lå i tidligere tider – i et hvitt, gammelt murhus i Danmarksgate på Vålerenga – har Tor Edvin Dahl i dag kontor. Det som en gang var gjæringsrommet, rommer nå et helt lite bibliotek. – Jeg vokste opp med damer overalt. De fleste her på fabrikken var kvinner, og flere av dem bodde også sammen med oss oppe på Kjelsås. De få mennene som var ansatt, jobbet først og fremst som sjåfører og tok i om det var noen ekstra tunge tak. Men jeg er blitt fortalt hvordan Synnøve selv bar syttikilos tunge tønner på ryggen oppover trappen her. I denne damegjengen var det en slags motvilje og mistenksomhet overfor menn. Da moren min gikk gravid med meg, ble det bestemt at jeg skulle hete Petra, for det var jo en selvfølge at jeg skulle bli en jente! Så da faren min ringte fra sykehuset og fortalte at det var blitt en gutt, sa Pernille at «da kan det være det samme», ler Tor Edvin Dahl. – Og siden kom det enda en gutt? – Ja, det gjorde det. Men motviljen mot gutter gikk over, og broren min og jeg ble veldig populære hos de to damene. Pernille «tok» den første, så jeg ble hennes gutt, mens Synnøve «fikk» Håkon. På den måten hadde de liksom hvert sitt barnebarn. Dronninger i eget rike Men var de virkelig kjærester, mon tro? Historien forteller at predikanter som kom på besøk, mislikte sterkt at de delte soverom. Derfor plasserte de to kvinnene en kommode mellom sengene. – Jeg har i alle år fått spørsmål om hva slags forhold de to damene egentlig hadde, og om de var lesbiske. Og jeg har jo lurt mye på det selv også. Det er vel ikke så rart at det allerede den gang ble snakket om dette, for det var jo nok av soverom i det store huset på Kjelsås. Likevel valgte de altså å dele ett. Men det eneste svaret jeg kan gi, er at jeg ikke vet. Det blir bare gjetting fra min side, sier Tor Edvin Dahl, før han legger til: – Men på en måte var det jo uansett pussig at de fikk lov til å leve slik. De var begge dypt religiøse, og Pernille var med i De frie venner – en utbrytergruppe av Pinsevennene. Men de ga vel rett og slett blaffen. De var jo rike dronninger så lenge de drev fabrikken, og solte seg i oppmerksomheten de fikk fra tilreisende forstandere, predikanter og misjonærer som kom for å be om penger til det religiøse arbeidet. Da satt damene der, med penger i veska, og stakk til tiggerne noen sedler og fikk allskens gode ord og gaver medbragt fra misjonsmarken som takk. Jeg husker alle de kinesiske broderiene og sånne små sko som kvinnene i Kina brukte, som Synnøve og Pernille hadde fått av misjonærer. Også livet på fabrikken var preget av de to kvinnenes sterke religiøse overbevisning. Det het at fabrikken var startet til Guds ære, og alt overskudd gikk til misjonen og annet kristent arbeid. Alle ansatte måtte dessuten være personlig kristne. I det som egentlig skulle være sommerferien deres, ble de stablet inn i firmaets biler og sendt av gårde til campingplasser der de holdt evangeliske møter. Noen spilte gitar, andre vitnet. – På fabrikken startet de alltid dagen med bønn. Og jeg kan huske at de gamle med nostalgi i stemmene fortalte om hvordan det hadde vært før krigen. Da hadde det til og med forekommet tungetale om morgenen! Regjerte over alle – Pernille var veldig pen som ung, mens Synnøve hadde et ganske aparte utseende. Hun var stor og sterk, med en knust finger. Nesa så smadret ut og fløt liksom utover. Jeg husker broren min og jeg syntes det var gøyalt å leke med den. Med mye latter forteller Tor Edvin Dahl om sine to bestemødre, uten å legge skjul på hvilket grep de to damene hadde om familien og sine ansatte. – Det er morsomt å ha vokst opp sånn som jeg har. Da jeg var barn, virket jo alt så naturlig, og jeg tenkte ikke så mye over at jeg ikke hadde noen bestefar. Men faren min var redd Pernille og hatet henne så lenge hun levde og også lenge etterpå. Hun markerte så tydelig at han ikke hadde noe han skulle ha sagt. Det var jo hun og Synnøve som eide bilen han kjørte, og han måtte spørre dem om lov hvis han ville bruke den noe ekstra. Det kuriøse er at da han kjøpte seg en liten motorbåt å tøffe rundt i på fritiden, døpte han den «Pernille». Det hadde ikke jeg gjort om jeg hadde hatt det forholdet til svigermora mi … – Det må jo ha vært vanskelig for Evy, moren