Historisk har et av homokampens fremste virkemidler vært synliggjøring. Derfor føles det provoserende når Norges Fotballforbund ikke ønsker å gjøre et stort nummer av jobben med å inkludere homofile i Norges største og mest populære idrett, skriver Arve Andersen. Det som igjen har aktualisert problemstillingen er den såkalte hjørneflaggsaken der SK Brann ønsket å markere kampen mot homohets i fotballen ved å spille årets 16. maikamp med regnbueflagg som cornerflagg. NFF fant ikke rom i regelverket for dette, og selv om de muligens har sitt på det tørre kom forbundet dårlig ut i den påfølgende debatten. Her hadde man en alle tiders mulighet til å komme på banen og vise at man vil være i front i kampen mot homohets, men blir i stedet opplevd å være bakstreverske regelryttere, for å sitere fra ordskiftet. Brann fikk nei, men NFF kunne heller fokusert på og formidlet at dette var et prisverdig initiativ som forbundet gjerne ville støtte, om enn i en annen form. I stedet ble inntrykket av en organisasjon som ikke tar homohets på alvor ytterligere forsterket. Urettferdig? Kanskje.
Få åpne homser
Vi skriver 2015, men fortsatt er det ytterst få, om noen, som har stått fram som homofile på topplan i nasjonal eller internasjonal fotball. Justin Fashanu spilte for blant andre Norwich og Nottingham Forest på 1980-tallet, men ble hetset av den legendariske manageren Brian Clough da han kom ut av skapet. Fashanu tok selvmord i 1998. I Norge la unge og talentfulle Thomas Berling opp i 2001 pga. garderobekulturen. De eneste åpne homofile på et visst nivå er svenske Anton Hysen, amerikaneren Robbie Rogers og tyske Thomas Hitzlsperger. Sistnevnte kom imidlertid ut av skapet etter at en karriere som omfattet både landslagsspill, spill i Bundesliga og engelsk Premier League var over. Fotballen har altså ikke akkurat ry på seg for å legge ting til rette for at homofile skal føle seg velkomne i fotballmiljøet. Heller ikke her hjemme har man hatt mye å slå seg på brystet for. Sommeren 2004 uttalte daværende landslagssjef Åge Hareide til bladet Blikk at han trodde en «åpent homofil fotballspiller hadde vært en belastning for hele landslaget og gått ut over lagets konsentrasjon». Høsten samme år uttalte en annen landslagsprofil at han «ville følt seg utilpass i nærheten av en homo». Denne uttalelsen ble riktignok kraftig moderert i ettertid og vedkommende har i seinere tid tilkjennegitt en helt annen holdning. Hvorfor trenger man å trekke fram 10-11 år gamle uttalelser i 2015? Den gang reagerte homoorganisasjonene kraftig og i korridorene på Ullevål må man nok så smått ha begynt å snakke om homosaken. Henrik Lunde som er fagansvarlig for inkludering hos NFF sier i hvert fall i Dagbladet 28. mai 2015 at arbeidet mot homohets har vært en del av NFFs Fair play-program som har vært drevet i ti år. Visstnok Norges største og mest kontinuerlige holdningsarbeid. Vi har imidlertid sett flere eksempler det siste tiåret at dette budskapet ikke har nådd frem til alle. I 2008 ble Rune Jarstein (den gang RBK-keeper) homohetset av enkeltpersoner i en bortekamp mot Viking. Klubben beklaget hendelsen, men NFF var tause. Samme år måtte TV2s fotballekspert Frode Olsen beklage at han hadde uttalt at det var greit å rope «homo» til en motspiller i kampens hete. I september 2008 tok daværende visepresident i NFF Eirin K. Sund initiativ til et møte for å få innspill til hva som kan gjøres for å endre holdningene til homofili i fotballen. Undertegnede var invitert sammen med bl.a. generalsekretær Karen Espelund, inkluderingsansvarlig Anders Krystad, LLH-leder Jon Reidar Øyan og lederen for Norsk Toppfotball. NFF la seg den gang flate for kritikken og innrømmet at forbundet ikke hadde maktet å formidle sine verdier og holdninger til lokallag og klubber. Visepresidenten mente at man måtte bli enda tydeligere i framtida.Første anledning kom året etterpå. I 2009 sa Italias landslagssjef Marcello Lippi at man ikke kunne ha et homopar på landslaget. Det vil selvsagt være drøyt å gi NFF skylda for denne uttalelsen, men det hadde ikke kostet forbundet en kalori å få den norske landslagssjefen eller fotballpresidenten til å uttale at dette ikke ville vært noe problem i Norge. I 2012 ropte Marcus Pedersen ifølge Nettavisen «homser» til Stabækfansen da de hetset ham i kampen mellom Stabæk og hans daværende klubb Vålerenga. En ypperlig sjanse for NFF å vise tydelig at de tar arbeidet med homohets alvorlig ble skuslet bort og Pedersen ble ikke straffet for hetsen. I fjor ble NFF igjen utfordret på homohets da Norge skulle møte Russland til kamp på Ullevål. Holdningene til homofili i vårt naboland i øst tør være kjent, og mange ønsket derfor å demonstrere fredelig ved å ta med regnbueflagg inn på Ullevål. Etter mye frem og tilbake fikk til slutt aktivistene komme inn på kampen, men med tydelige krav om at flaggene ikke måtte være over en viss størrelse. Igjen fremstår NFF som litt bakstreverske når de heller bruker krefter mot dem som jobber mot homohets enn å drive synlig arbeid selv.
Nei til kampanjer
«Vi tror på det kontinuerlige, grunnleggende og hverdagsfokusert arbeidet framfor enkeltstående stunts og artige påfunn. NFFs strategi er et helhetlig holdningsarbeid, framfor en rekke en-saks-kampanjer», fortsetter Henrik Lunde i sitt innlegg.I rettferdighetens navn så må det nevnes at NFF har tatt grep, blant annet gjennom Skeiv Fotball-rapporten, ressurssider på fotball.no, Fair play-arbeid, samt Respekt-filmen, men dette oppleves som noe bortgjemt for allmennheten. Fotballen har ingen ærerik historie når det gjelder inkludering av homofile. Her har man vært akterutseilt lenge. Derfor oppleves ikke den strategien som NFF følger som god nok. Det er selvsagt bra at det jobbes i kulissene, men det må også synliggjøres. Lokale kampanjer her i Stavanger med Viking i spissen har engasjert fotballfolk på fylkesnivå og nasjonalt plan, både i 2009 gjennom Zero-kampanjen og i 2013 gjennom
#support. I år har Raftostiftelsen med hjelp av Gjert Moldestad lansert den glimrende kampanjen
#tacklehomophobia. I skrivende stund støtter Brann, Viking, Haugesund, Rosenborg, Vålerenga, Molde, Strømsgodset, Åsane og Tromsdalen kampanjen og sportsredaksjoner i flere av de store mediebedriftene har gjort dette til vårens store snakkis. Sammenlignet med dette er den offisielle fotballens homokamp usynlig.
Arve Andersen, tidligere leder i LLH Rogaland og Inkluderingsutvalget til Rogaland idrettskrets.
