22. mars åpner filmfestivalen Movies That Matters i Haag og på programmet står «The Invisible Men», en dokumentar om homofile palestinere.
«The Invisible Men» (2012) er laget av Yariv Mozer og forteller historien til forfulgte homofile palestinere som har flyktet fra familiene sine til Tel Aviv. I filmen blir vi kjent med Louie, Faris og Abdu. Felles for de tre er en skjebne som innebærer å søke asyl i land utenfor Israel og Palestina, og å forlate hjemlandet sitt for godt.

– Jeg fikk visum og flybillett og 16. august 2010 lettet flyet som tok meg til Norge, sier Abdu Rawashda til Blikk Nett. Nå tar han turen til filmfestivalen Movies That Matters i Haag for å delta på verdenspremieren til «The Invisible Men», filmen han er med i.

Abdu er muslim, araber, palestiner, homofil og flyktning. Nå jobber han for homofil frihet i Midtøsten gjennom Skeiv Verden og Queers for Palestine. Til daglig jobber han i Wild X, et friluftstilbud for ungdom i flerkulturelle miljøer. Et overskuddsmenneske med andre ord. Men det har vært en hard reise, som har satt sine spor.

Abdu forsto allerede i 13-14-års alderen at han likte gutter. Da bodde han med familien i Hebron.
– Men i den alderen vet man ikke helt hva det betyr. Det er først når man blir eldre og forstår seg mer på livet at det faller på plass. Jeg trodde jeg var den eneste i verden som følte det jeg følte. Det var en veldig vanskelig tid og i mitt eget hode tenkte jeg at dette umulig kunne være riktig.

Da Palestina ikke regnes som en nasjonalstat, finnes det heller ingen grunnlov som forbyr homoseksualitet. Men det innebærer også at det ikke finnes lover som beskytter lhbt-personer.
– Men homofile i Palestina blir presset fra alle kanter. Presset inn i tradisjoner, av familien og kulturen generelt, sier Abdu og forteller Blikk Nett at presset ble umenneskelig etter hvert. Det gikk nesten på livet løs.

– Med så tette familiebånd var tanken på at en far skulle kunne ta livet av sin egen sønn helt utenkelig. Men når båndene er så tette er ikke galskapen langt unna. Det handler om ære og skam. Da familien fikk vite at jeg er homo brakte jeg skam, ikke bare familien, men over hele landet, kulturen, tradisjonene og religionen. Jeg brakte skam over byen, nabolaget, naboene, til og med over kristne arabere.

Abdu dro til Ramallah for å gå på skole og fordi han hadde venner der. Snart traff han en gutt og flyttet sammen med han, og de bodde sammen i to år. Andre i byen fikk også med seg at de to guttene bodde under samme tak.
– Noen tystet på kjæresten min. Hvem vet jeg ikke. Men han ble arrestert. Jeg visste ingenting, og fikk ikke svar når jeg ringte han. Jeg tenkte kanskje han var sur på meg, og at det var derfor han ikke svarte, sier Abdu og forteller Blikk Nett at det straks skulle bli verre.

– Politiet sjekket telefonen til kjæresten min og fant tekstmeldinger og meldinger på telefonsvareren. Under avhør ble han banket opp, og til slutt fortalte han dem alt sammen om oss.

 

Anklaget for spionasje

Det Abdu hadde fryktet lenge, men likevel lagt langt bak i bevisstheten, var i ferd med å skje.
– Politiet kom på døra kl 02 på natta. Jeg våknet av aggressiv banking på døra og lukket opp. De kom inn, raserte hele leiligheten, arresterte meg og tok meg til politistasjonen. Jeg satt i avhør i 15 timer. De var brutale og slo meg, og så spurte de om jeg var israelsk spion. Tankene raste gjennom hodet mitt. Først blir jeg arrestert for å være homo, og så anklager de meg for å være israelsk spion. Jeg satt der i 15 timer uten mat og drikke, og fikk ikke gå på toalettet. Jeg sov ikke et minutt.

Der satt han, alene i en celle, uviten om hva som kom til å skje og hvordan kjæresten hadde det. En uutholdelig følelse.
– Å være homo i Palestina innebærer å leve et hemmelig liv. Frykten for å bli oppdaget er der hele tiden. Men samtidig var jeg forberedt. Når du lever et hemmelig liv vet du at du når som helst kan bli avslørt og at noe grusomt vil skje. Sånn sett var jeg mentalt forberedt.

Arrestasjonen skulle snart ta en ny vending. Politiet ringte familien og fortalte Abdus far: «sønnen din er homo».
– Faren min ble rasende og ville dra til Ramallah for å finne meg. Jeg tror det er eneste gangen jeg har vært takknemlig for check points. Israelernes check points gjør det vanskelig for palestinere å bevege seg fra sted til sted.

Abdu flyktet videre til Amman i Jordan og takket være hjelp fra lokale organisasjoner, enkeltpersoner og advokaten hos UNHCR, FNs flyktningbyrå, fikk han levert en asylsøknad til FN-kontoret i Tel Aviv.

– Jeg ville egentlig til Canada, USA eller Storbritannia. Jeg var ikke innstilt på å lære et nytt språk, men samtidig ville jeg til et land hvor det gikk an å leve åpent og fritt som homo., hjalp meg med å skrive en asylsøknad som ble levert til FN-kontoret i Tel Aviv.

En måned senere kom svaret. Abdu var innvilget opphold på humanitært grunnlag. Han hadde valget mellom tre land, Canada, Australia og Norge.
– Så fikk jeg beskjed fra Norge: «Vi trenger han». Jeg fikk visum og flybillett og 16. august 2010 lettet flyet som tok meg til Norge.

– Er du en sterk person?
– Ja, jeg er vel det. Hvis ikke jeg var sterk hadde jeg aldri vært her jeg er nå, i Norge. Det å overleve galskapen fra min egen familie, alt bråket med politiet, det er ikke alle som hadde taklet det. Det var helt forferdelig og jeg tenker ofte tilbake på det og gråter.

Gjennom filmen «The Invisible Men» får et stort publikum ta del i Abdus historie. Verdenspremieren finner sted på festivalen Movies That Matters. Festivalen ble startet i 2006 som en etterfølger av Amnesty International Film Festival og har som mål å vise at film er et effektivt middel i kampen mot diskriminering og undertrykking.

Les hele intervjuet i Blikk nr. 4, i salg i april.

Mer om filmen «The Invisible Men»:mozer-films.com