din, å stå mellom dem? – Ja, helt klart. Men hun hadde egentlig ikke noe valg. Hun måtte bøye seg for Pernille, hun som alle de andre. Evy skulle selvfølgelig overta fabrikken og ble sendt på Otto Treiders handelsskole for å ta det obligatoriske handelsbrevet. Under krigen giftet hun seg med Josef Dahl, etter å ha måttet bryte med sønnen til smelteostsjefen som trolig var hennes livs store kjærlighet. Men Pernille og Synnøve syntes forholdet var upassende og ga Evy beskjed om å gjøre slutt på det. Smelteostsjefen selv fikk sparken. Hvorfor de godtok Josef og ikke den andre, har ikke Tor Edvin Dahl noe forklaring på. Drept med pultost? «Jeg begynte på Kjelsås skole i 1950, til min bestemors sorg. At jeg ikke fikk gå på Grefsen skole, slik hun hadde krevd, så hun på som nok et overgrep fra myndighetenes side. Fra før hadde myndighetene provosert henne og hennes venninne mer enn én gang når de kom med regler og påbud for den fabrikkvirksomheten de bedrev. Feilen ved Kjelsås skole var ikke at den hadde dårlig rykte, eller at den lå lenger unna. Feilen var rett og slett navnet. Kjelsås var ikke noe bra sted å bo, derfor bodde vi heller ikke der, men – i følge alle familiens visittkort – på Øvre Grefsen. Øvre Grefsen var et anstendig villastrøk med pene hager.» Slik skriver Dahl i barndomsminnene «Veien fra Kjelsås til Oslo». Synnøve og Pernille var i teorien apolitiske og holdt seg vekk fra alt engasjement i for eksempel Oslos handelsliv, slik pinsevennene krevde. Men i praksis var de hardbarkete kapitalister og lå i krig med myndigheter av alle slag. – Helsevesenet var i utgangspunktet en av fiendene, for de mislikte sterkt at noen skulle komme inn på fabrikken og snoke. Men så var det en episode der fabrikken ble beskyldt for å ha drept noen gamle med pultost på et gamlehjem. Dette var på 50-tallet en gang, og jeg tror til og med at det sto om det i avisen. Det var altså en eller annen form for epidemi som gikk, og noen mente at det kunne være noe galt med pultosten fra Synnøve Finden. Det var jo en skandale! Men da Helserådet kunne konstatere at det ikke var noe galt med osten, ble de veldig populære hos Synnøve og Pernille, og etter det var det et godt forhold mellom dem. Synnøve Finden døde i 1957. Fire år senere døde også Pernille. Foreldrene til Tor Edvin Dahl drev fabrikken videre, men salgskurvene gikk stadig nedover. Varemerket Synnøve Finden og en del av de gamle maskinene ble til slutt solgt i 1987 for to millioner kroner. Forretningsmannen Dag Swanstrøm så mulighetene i det kjente varemerket og satset dessuten på at Tine Meieriers monopol før eller senere ville bli brutt for alvor og gi plass til en reell konkurrent. Det skjedde i 1997. En håpløs arv – Mor og far ville jo at en av oss sønnene skulle overta. Men jeg sa i fra på et tidlig tidspunkt at det ikke ville bli aktuelt for mitt vedkommende, og etter hvert bestemte broren min seg for å satse på et liv som organist. Dermed var det ingen arving til fabrikken. Dessuten ville det ha vært helt håpløst å overta. Faren min hatet Pernille, det er så. Men samtidig var det ingenting ved driften som skulle forandres. Den måten damene hadde drevet på, var hellig. Skulle broren min eller jeg ha overtatt, måtte vi ha underkastet oss dette. Fabrikken annonserte for eksempel aldri, for markedsføring var fy. Dermed gikk omsetningen gradvis nedover etter krigen, og det eneste som holdt fabrikken flytende, var stadige effektiviseringer, forteller Tor Edvin Dahl. Men selv om han i dag både rister på hodet over hva slags reaksjonære og autoritære bestemødre han vokste opp med, er Tor Edvin Dahl likevel full av beundring over hva de fikk utrettet. – Det er jo egentlig ganske fantastisk at disse to damene, som var fra et miljø som ikke akkurat favoriserte aktive kvinner, greide å starte og drive denne virksomheten, og det i en periode av norsk næringsliv som på ingen måte var noen blomstringstid. De startet helt for seg selv, uten noen form for støtte eller annen kapital enn sparepengene til Synnøve. Hva som skjedde den gangen de møttes første gangen, vil vi jo aldri få vite. Men det er tydelig at de kjente seg selv igjen i hverandre, og at de raskt forsto at de delte en felles drøm om å bygge opp noe selv.